Bush får ikke viljen sin

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Jahn Otto Johansen (Foto: NRK)

Verken i NATO eller i FNs sikkerhetsråd finner Bush den støtte han ber om, og i USA fortsetter kritikken av fangemishandlingen i Irak.

Samtidig som president George W. Bush holdt sin optimistiske tale la USA og Storbritannia frem en ny resolusjonstekst i FNs sikkerhetsråd, også den ledsaget av en påfallende optimisme.

Men den retoriske optimisme avspeiler ikke virkeligheten, verken i Irak, i NATO eller i Sikkerhetsrådet.

Slår til når og hvor de vil

Terroristene fortsetter sine aksjoner og demonstrerer at de kan slå til hvor som helst når som helst.

Amerikansk soldat i Irak. (Foto: Scanpix/Reuters)

Verken amerikanerne, deres allierte eller de irakere som tør satse på okkupasjonsmakten, er trygge noen steder. Det er et usedvanlig slett utgangspunkt for overføringen av den sivile makt til en provisorisk regjering 30. juni.

Mange irakere som amerikanerne kunne ha trengt i den nye regjeringen, sier nei - enten av frykt for sitt eget liv eller fordi de ikke vil la seg kompromittere. De regner med at det kommer en tid da alle som har samarbeidet for tett med okkupantene, er politisk brennemerket.

Noen av dem amerikanerne tok med seg til Bagdad og som de selv brukte til å rettferdiggjøre krigen, har de allerede kvittet seg med - som den tvilsomme og korrupte Chalabi.

Ikke til å fatte

At Chalabi skulle ha "lurt" Bush-administrasjonen til å tro at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen klar til innsats, er ikke til å fatte.

Ahmad Chalabi (Foto: Scanpix/Reuters)

I virkeligheten var State Departement og CIA skeptisk til disse eksil-irakerne, men Rumsfeld og Pentagon fikk det som de ville.

At selv seriøse amerikanske aviser gikk på limpinnen, er en presseskandale, som The New York Times nå ber om uforbeholden unnskyldning for. Pentagon hadde lenge et alt for lett spill med amerikanske media.

Hvor skal makten ligge?

Når det både i Irak, New York og Brüssel er så stor skepsis til Bushs utspill, skyldes det at han er så uklar om den reelle maktoverføring.

Hvor mye makt skal overgangsregjeringen ha? Skal de irakiske styrker som nå bygges opp, være underlagt regjeringens eller amerikanernes kommando? Må okkupasjonsstyrkene ha regjeringens godkjennelse for å sette i gang større aksjoner? Og hvor lenge skal okkupasjonsstyrkene bli stående i landet?

Oljen

(Foto: Scanpix/AFP)

Det er også uklarhet om en rekke andre viktige spørsmål, blant annet oljen. Skal amerikanerne fortsatt styre dette slik de har gjort helt siden deres styrker rykket inn i og overtok oljedepartementet, mens de ga blaffen i å beskytte museer, biblioteker og sykehus?

Dersom man fester tillit til den tese at olje er nøkkelen til forståelse av det meste i Midtøsten, innser man at det ikke er uviktig om det er amerikanerne eller irakerne selv som skal ha kontrollen med disse ressurser.

Washington kan i hvert fall ikke skylde på at Irak mangler den nødvendige ekspertise.

Skepsis i FN og NATO

I FNs Sikkerhetsråd er skepsisen til det amerikansk-britiske resolusjonsforslaget knyttet nettopp til maktproblematikken.

FNs sikkerhetsråd (Foto: Scanpix)

Kineserne, som er en av vetomaktene, vil ikke godta den nåværende tekst. De vil ha en forsikring om at okkupasjonsstyrkene blir trukket ut når Irak etter frie valg har fått en ny regjering på nyåret. Russerne og franskmennene er også skeptiske.

I Brüssel har det lenge vært klart at amerikanerne ikke kan regne med å få noen drahjelp fra NATO. Selv om franskmennene har dempet sin USA-kritiske retorikk og gjerne vil vise Washington at de er samarbeidsvillige, er det helt klart at de ikke vil godta en NATO-styrke som settes under amerikansk kommando.

Det vil heller ikke tyskerne. Spanjolene vender ikke tilbake med det første, belgierne har hele tiden sagt nei, og i land som var blant "de villige" helt fra begynnelsen av, som Danmark og Polen, er det en voksende skepsis.

Danmark mer kritisk

Kristin Krohn Devold (Foto: Scanpix / Cornelius Poppe)

Det er et tankekors at den danske statsminister nå bruker et skarpere språk overfor fangemishandlingen og andre sider ved den amerikanske Irak-politikk enn vår utenriksminister og forsvarsminister gjør.

Petersen skal som vanlig bare være snill og blid overfor USA, og Krohn Devold er mindre kritisk enn selv mange republikanere er. Mye tyder på at hun fortsatt har fullt tillit til Rumsfelds "intelligens og sjarme".

Ved at vi fortsatt holder stabsoffiserer, blant annet etterretningsfolk, på plass i Irak, blir vi av irakerne og store deler av verden for øvrig betraktet som medskyldige i misèren.

Å benekte det er enten usedvanlig naivt eller for frekt.

Fortsatt kritikk i USA

Donald Rumsfeld i Senatet 7. mai i år. (Foto: Scanpix/AP)

I USA har kritikken mot Pentagon for den skandaløse fangemishandling ikke lagt seg.

Det offentliggjøres stadig nye fotos av en slik karakter at de må betegnes som voldsporno, og det avsløres at fangemishandling, ofte med døden til følge, var meget utbredt.

Det var ikke enkeltstående tilfelle som Bush-administrasjonen forsøker å få det til å se ut som og som Krohn Devold åpenbart tror.

Ved ikke å ta et skikkelig oppgjør med grusomhetene og ved fortsatt å forsvare Rumsfeld som tidenes største forsvarsminister har George W. Bush i virkeligheten satset sitt gjenvalg på Irak-politikken.

Det har resultert i at han har mistet oppslutning i meningsmålingene og nå ligger så lavt at det historisk sett ikke skulle være muligheter for gjenvalg. Ingen president har åpnet valgkampen med så lav oppslutning og blitt gjenvalgt.

Usikker økonomi

Ikke en gang en viss oppgang i økonomien hjelper ham. Vanligvis er det økonomien som avgjør. Det var det som hindret pappa Bush i å bli gjenvalgt.

John Kerry (Foto: Scanpix)

Men amerikanerne er ikke helt sikre på de økonomiske prognoser. De frykter et tilbakeslag, for oljeprisene er nå så høye at mange eksperter spår meget alvorlige skadevirkninger.

Det store tankekors er at tilbakegangen for George W. Bush foreløpig ikke ser til å ha hjulpet motkandidaten - John Kerry. Derfor skal ingen i dag få meg engasjert i et veddemål om hvem som vinner til slutt.