Antiterror-fronten vakler

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Terroristene som truet med å drepe gisselet Angelo de la Cruz fikk det altså som de ville. Den filippinske regjering trekker sine styrker ut av Irak "så snart som mulig", som det heter i en offisiell erklæring fra Manila. Soldatene skulle ha vendt hjem 20. august, men nå skjer det en måned før. Selv om det rent militært betyr lite for koalisjonen, så har det stor symbolsk betydning. Det kommer ingen nye filippinske soldater til Irak. Og flere andre land vil antagelig følge Filippinenes eksempel.

Sør-Koreas regjering ble holdt ansvarlig for gisseltakernes drap på Kim Sun-il forrige måned. (Arkivfoto: AP/Scanpix)

En kjedereaksjon

Dette betyr ikke at Filippinene har et mindre stabilt og et mindre demokratisk regime enn f. eks. Sør-Korea som ikke ga etter for truslene, med det resultat at en ung uskyldig sørkoreaner ble halshugget. Det gjorde et så sterkt inntrykk på sørkoreansk opinion at neste gang det tas et gissel kan det ikke utelukkes at Seoul gir etter. Muligens ser vi begynnelsen til en kjedereaksjon.

Flertall mot USAs Irak-politikk

I Filippinene og i Sør-Korea har det hele tiden vært et klart flertall i befolkningen mot å støtte den amerikanske Irak-politikken. Det er også tilfelle i alle europeiske land, unntatt Storbritannia. Men også der går det nå på stumpene for en statsminister som har støttet Bush i tykt og tynt og som er blitt avslørt som enten naiv eller kynisk.

Få tror på Tony Blair

Det er absolutt intet tilbake av det grunnlaget Tony Blair mente han hadde for å innvadere Irak. Ingen fornuftige mennesker tror lenger at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen klar til utskytning og ingen tror heller at det var noen allianse mellom Bagdad og Al Qaida. Slike påstander er avslørt som oppspinn. Hele den offisielle begrunnelse for krigen er dunstet bort i den irakiske ørkensand. Tilbake står det i og for seg rimelige ønsket om å bli kvitt despoten Saddam Hussein, men det var jo ikke dette som var den offisielle begrunnelse for krigen. En politikk basert på halvsannheter og løgner er jo ikke akkurat det beste utgangspunkt for krigen mot terror.

Forsømte Afghanistan

Den har president George W. Bush og statsminister Tony Blair selv svekket ved å føre opinionen bak lyset og ved å prioritere Irak fremfor Afghanistan. Det var i Afghanistan Al Qaida hadde sine baser. Det var derfra Bin Laden styrte det terroristnettverk som sprengte World Trade Center og Pentagon-fløyen. Det er fortsatt Al Qaida-grupper i Afghanistan og Taliban vinner på ny sympati på grunn av den lovløshet og det kaos som eksisterer. Arbeidet for å styrke demokratiet i Afghanistan ligger så dårlig an at presidentvalget måtte utsettes og ingen vet når man får en regjering i Kabul som har autoritet og innflytelse over det ganske land. Washington forsømte rett og slett Afghanistan fordi alt dreide seg om Irak-felttoget. Nå er det NATO som skal ordne opp, men alliansens politiske og militære ledere sier at man allerede er meget sent, kanskje for sent ute.

George W. Bush og Tony Blair sliter med å holde koalisjonen i Irak samlet. (Foto: AFP/Scanpix)

Kampen mot terror svekket

I Irak har måten amerikanerne har gjennomført okkupasjonen på og nå senest avsløringene av fangemishandling skapt en grobunn for terrorisme som man ellers neppe ville ha fått. Irakere flest har ingen sympati for terroristene, men de liker heller ikke okkupantene og den provisoriske regjering har ingen særlig legitimitet. Det er altså ikke bare forsømmelsen i Afghanistan som har svekket kampen mot terrorisme. Det samme er tilfelle med forholdene i Irak. Vann- og kraftforsyningene er ikke er gjenopprettet, sykehusene er ødelagt og folk våger nesten ikke å gå ut etter mørkets frembrudd. Og nå ser det ut til at overgangsregjeringen vil gripe til udemokratiske metoder, som unntakstilstand og sensur, for å bekjempe terroristene.

Polakkene i tvil

Dette skjønner vanlige mennesker i alle europeiske land så vel som i Asia og Latin-Amerika. Derfor vil folkeflertallet fortsatt være imot å bidra med soldater som kan oppfattes som en støtte til okkupasjonen. Det er et faktum at selv i Polen der regjeringen er meget proamerikansk, er det et klart flertall mot å ha soldater i Irak. Det er et åpent spørsmål om Warszawa forlenger stasjoneringen når den nåværendes periode er over. Det samme gjelder de andre sentral- og østeuropeiske land som USA har spilt på i NATO. Hvis man mener noe med demokrati kan man ikke neglisjere folkeflertallets vilje.

Lærdommene fra Spania

Det var nettopp det som skjedde i Spania. Den konservative regjeringens manipulasjoner om hvem som stod bak terrorhandlingene fikk velgerne til å reagere. Det ble regjeringsskifte slik det høver seg i et fungerende demokrati, og sosialdemokratene trakk straks tilbake de spanske soldater i Irak. Det ble den gang hevdet at dette var å gi etter for terroristenes utpressing. Men i prinsippet skulle den filippinske regjeringens beslutning ikke være annerledes enn det den spanske regjering gjorde.

Filippinske demonstranter krever at gisselet frigis og Filippinene trekker sine styrker ut av Irak. (Foto: AFP/Scanpix)

Filippinene særlig utsatt

Når det gjelder Filippinene skal man dessuten huske at intet annet land har så mange gjestearbeidere i Midtøsten. Bare i Irak er det over 4000 sivile filippinere. Den filippinske regjering er derfor ekstra utsatt for opinionspresset hjemme.

Ingen bør hovere over den filippinske regjeringens beslutning. Det er få regjeringer som i lengden kan leve med at dens borgere blir myrdet i en konflikt som det store flertall av befolkningen ikke kan identifisere seg med.

Jeg vil tro det også ville gjelde Norge dersom vi virkelig ble satt på prøve. Den dagen mange norske soldater mister livet eller et norsk gissel drepes vil forsvarsminister Krohn Devold ikke lenger kunne latterliggjøre Befalets Fellesorganisasjon og andre som mener at våre gutter og jenter har vært i en krigssituasjon. Den spanske og den filippinske regjering har vært ærligere overfor sine folk enn den norske.