Krigen som ikke kan vinnes

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen.

En soldat fra USAs 82. luftbårne divisjon under en operasjon i Bagdad 26. november. (Foto: AFP/Scanpix)

Bush vil sende enda flere amerikanske kampsoldater til Irak samtidig som de styrker som allerede er der, tar i bruk tunge våpen mot antatte terroristreir. Det rammer også uskyldige sivile uansett hvor meget amerikanerne anstrenger seg for å unngå det. Dette skaper ytterligere irritasjon blant vanlige irakere, og dermed oppnår terroristene nettopp det de ønsker: Okkupasjonen blir stadig mer upopulær, og det gir terroristene bedre muligheter for å operere.

Det vi nå ser, er at samtidig som terrorhandlingene i Irak fortsetter for fullt, demonstrerer Al Qaida og deres forbundsfeller evne til å slå til nesten hvor det skal være. Intet land kan føle seg helt sikkert. Intet sted er trygt. Dette skjer til tross for at USA og Vesten har satt inn enorme ressurser siden 11. september 2001.

George W. Bush på vei til å tale ved en militærbase i Colorado, hjemmebasen til fire av soldatene som ble drept i et angrep i Irak 2. november. (Foto: AP/Scanpix)

Ikke ved militære midler alene

Dette er en krig som ikke kan vinnes ved militære midler alene og i hvert fall ikke på den måten president George W. Bush og hans rådgivere har lagt opp til. Problemet er at terroristene ikke er bundet til noe bestemt territorium som man kan okkupere slik det skjedde i Talibans Afghanistan. Tusenvis av Al Qaida-terrorister flyktet derfra, og de opptrer nå som mer eller mindre uavhengige grupper i en rekke land.

De konsentreres ikke lenger i treningsleire og baser som kan avsløres ved hjelp av spionsatellitter og ødelegges fra luften. Verken fly, stridsvogner eller tungt artilleri er særlig anvendelig i de tett befolkede og trange byområder der terroristene nå søker tilflukt. Det er der de legger sine planer og det er derfra de drar ut til sine terrormål.

Mangehodet hydra

Al Qaida er som en mangehodet hydra. Da amerikanerne hugget hodet av monstret i Afghanistan ved å ta livet av mange av bin Ladens nærmeste medarbeidere og tilgangen på penger og annen støtte ble redusert, opptrådte Al Qaida etter en tid på mange forskjellige steder med mindre forgreninger, men ikke desto mindre i stand til å slå til med drepende virkning. Al Qaida er åpenbart ikke avhengig av store baser eller en tung sentral organisasjon. Dermed blir den vanskeligere å ta med konvensjonelle militære midler.

Irak ble en blindgate. Der var det etter all sannsynlighet ikke noe særlig Al Qaida-nærvær på forhånd. Det er ikke bevist at Saddam samarbeidet tett med bin Laden og tenkte på å gi ham masseødeleggelsesvåpen, våpen som amerikanerne ikke har funnet spor av til tross for store anstrengelser. Antagelig har mange av de Al Qaida-terrorister som flyktet fra Afghanistan kommet seg til Irak, men andre terroristgrupper er åpenbart enda viktigere.

HSBCs filial i Istanbul ble rystet av en kraftig bombeeksplosjon 20. november. (Foto: AFP/Scanpix)

Over 20.000 terrorister globalt

Når man kutter av armer og ben på monstret, lever disse sine egne uavhengige liv. I stedet for en organisme må man bekjempe en rekke forskjellige biter som Islamic Great Eastern Raiders Front som påtok seg ansvaret for terrorhandlingene i Istanbul eller Jemaah Islamiah som stod bak selvmordsbomben mot Marriot Hotell i Djakarta. Og bare 48 timer etter terrorangrepene i Riyadh slo små terroristgrupper til fire forskjellige steder i Pakistan, Marokko og Filippinene. Amerikanske og britiske eksperter mener det er over 20.000 personer fra 47 land som har gjennomgått trening i Afghanistan, og stadig nye kadre trenes nå andre steder. Denne globale terroristblekksprut bekjempes ikke ved okkupasjonen av Irak. Den må møtes global.

Disse terroristgrupper har ikke noe felles politisk mål, bortsett fra hatet til USA og Israel. Terroristene har ikke klart definerte mål som man kan forhandle om. Tidligere kunne terrorister kidnappe forretningsmenn og politikere eller ta et passasjerfly for å bruke dette i en utveksling for å få satt fri fanger. Eller det kunne være andre krav, som f.eks. at en TV-stasjon skulle kringkaste terroristenes budskap. Eller det dreide seg om pengekrav. I dag er det alt eller intet. Det er ikke noe å forhandle om.

Endetidens språk

Bush sa etter Istanbul-terroren at han var fast bestemt på å "bekjempe dette onde, hvor det enn opptrer", og Blair gikk enda lenger. Han ville "befri verden for denne trussel en gang for alle". Bushs og Blair egne terroreksperter vet at krigen ikke kan vinnes med esjatologiske vyer som om vi står overfor Endetiden og Armageddon.

Terrorisme er som Jonathan Steele skriver i The Guardian ikke en fiendtlig stat eller en politisk filosofi som kan bekjempes ideologisk slik "den frie verden" nedkjempet kommunismen i den kalde krig.

Narkotika og terrorisme kan ikke utslettes

Dersom Bush hadde nøyd seg med å bruke ordet "terror" som en metafor slik som i "krigen mot narkotika", ville mye ha vært vunnet. Alle vet at kampen mot narkotika ikke kan vinnes hundre prosent. Den vil aldri bli avsluttet ved en seiersmelding slik både den første og den annen verdenskrig tok slutt. Narkotika vil aldri forsvinne helt fra jordens overflate, men produksjonen og handelen kan begrenses.

Det er en illusjon å tro at man kan utslette all terrorisme, men den kan begrenses med en langsiktig og tålmodig innsats der ikke-militære midler er like viktige som militære. Det er den erfaring europeerne har gjort i årtier. Det var ikke ytterliggående muslimer som begynte med selvmordsbombing; de hindustiske tamiler var ute før dem. Og muslimske terrorister vil heller ikke være de siste som griper til slike våpen.