Bush hardt presset på Irak

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Den siste meningsmåling, som Newsweek står for, viser at George W. Bush nå bare får tilslutning av 46 prosent av amerikanerne for sin Irakpolitikk. Det er det laveste siden USA og Storbritannia gikk til angrep på Irak. Den synkende tilslutning skyldes ikke så meget selve krigen som okkupasjonen. Den blir mer langvarig enn Pentagon først ga inntrykk av, og den blir mer kostbar i menneskeliv og penger.

Hjem i "liksekker"

Nesten daglig blir amerikanske styrker angrepet. Her brenner en miltærbil nær Khaldiva vest for Bagdad 18.september (Scanpix/Reuters)

Flere amerikanere er drept etter at krigen ble erklært offisielt for vunnet enn under selve felttoget. Og for hver uke som går vil tallet på drepte og sårede øke. Amerikanske velgere liker selvsagt ikke å få sine gutter og jenter hjem i "liksekker"; ei heller at deres kjære må være i det urolige og farlige landet mye lenger enn de først trodde.

Tvilsomme påstander

President George W. Bush, forsvarsminister Donald Rumsfeld og andre offisielle talsmenn gjentar og gjentar at de mange bombeattentater, bakholdsangrep og sabotasjeaksjoner utelukkende skyldes Saddamtilhengere og terrorister som er kommet utenfra.
Amerikanske etterretningsfolk og militære som kjenner forholdene på stedet tegner ifølge Washington Post og New York Times et noe annet bilde. Selv om voldshandlingene utføres av en mindre gruppe terrorister, så møtes dette i stigende grad med sympati og forståelse av den irakiske sivilbefolkning.

Det skyldes ganske enkelt at irakere flest ikke liker å være okkupert, selv om de ikke ønsker Saddam Hussein tilbake. Irakerne vil styre seg selv og mener de har gode forutsetninger for å gjøre det. Skremte amerikanske soldater som skyter først og spør etterpå, har skapt mye vondt blod. Det gjør okkupantene enda mer forhatt.

Skalter og valter

Irakerne føler at de behandles som barn av den amerikanske prokonsul, Paul Bremer. Mange mener Bremer var et risikabelt personvalg av Det hvite hus. Paul Bremer, som helst skal ha romertall III etter sitt navn, var pensjonert diplomat. Han spesialiserte seg før han sluttet på kampen mot terror, uten at han kunne vise til noen særlig overbevisende resultater.

Hans kolleger i det amerikanske utenriksdepartement betraktet ham som sleip og intrigant, men han passet altså inn i Rumsfelds opplegg og ble derfor godtatt av Det hvite hus.

Holdes helt utenfor

Colin Powell ble møtt av Bremer da han kom til flyplassen i Bagdad tidligere i måneden. Begge smilte - men hadde lite å glede seg over når det gjaldt situasjon i Irak (Scanpix/Reuters)

Idag har vi den helt absurde situasjon at det departement som Bremer opprinnelig kom fra, holdes helt utenfor både når det gjelder beslutninger og rapportering. Utenriksminister Colin Powell skal ha gitt uttrykk for at han må følge med i media for å få vite noe om det som skjer innenfor Bremers domene. Bremer forteller ham ikke noe, og Rumsfeld bruker informasjonene fra Bagdad i sin maktkamp mot utenriksministeren. Rivallisering mellom Pentagon, presidentens sikkerhetspolitiske rådgiver og utenriksministeren er riktig nok ikke noe nytt i Washington, men mange mener det nå er verre enn noengang.

Stadig flere fiender

Bremer rår over en sum på hele 20 milliarder dollar. Det er ikke småpenger, selv for USA. Hverken Utenriksdepartementet eller Kongressen har noen kontroll med hvordan disse penger blir brukt. Det alene skaffer Bremer mange fiender.
Når han i tillegg går for å være egenrådig og sta lover det ikke godt.

Bremer har hittil ikke vist særlig evne til å lytte til irakerne. De føler at han mistror dem og tviholder på okkupasjonsregimet så lenge som mulig. Men Bremer hadde da heller ingen forutsetninger for å skjønne irakisk lynne og kultur. Han var blank på Midt-Østen da han ble utvevnt og har senere ikke lyttet til de amerikanere som virkelig kan noe og har erfaring fra regionen. Bremer lytter bare til forsvarsminister Rumsfeld og til de konservative fundamentalister så lenge han tror disse har makten i Washington. Dersom president Bush skulle distansere seg fra disse ideologer, vil Bremer følge Det hvite hus. Bremer er mer opportunist enn ideolog.

Tregt på FN-sporet

President Bush har hittil ikke hatt særlig fremgang i arbeidet med å få til en ny FN-resolusjon som kan ta mye av byrdene fra amerikanernes skuldre, men uten å svekke USA`s makt og myndighet.
Toppmøtet i Berlin før helgen mellom president Chirac, forbundskansler Schröder og statsminister Blair viste at selv om de nå er på talefot og opptrer smilende sammen for offenligheten, så er det fortsatt et stort skille mellom Storbritannia og de andre ledende EU-land i synet på Irak. Før eller senere må de pengesterke europeiske land inn, og det må skje ved at FNs posisjon blir styrket. Foreløbig er vi ikke kommet så langt. Det øker presset både på Bush og Blair.

Blair "tror" mer Bush

Labour tapte ydmygende et duppleringsvalg. Det tilskrives Tony Blairs synkende troverdighet når det gjelder Irak. De fleste meningsmålinger viser at det ikke så meget var selve beslutningen om å gå til krig som har irritert britene, som måten det ble gjort på - alle de merkverdige begrunnelser Blair fremførte.

Ikke engang Det hvite hus tror lenger på Blairs fortsatte insistering på at Saddam hadde masseødeleggelsesvåpen klar til innsats, ei heller at han var i ferd med å kjøpe uran fra Niger og ikke engang at Saddam var innvolvert i 11.september. Det siste har Bush offisielt innrømmet, og hans administrasjon har lekket ut antydninger om at masseødeleggelsesvåpen ikke var så viktige likevel og at ekspertene som i ukevis har lett etter dem, ikke vil finne noe dramatisk.

Nedtur for BBC

Artistisk inntrykk av Blair (til venstre) for Huttonkommisjonen 28.august (Scanpix/Elisabeth Cook)

Det er en mager trøst for Tony Blair at den siste uken i Huttonkommisjonen ble en ydmygende nedtur for BBC mens regjeringens tvilsomme rolle kom noe i bakgrunnen. BBC har med rette måttet tåle mye pepper for måten de håndterte denne saken på. Reporteren, David Gilligan, må regne med at hans karriere er over, og hans sjefer har måttet offentlig innrømme at de ikke opptrådte profesjonelt nok. BBC ikke bare røpet sin kilde, den nå døde vitenskapsmannen David Kelly, men de tilskrev ham mer enn han egentlig hadde sagt. BBC kunne heller ikke føre sannhetsbevis for at Tony Blair bevisst hadde "sexet opp" innformasjonene om Irak.

BBC´ nedtur kan imidlertid ikke skygge over det faktum at Tony Blair har uttalt seg så motsetningsfylt om sin medvirkning i Kellysaken at det ene må være sant og det andre må være usant. Men statsministre "lyver" som kjent ikke; de bare kommer med halvsannheter eller tier stille om det de kunne og burde ha fortalt offentligheten om.

Naiv eller kynisk?

Det kan hende at Tony Blair virkelig trodde på alt det han påstod og stadig fastholder som sant. I så fall må hans moraliserende og misjonerende holdning ha ført ham helt på avveier. For uansett hva Huttonkomkisjonen til slutt kommer frem til, så er det allerede helt på det rene at betydelige grupper i britisk etterretning advarte mot det deres sjef formulerte for Tony Blair.

Det får stå åpent hva som er verst for en statsminister som fører sitt land ut i en blodig krig - å være naiv og virkelig tro på fantasifostre eller å være kynisk og lyve.

Et betenkelig sideshow

Det har dessuten vært et sideshow til Huttonhøringene - alle de som lenge har ønsket å ta rotta på den gamle tante BBC. Det er den del av pressen som enten er kontrollert av Murdoch eller andre som misliker BBC. Det er sterke kommersielle mediainteresser som ønsker å svekke BBC`s stilling ved å bringe inn amerikansk- eller Murdoch-finansiert fjernsyn av det lettere og mer upålitelige slaget.

Det eiendommelige er at nettopp Blairs nærmeste krets av sosialdemokrater støtter en slik utvikling. Så sterk har deres forbitrelse over BBC vært at de vil svekke seriøs almenkringkasting. Kellysaken skapte en besettelse i Downing Street 10.

At BBC har hatt svin på skogen og har kjørt et selvrettferdig og arrogant forsvar har som nevnt ikke gjort saken bedre. Men det endrer ikke ved det faktum at det i kritikken av BBC også var vikarende argumenter, slik det i sin tid var det når NRK utad opptrådte for avvisende overfor kritikk utenfra. For almenkringkastere som lenge har hatt monopol, er det uklokt å klamre seg til forestillingen om egen ufeilbarhet, selv om noe av kritikken kan føles urimelig og delvis er direkte usann.