Pyrrhos-seier for Tony Blair

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Mens deler av britiske media sauser det hele til for å ramme syndebukken BBC, må vi ikke glemme hva saken formelt gjaldt. Hutton-kommisjonen tok ikke opp hele problemkomplekset bak Tony Blairs beslutning om å gå til krig mot Irak, det vil si om det bygget på sikre etterretninger og hva som eventuelt gav et feilaktig bilde av Saddam Husseins påståtte masseødeleggelsesvåpen.

Lord Huttons mandat var å undersøke om den britiske statsministeren eller noen av hans folk var ansvarlig for den kjede av begivenheter som førte til våpeneksperten Kellys selvmord. Denne oppgaven gjennomførte Hutton skolemesteraktig, som om det gjaldt oppførselskarakterer. Blair & Co fikk bestått, mens BBC-guttene stod til stryk.

Lord Huttons rapport er ikke nok til å felle Blair. (Foto: Scanpix/AP)

Når man leser det tykke dokumentet, blir man slått av hvor ensidig opptatt lord Hutton er av prosedyrer og regelverk. Men samtidig oppdager man en overraskende mangel på konsekvens.

Rapporten åpner med å si at ingen kunne ha forestilt seg på forhånd at dr. Kelly ville ta sitt liv på grunn av det presset han ble utsatt for. Men likevel ender undersøkelsen med å slå fast at BBC må holdes ansvarlig for den tragiske utviklingen.

Dommen over BBC

At BBC gjorde seg skyldig i uprofesjonell og uansvarlig journalistikk, er hevet over enhver tvil. Det ansvaret må BBC ta, og det har allerede styrelederen tatt ved å gå av. BBC-reporter Andrew Gilligan hadde ikke dekning for sine påstander om at Tony Blair eller hans folk uttalte seg mot bedre vitende.

Det var ingen overdrivelse eller dramatisering av informasjon. Det ble ikke sannsynliggjort at statsministeren løy. Heller ikke gjengav reporteren sin kilde helt korrekt. Og endelig slår rapporten fast at selv om forsvarsdepartementet kan kritiseres for at det ikke gjorde det helt klart for dr. Kelly hva offentliggjørelse av hans navn ville medføre, så kunne verken det eller noen annen offentlig instans lastes for det tragiske utfallet.

BBC sitter tilsynelatende igjen med all skyld. Men det interessante med Hutton-rapporten er alt den ikke tar opp. Den går ikke inn i det politisk viktige problemkomplekset om hvordan så tvilsomme etterretninger kunne danne grunnlag for regjeringens beslutning. For i dag er det klinkende klart at påstandene om at Saddam Hussein hadde masseødeleggelsesvåpen, og at han i løpet av 45 minutter kunne ta dem i bruk, ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre.

Huttons formaljuss

Mens Hutton ved formaljuss frikjente Blair, er den britiske statsministeren i virkeligheten blitt dømt av en helt annen instans, nemlig den amerikanske lederen for gruppen som drev omfattende undersøkelser i Irak for å finne disse våpnene.

David Kay var president Bush' mann. Han av alle slår fast at det overhodet ikke er funnet masseødeleggelsesvåpen og at det er sannsynlig at Saddam ikke hadde slike våpen, selv om han beholdt evnen til å fremstille dem.

En helt annen begrunnelse nå

Dette har Bush-administrasjonen i virkeligheten tatt til etterretning. Den insisterer ikke lenger på at Saddam hadde slike våpen. I stedet kjører den på andre begrunnelser, først og fremst at Saddam var en blodig despot som terroriserte sitt eget folk og truet hele Midtøsten.

USAs president Bush og Storbritannias statsminister Tony Blair legger ulik vekt på rapporter om masseødeleggelsesvåpen. (Foto: Scanpix)

Regionen er blitt et bedre sted etter at han ble fjernet. Dette går hjem hos amerikanske velgere. Dermed får vi bekreftet viseforsvarsminister Paul Wolfowitz'utsagn om at de angivelige masseødeleggelsesvåpen ikke var den egentlige krigsårsaken. Bush-administrasjonen legger et glemselens slør over påstandene om masseødeleggelsesvåpen. Utenriksminister Colin Powell har allerede begravd temaet som valgkampsak; han tvilte på om det fantes slike våpen.

Alene igjen på valen

Bare Tony Blair står igjen på valen og gjentar og gjentar at Saddam hadde slike våpen. Han fastholder "den afrikanske forbindelse" som alle i dag vet var det reneste sprøyt. Han gir ikke opp påstanden om de skjebnesvangre 45 minutter som ekspertene bare ler av. Blair gjør som kjerringa mot strømmen: klippe, klippe.

Den seriøse del av britisk presse og opposisjonen, også de konservative, krever en bredere undersøkelseskommisjon som skal se på hele forspillet til Irak-krigen. Alt for mange viktige spørsmål er ubesvart til at man kan la det bli med Hutton-kommisjonens ensidige dom.

Dersom Tony Blair virkelig trodde på det han sa, og som nesten alle andre nå tar avstand fra eller vil glemme, kan vi da si: Dette er verre enn en forbrytelse, det er en dumhet? Moralsk er Blair frikjent. Han er ingen løgner. Men politisk har hans omdømme fått varig men.