Midtøsten trues av dobbelt-krise

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Men selv president George W. Bush, som nylig ga overraskende støtte til Sharons folkerettsstridige bosettingspolitikk, måtte reagere da israelerne brukte kamphelikoptre og stridsvogner mot sinte, men ubevæpnede demonstranter. Blant de drepte palestinere var mange barn.

USAs nye FN-ambassadør James Cunningham avstod fra å nedlegge veto i FNs sikkerhetsråd. Dermed ble resolusjonen vedtatt. (Foto: AP/Scanpix)

Da Sikkerhetsrådet vedtok en skarp fordømmelse av Israel, unnlot USA å stemme. Dermed ble resolusjonen vedtatt. De siste to årene har amerikanerne med sitt veto stanset alle Israel-kritiske resolusjoner i Sikkerhetsrådet.

Bush og Sharon

Det er tvilsomt om dette betyr noen virkelig omlegging av Bush-administrasjonens pro-israelske politikk, men det som hendte i FN var et varsel om at Sharon-regjeringen kan strekke sin maktarroganse for langt så selv USA ikke lenger kan følge helt med.

President George W. Bush er mer påvirket av den pro-israelske lobby enn noen amerikansk president før ham, i hvert fall republikanske presidenter. Eisenhower og Nixon støttet Israel når det kom til stykket, men var kritiske til mange sider ved den israelske politikk og nølte ikke med å legge press på israelerne. George W.'s far, president George Bush, og utenriksminister James Baker holdt til og med tilbake den finansielle støtte til Israel da regjeringen i Jerusalem gikk for langt. I det hele tatt har republikanerne holdt en armlengdes avstand til Israel og den pro-israelske lobbyen, noe som har sammenheng med at republikanerne har tettere forbindelse med oljeindustrien.

Bush påvirkes av kristenfundamentalister

Dette forandret seg radikalt med unge George W. Bush. Det skyldes ikke bare at den pro-israelske lobby har vært dyktigere og slett ikke at "jødene styrer USA", som det heter i antisemittiske konspirasjonsteorier også her til lands. Det har mye å gjøre med George W. Bushs personlige situasjon å gjøre. Som "født på ny" kom han i nær kontakt med fundamentalistiske og karismatiske kristelige kretser, som dessuten er opptatt av "Endetiden" og profetiene. Disse kretser mener at Israel har Guds løfte på enda mer land; mange av dem mener helt til Eufrat og Tigris. For dem er enhver avvikling i den illegale bosettingen et brudd med profetiene. Derfor jublet de mest ytterliggående av dem da statsminister Yitzhak Rabin ble myrdet av en jødisk fanatiker. Rabin stod i veien for profetienes oppfyllelse.

Bush med sin forsvarsminister Donald Rumsfeld, en av arkitektene bak Irak-krigen. (Foto: Reuters/Scanpix)

Antimuslimsk korsfarer

Det er slike kretser som har påvirket George W. Bushs Irak-politikk. Et eksempel, som den tidligere Clinton-medarbeideren Sidney Blumenthal – også han jøde – trekker frem, er general Boykin som tidlig under Irak-krisen vakte oppsikt da han fremstilte det hele som et korstog mellom "den kristne nasjon" USA og Satan. Det er en hellig krig ifølge Boykin, og i en slik konfrontasjon med de sataniske krefter er de fleste midler tillatt, slik det var det for Inkvisisjonen og korsfarerne. Boykin betrakter alle muslimer som Satans håndlangere. Blumentahl mener disse kretser er ytterst farlige. Min e-post viser at det også i Norge er personer som tenker slik.

Til tross for sine oppsiktsvekkende utsagn ble general Boykin ikke satte på noe sidespor. Det ble derimot profesjonelle militære som advarte både mot å gå til krig og mot måten den ble forberedt og gjennomført på. Boykin derimot fikk spille en viktig og tvilsom rolle på Guantanamo-basen og var senere involvert i det omstridte Abu Ghraib-fengslet i Bagdad. Forsvarsminister Rumsfeld holdt sin beskyttende hånd over Boykin, til tross for at Rumsfeld selv ikke er noen kristenfundamentalist og ikke tror på andre profetier enn de han selv måtte komme med.

Kyniske maktpolitikere

Det er en kjent sak at Sharon ivret for krig mot Irak og helst også mot Syria, fordi det ville lette det strategiske presset på Israel. Sharon er ingen religiøs fanatiker, men i likhet med Rumsfeld en kynisk maktpolitiker. Det er en viss logikk i det Sharon gjør, ut fra hans målsetting om å sikre seg flest mulig av bosettingene og forhindre en palestinsk statsdannelse. Sharon-planen om tilbaketrekking fra Gaza endrer ikke noe ved denne vurdering.

Sharon kan ha strukket sin maktarroganse for langt i militæraksjonen mot Gaza. (Foto: AP/Scanpix)

Sharon bryr seg lite om den internasjonale opinion. Ikke en gang Thorbjørns Jaglands fordømmelse av voldshandlingene som "ren galskap av Israel" gjør noe inntrykk på Sharon. Og enda mindre påvirkes han av den norske regjerings forsiktigere, men likevel fordømmende reaksjon.

Omvendt Massada-kompleks

Sharon representerer et omvendt Massada-kompleks. Massada var fjellfestningen der jødiske motstandskjempere til slutt begikk kollektivt selvmord – kvinner og barn inkludert - frem for å overgi seg til romerne. Sharon er ingen selvmordskandidat, men snur på Massada-komplekset: Dersom Israel til slutt skulle stå helt alene i verden med sine atombomber og andre supervåpen, så vil han verken bøye seg for FN, EU eller USA.

Ekspertene uenige

Ett er i hvert fall sikkert: Washingtons ensidig pro-israelske politikk gjør det vanskelig, om ikke umulig å vinne bred arabisk oppslutning om de amerikanske planer for Irak. Dette innser praktisk talt alle amerikanske og britiske diplomater som har hatt Midtøsten som sitt spesialområde. De har protestert offentlig mot Bushs og Blairs politikk. Men verken den amerikanske president eller den britiske statsminister har hittil vist særlig vilje til å lytte til ekspertise som ikke bekrefter den overbevisning de allerede har. I forspillet til Irak-krigen så vi hvordan etterretningsrapporter ble "doktorert" slik at de skulle støtte opp om det Bush og Blair allerede hadde bestemt seg for.

Tilsvarende ser vi hvordan både Bush-administrasjonen og regjeringen Blair forsøker å bagatellisere og bortforklare de brudd på Geneve-konvensjonene og menneskerettighetene som amerikanske og muligens britiske soldater har begått i Irak. Washington og London har mistet nesten all troverdighet i disse spørsmål.

Koalisjonen av "villige" vakler

Selv gamle støttespillere som italienerne og polakkene har fått kalde føtter. Koalisjonen av "villige" er i ferd med å gå opp i limingen. Få tror at amerikanerne er villige til å gi den irakiske overgangsregjering noen reell makt fra 30. juni. Den nettopp avgåtte britiske representant i okkupasjonsmaktens ledelse sier rett ut at 30. juni er uinteressant. Det viktige blir valgene i januar neste år. Inntil da vil situasjonen kunne bli enda mer komplisert for amerikanerne og deres allierte. En irakisk regjering valgt på fritt grunnlag vil sannsynligvis be okkupasjonsstyrkene forlate landet.

Minst 40 mennesker ble drept da amerikanske styrker bombet en irakisk landsby ved grensen til Syria i går. (Foto: Al Arabiya/Reuters/Scanpix)

Hensynløse terrorister

Terroristene, enten de er utenlandske eller irakiske, fortsetter med sine voldshandlinger for å ramme okkupasjonsstyrkene, sivile hjelpearbeidere og irakere som samarbeider med amerikanerne. Terroristene mangler åpenbart verken våpen, ammunisjon eller støttespillere, selv om deres aksjoner i høyeste grad rammer sivile irakere. Terroristene er fullstendig hensynløse.

Men amerikanerne begår stadig nye brølere, og det veier for mange irakere opp for de grusomheter som terroristene begår. Opphisselsen etter fangemishandlingen hadde ikke engang lagt seg da amerikanske fly bombet noe irakerne hevder var en bryllupsfest og drepte minst 40 mennesker. Ved fester og begravelser pleier araberne å skytte vilt i luften. Jeg holdt selv på å miste livet i Beirut i 1970 under den ville skytingen da Nasser døde.

Muligens har nervøse amerikanske piloter tatt dette som et angrep; amerikanerne er blitt lettere på avtrekkeren. Resultatet er at i hele den arabiske verden forsterkes det inntrykk at okkupasjonsmakten ikke bryr seg om uskyldige sivile. Det gir lite håp for Washingtons uttalte ambisjoner om å bygge opp et demokratisk Irak som skal tjene som eksempel for resten av Midtøsten