Ikke NATO-støtte til USA i Irak

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

President George W. Bush hadde håpet at den solidaritet som ble demonstrert i forbindelse med D-dagsmarkeringen også skulle kunne gi oppslutning om USAs Irak-politikk.

Dette var også et håp Det hvite hus hadde etter at et enstemmig Sikkerhetsråd stemte for Irak-resolusjonen. Men det var mer enighet på overflaten enn i virkeligheten. Finlesning av uttalelser og erklæringer både fra Frankrike og USA viste at George W. Bush slett ikke hadde fått det helt som han ville.

G-8-møtet en skuffelse

Dette kom også frem med all mulig tydelighet på G-8-møtet siste uke. President George W. Bush forsøkte å utnytte enigheten fra FN til å få NATO til å aksle en større rolle i Irak.

USAs George W. Bush strekte fram en hand til Frankrikes Jaques Chirac. Foto: Charles Dharapak, AP/Scanpix.

Men Frankrikes president Jacques Chirac helte straks kaldt vann i hodet på sin amerikanske kollega. Da han ble spurt om han var fornøyd med G-8-møtet, sa Chirac:
- Maten var god.
Og så tilføyde han:
- Jeg tror ikke at det er NATOs jobb å gripe inn i Irak!

I tillegg til å motsette seg NATO-styrker under amerikansk kommando i Irak nektet Frankrike sammen med Russland og andre kreditorer å ettergi Iraks utenlandsgjeld på 120 milliarder dollar.

Det var en forutsetning for at den økonomiske gjenoppbyggingen kunne komme ordentlig i gang. Resultatet av G-8-møtet ble begrenset til at den såkalte Paris-klubben skal se på saken. I tillegg til dette kom skuffelsen over at de to viktigste Midtøsten-land, Saudi-Arabia og Egypt, boikottet G-8-møtet.

Ingen flere soldater til Irak

Selv om Frankrike ikke har oppslutning om sin hårde linje fra flertallet av NATO-landene, så blir det stadig flere som ikke vil sende tropper til Irak. Selv land som Polen og Danmark har fått betenkeligheter etter at skandalene med fangemishandlingen ble kjent og terroren ikke lot seg stoppe.

Spania sender ikke sine soldater tilbake til Irak så lenge det er en sosialistisk regjering i Madrid, og forbundskansler Gerhard Schrøder gjorde det klart etter G-8-møtet at Tyskland ikke engang vil sende mannskap som kan lære opp irakiske soldater. Det er bare Tony Blair som øker på med soldater.

Norge og Irak

Dermed står George W. Bush bare tilbake med de ”villige”, og selv blant dem er det altså økende tvil.

Utenriksminister Jan Petersen besøkte de norske styrkene i Basra i mars i år. Foto: Kjetil Eide, Forsvaret/Scanpix.

USA regner Norge offisielt med blant de ”villige”. Det kan den norske regjering ikke bortforklare. Hele verden vet hva Bush sa i sin ”State of the Union”-tale, mens få merker seg ”klargjøringer” fra Oslo.

Det interessante spørsmålet blir om norske offiserer fortsatt skal bli i Irak i håp om at en FN-resolusjon eller NATO-vedtak vil gjøre det mulig å sende tilbake soldater dit. Noe slikt kommer ikke i overskuelig fremtid.

Riktig nok argumenterer både utenriks- og forsvarsminister med at Norge prioriteter Afganistan – og det er viktig nok –men de har åpenbart ikke oppgitt troen på at Norge skal ha uniformert personell i Irak også i fremtiden.

Ingen beskyttelse mot terroren

I og for seg skulle Sikkerhetsrådets resolusjon og innsetting av en overgangsregjering i Bagdad gi visse muligheter for en utvikling til det bedre. Men det forutsetter en rekke ting som i dag ikke virker realistiske.

Først og fremst må den sikkerhetsmessige situasjon bringes under kontroll. Daglig drepes amerikanere, utenlandske hjelpearbeidere og ikke minst sivile irakere. Ikke engang viktige regjeringsmedlemmer klarer amerikanerne eller de irakiske sikkerhetsstyrker å beskytte.

Den siste som ble drept var viseutenriksminister Bassam Qubba, som var den høyeste embedsmann i det irakiske utenriksdepartement.

Sannsynligvis er situasjonen verre enn de amerikanske tapstall tyder på. Washington har nå måttet innrømme at det var flere terrorhandlinger i 2003 enn den offisielle amerikanske rapporten ga uttrykk for.

Dessuten kommer det nesten daglig meldinger fra Saudi-Arabia om terrorfremstøt mot utlendinger og deres familie. Saudi-Arabia kan bli et like stort, om ikke større problem for USA enn Irak.

Skandalen som aldri tar slutt

Fangemishandlingsskandalen vil aldri ta slutt. Washington Post hevdet i helgen, med basis i en offisiell rapport, at den amerikanske øverstkommanderende i Irak, general Ricardo Sanchez, hadde gitt tillatelse til mishandlingen.

Er fangemishandlingen i Abu Ghraib-fengslet i Irak godkjent fra høyere hold? Foto: AP/Scanpix.

Fengselsledelsen fikk fritt spill sammen med etterretningsoffiserene. Det blir i lengden vanskelig for Pentagon og Det hvite hus å fastholde at fangemishandlingen bare var isolerte handlinger av militære på et lavt nivå.

Selv den norske forsvarsministeren må snart innse det som seriøse amerikanske aviser og ansvarlige Kongresspolitikere lenge har hevdet: Fangemishandlingen var ikke isolerte tilfeller, men godkjent fra høyere hold og ledd i et system.

Konsekvenser for presidentvalget

Så kan man selvsagt spørre om ikke amerikanske TV-seere snart vender seg til de brutale og til dels obskøne fotos og videoopptak fra Irak, slik fjernsynspublikum generelt forflates av all grusomheten på skjermen, ikke bare den virkelige, men også den fiktive som inngår i en stadig barskere underholdningsindustri.

Det vet vi ikke. Men det vi kan si med sikkerhet er at det skader Bush-administrasjonen at avsløringene ikke stanser. Meningsmålinger viser stadig mindre tillit til presidentens Irak-politikk.

Men det alene avgjør likevel ikke valget. Det er det først og fremst økonomien som gjør. Og dessuten klarer ikke motkandidat Kerry å utnytte George W. Bushs vanskeligheter til sin egen fordel.

Som det heter i amerikansk sportssjargong som går igjen i det politiske språket: ”It isn`t over before it`s over”. Mye kan hende frem til presidentvalget. Verken Bush eller Kerry kan i dag være sikre på noe som helst