Mindre skråsikkerhet i USA

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

LYTTEVILLIG: George W. Bush opptrer mindre selvsikker for tiden. Det har gått tregt med å skape sikkerhet i Irak. (Foto: Reuters/Scanpix)

På sin rundreise i Asia har Bush lyttet til allierte og venner. Nå er det multilaterale og ikke bare unilaterale løsninger det går på.

Det er mange grunner til at George W. Bush nå opptrer mindre selvsikkert og er villig til å lytte til alle som kan gi ham et godt råd om hvordan USA skal komme seg opp av den irakiske hengemyr.

Det har gått tregt med å skape den sikkerhet som er nødvendig for at irakerne kan bygge opp en fungerende markedsøkonomi og et levende demokrati.

Prokonsul Paul Bremers Hollywoodaktige optimisme er det få som tar alvorlig lenger.

Mindre trygt nå

Selv ihuga tilhengere av krigen innrømmer idag at amerikanerne ikke hadde forberedt seg godt nok på de veldige utfordringer som måtte komme etter den raske militære seieren.

Irakere som ikke på noen måte ønsker Saddam tilbake, sier at det er mindre trygt nå enn under hans blodige diktatur. Ran, voldtekter og mord gjør hverdagen til et mareritt for vanlige byborgere.

Amerikanerne har, etter at Bush erklærte krigen for vunnet, mistet flere soldater enn under selve felttoget.

Det har blitt en slik belastning hjemme i USA at media nå stenges ute fra sykehus og flyplasser der døde og sårede bringes inn.

Tidligere spilte Pentagon på patriotiske følelser ved å la fjernsynet sende "live" fra seremonier når de flaggsmykkede kister kom hjem til sørgende familie og venner.

VIL IKKE OFRE: Amerikanere vil ikke sende sine soldater til selvmordsoppdrag i utlandet. Det romantiske bildet av den ensomme soldat i solnedgangen rakner. (Foto: Reuters/Arko Datta)

Hjem i "lik-sekker"

Men nå har Washington fått klare signaler ute fra grasrota om at amerikanerne ikke lenger er villige til å ofre sine kjære for et tilsynelatende håpløst foretagende.

"Bodybags" - lik-sekker - er jo ikke akkurat det hyggeligste amerikanerne kan tenke seg. Derfor ønsker Washington avlastning i form av soldater fra andre land, og derfor murer amerikanerne i Irak seg inn i sine bunkerslignende kaserner og kontorer.

Amerikanerne ingen imperialister

Den vanlige amerikaner er ikke så opptatt av imperiebygging at han eller hun vil at fedre, sønner og døtre skal sette livet på spill i fjerne land.

En ting er å sørge for innenlandsk sikkerhet etter 11.september 2001; om det målet er det ingen uenighet. Noe helt annet er å opptre som den globale sheriff som intervenerer alle steder der det sitter en diktator Washington ikke liker.

Mye av de europeiske spekulasjoner om amerikansk hegemoni og imperiebygging overser at det ikke er noen basis i det amerikanske folk for en slik politikk.

Vil ikke punge ut

Amerikanerne liker heller ikke å punge ut i det uendelige for å holde store styrker utenlands og for gjenoppbyggingen etter krigshandlinger.

Det er mange nok preserende oppgaver hjemme, og de økonomiske utsiktene er fortsatt usikre, selv om USA ligger bedre an enn Europa i øyeblikket. Den rekordaktige økningen av statsgjelden under George W. Bush kan få meget negative konsekvenser på sikt.

Bush junior har sikkert lært av pappa Bush at det er de nære ting, først og fremst økonomien, som bestemmer amerikanernes stemmegivning. Det var derfor Clintons valgkampsjef kjørte på slagordet "It`s the economy, stupid!".

Ofrer personer og standpunkter

Det er mulig George W. Bush har innsett at de nykonservative ideologer som omgir forsvarsminister Rumsfeld og som sitter i andre nøkkelposisjoner, har gjort ham en bjørnetjeneste.

For å sikre gjenvalg ofrer Bush både personer og standpunkter. Det ville også en demokratisk president på gjenvalg ha gjort.

KRIGSRÅD: USAs krigsråd kan ikke punge ut i det uendelige uten å miste støtet hos folket.(Foto: Reuters/Scanpix)

Rumsfeld fossror

Selv Rumsfeld ror så det fosser omkring ham. Den selvsikre og arrogante forsvarsministeren sa for en tid siden at oppgavene i Irak vil bli mer langvarige og pengekrevende enn amerikanerne hadde forestilt seg.

Dette var stikk i strid med hans tidligere uttalelser. Nå har han i et internt notat, som selvsagt er lekket ut til pressen, uttrykt tvil om krigen mot terror i det hele tatt har vært effektiv.

Hva som er Rumsfelds egentlige hensikter kan diskuteres. Muligens forsøker han å plassere seg i en gunstigere posisjon slik at han kan avskrive seg ansvaret for det som går galt.

Eller kanskje er det et trekk i en maktkamp der han ble skjøvet noe til side ved at Bush overlot det overordnede ansvar i Irak til sin sikkerhetspolitiske rådgiver, Condoleeza Rice.

Maktkamp og intriger har preget nesten alle amerikanske administrasjoner så lenge jeg kan huske. Her er Bush-administrasjonen ikke verre eller bedre enn de foregående.

Men i en alvorlig konfliktsituasjon som koster fedrelandet menneskeliv og penger og der presidentens gjenvalgt trues, er slik splid ekstra uheldig.

Bare en etappeseier

President George W. Bush vant en politisk etappeseier ved avstemningen i FN. Men resolusjonen var så utvannet og lite forpliktende at den verken sikret andre lands soldater til å avlaste de krigstrette amerikanere eller sørget for penger til gjenoppbyggingen.

Riktignok går Spania i spissen for de europeiske landene som er villig til å gripe dypere i pengepungen, men dette har bare forsterket den splittelsen som eksisterer i Europa mellom de "villige" og de "uvillige".

For Washington er det en mager trøst at EUs to "enfantes terrible" - Spania og Polen - er USAs mest trofaste allierte i Irak, når avgjørende land som Frankrike og Tyskland fortsatt stritter imot og selv Italia har fått kalde føtter. En både fysisk og politisk svekket Tony Blair beveger seg på stram line mellom USA og Europa.

Forenklet syn på USA

De transatlantiske uoverenstemmelser har demonstrert at amerikanerne ikke forstår de sinnrike balanser og mangfoldet i europeisk politikk, men europeerne er heller ikke så flinke til å skjønne det som skjer på den andre siden av Atlanteren.

De har lett for å forestille seg USA som et mer monolittisk samfunn enn det i virkeligheten er. Amerikanernes utålmodighet og deres kast-og-bruk-mentalitet når det gjelder varer og ideer undervurderes av mange europeere som tror enden er nær når det opptrer noen ekstremister og tullebukker på den amerikanske arena.

Det er få ting som er evig i amerikansk politikk. Neste år, eller ihvertfall om fem år, blir det presidentskifte, og da venter et helt nytt sett av mennesker og ideer klar til å forme Amerika og verden i sitt bilde.

Også George W. Bush selv kan vise seg å bli en helt annen enn den han er idag dersom han gjenvelges.