Irakstrid bak D-dagens overflate

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Frankrikes president Jacques Chirac klarte ikke å skjule sin skepsis til George W. Bush under markeringen i Normandie i helgen. (Foto: Reuters/Scanpix)

Både president George W. Bush og president Jacques Chirac unnlot utad å stresse striden om Irak, som fortsatt ikke er avklart i FNs sikkerhetsråd. Det gjenstår en del før franskmennene vil godta den amerikansk-britiske resolusjonstekst, selv om man regner med at de vil anstrenge seg for å finne et forlik som ikke bare de, men også Russland og Kina kan godta eller i hvert fall ikke nedlegger veto mot. Chirac er like klar som de fleste andre over at det ikke er i Europas interesse at amerikanerne kjører seg helt fast i Irak. Et amerikansk nederlag vil også slå tilbake på europeerne.

Amerikanerne og britene håper på et positivt vedtak i sikkerhetsrådet allerede tirsdag, men vi må regne med at til tross for den forsonlige tone mellom presidentene Bush og Chirac i Paris vil franskmennene være helt sikre på at FN ikke overtar et fallittbo. I NATO-sammenheng er franskmennene i likhet med tyskerne fast bestemt på at det ikke blir alliansens rolle bare å rake kastanjene ut av ilden for amerikanerne. For både FN og NATO kan et Irak-engasjement bli skjebnesvangert dersom de ikke har forsikringer om at verdensorganisasjonen får reell innflytelse og at irakerne selv får bestemme hvor lenge de amerikansk-britiske okkupasjonsstyrker skal bli.

Hvilken makt skal overgangsregjeringen ha?

Det striden fortsatt står om er hvilken reell makt den irakiske overgangsregjering vil få og når okkupasjonstyrkene skal trekke seg ut. Den nye irakiske statsminister Ayad Alawi, som slett ikke var FNs førstevalg og som er kjent for å ha tette forbindelser med amerikansk etterretningstjeneste, advarte mot en for rask tilbaketrekking av de amerikanske og britiske styrker. Også franskmennene og tyskerne innser at man må unngå et sikkerhetsmessig vakum, men de kan ikke tenke seg å sende egne styrker som skal stå under reell amerikansk kommando.

Diktatoren Bremer

Det regime som den amerikanske sivile leder Paul Bremer ble det uheldige symbol for, kunne ikke på noen måte fortsette. Bremers egenrådighet både i forhold til britene og til irakerne skapte unødvendige problemer. Det kom ikke som noen overraskelse på de som kjente ham på forhånd. FNs spesialutsending, Lakhdar Brahimi, nølte ikke med å kalle Bremer "Iraks diktator". Bremer, som opprinnelig var UD-mann, hoppet over til Pentagon og ble Rumsfelds prokonsul i Irak.

FN-utsending Lakhdar Brahimi og USAs sivile administrator i Irak, Paul Bremer. (Foto: Reuters/Scanpix)

Når det er gått så galt som det er gjort, skyldes det delvis gale vurderinger og feilaktige beslutninger fra Bremers side, for eksempel den totale demobilisering av de irakiske væpnede styrker og forbudet mot alle tidligere Baath-medlemmer. Det skapte et sikkerhetsmessig vakum som amerikanerne aldri klarte å fylle opp. Bremer slo heller ikke alarm da han fikk vite om fangemishandlingen.

George W. Bush dempet sin retorikk

Men alt dette er nå i ferd med å bli historie som man ikke kan gjøre så mye med.

Det som det gjelder både i FN, i de forskjellige vestlige hovedsteder og i Irak, er å finne frem til praktiske og realistiske løsninger. Men da måtte president George W. Bush dempe sin retorikk i forbindelse med D-dagen. Og det gjorde han i hvert fall da han befant seg på fransk jord.

En historiker reagerer

Før George W. Bush dro til Europa, omgikk han historien på en måte som den kjente danske samtidshistoriker Erling Bjøl kalte "hemningsløs". Bjøl har aldri på noen måte vært anti-amerikansk, men han reagerte som fagmann uhyre sterkt på sammenligningen av D-dagen med Irak-krigen. Ifølge Bjøl misbrukte Bush historien til å rettferdiggjøre sin feilslåtte Irak-politikk og til å fremme sine egne sjanser til å bli gjenvalgt.

Professor Bjøl minner om den elementære kjensgjerning at Hitler erklærte USA krig, mens Saddam Hussein ikke bare unnlot å gjøre det, men knapt var noen trussel mot USA eller dets allierte. Det var altså USA som gikk til krig mot Irak, ikke omvendt. Det er for en historiker viktig fordi president Franklin D. Roosevelt hadde vanskeligheter med å få med seg Kongressen på å gi kampen mot Hitler-Tyskland høyeste prioritet. Etter Pearl Harbor var Japan hovedfienden for amerikanere flest, og republikanerne ville at USA skulle slå til i Stillehavet først.

President George W. Bush fikk korreks av pave Johannes Paul II sist uke. (Foto: AFP/Scanpix)

Delikat møte med Paven

President George W. Bushs møte med Paven var en kalkulert risiko. President ville bruke besøket i Vatikanet til å sikre seg støtte fra amerikanske katolikker i høstens valg. Paven ble overrakt USAs høyeste sivile utmerkelse, presidentens frihetsmedalje, og Johannes Paul II ga unge Bush all den velsignelse han kunne trenge og mer til.

Men så opptrådte Paven som moralsk og realpolitisk skolemester for den amerikanske president, og det kan ikke ha unngått å gjøre inntrykk hjemme i USA.

Om det gjorde noe inntrykk på de polske intellektuelle som fortsatt forsvarer måten USA løste Irak-problemet på, er derimot usikkert. Mens flertallet av polakkene tok klart avstand både fra NATOs krig mot Jugoslavia og fra invasjonen av Irak, så var det mange tidligere Solidaritetsfolk som verken brydde seg om folkeflertallet eller om den polskfødte Paves moralske og politiske autoritet. Enda en gang opplevde vi at intellektuelle sviktet når det kom til stykket.

Ligger dårlig an på meningsmålingene

Men tilbake til George W. Bush. Ikke bare har han fortsatt problemer med å overbevise sine europeiske allierte. Vanskelighetene hjemme i USA bare baller på seg. Det var kanskje ment som en lynavleder at CIAs to toppfolk trakk seg, men fortsatt sitter Rumsfeld og Wolfowitz i Pentagon og fortsatt forsøker de å bagatellisere fangemishandlingen og de feilaktige etterretninger om Saddams angivelige masseødeleggelsesvåpen. Heller ikke vil de innrømme at det i planleggingen av Irak-felttoget og særlig i oppfølgingen etterpå ble gjort fatale feilvurderinger. Dette blir i økende grad påpekt av amerikansk eksmilitære, sikkerhetspolitiske eksperter og til og med av republikanske politikere. Og aldri har George W. Bush ligget så dårlig an på meningsmålingene som nå.

For tidlig å avskrive Bush

Men jeg holder likevel fast på at det fortsatt er for tidlig å avskrive George W. Bush. Han kan til tross for alle odds han har imot seg bli gjenvalgt. Det skyldes ikke minst motkandidaten, John Kerry, som ikke har tjent på George W. Bushs sviktende oppslutning. For det første har Kerry ikke lagt frem noe troverdig Irak-alternativ. Siste gang han uttalte seg om Irak, tok han til orde for å sende flere soldater og bevilge mer penger for å ordne opp i den prekære sikkerhetsmessige situasjon. Det gjør ikke noe godt inntrykk på krigsmotstanderne og det overbeviser velgere flest om at han er en vinglefant.

"Hvem ville du helst dra på fisketur med?"

John Kerry og George W. Bush kjemper om toppjobben i Det hvite hus. (Montasje: NRK/Reuters/Scanpix)

Men John Kerrys største problem og George W. Bushs fordel ligger på noe så enkelt og samtidig noe så komplisert som det psykologiske - det vi gjerne kaller karisma. Amerikanerne flest synes George W. Bush er en "likandes kar", på tross av alle de feil han har begått. At han ikke taler sofistikert engelsk og ofte surrer med historiske og geografiske fakta snarere styrker enn svekker ham blant store velgerskarer som heller ikke er særlig geniale. Kerry virker fortsatt som en stiv og utilgjengelig dux.

En av de amerikanere som har lært meg mest om presidentpolitikk, er historikeren, professor William E. Leuchtenburg ved University of North Carolina. Han har skrevet innsiktsfullt om amerikanske presidenter fra Franklin D. Roosevelt og Harry Truman til Ronald Reagan. Da han en gang skulle forklare meg hvorfor Ronald Reagan var så godt likt i USA mens vesteuropeiske akademikere og politikere nærmest avskrev ham som en middelmådig skuespiller, sa han bare:

- Jeg kunne nok godt tenkt meg å dra på fisketur med Jimmy Carter, som både har greie på sportsfiske og er en person som vinner ved nærmere bekjentskap. Men jeg ville aldri i verden ha foretrukket den daværende demokratiske motkandidaten, Michael Dukakis, fremfor Ronald Reagan. Det ville heller ikke det store flertall av amerikanere.