USA i Iraks hengemyr

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

USA er i Irak kommet i en situasjon president George W. Bush var sikre på de aldri skulle havne i: Dersom det ikke settes inn langt flere soldater og bevilges mye mer penger, vil det ikke være mulig å skape sikkerhet og bygge opp en levedyktig markedsøkonomi og demokrati.

USA og president George W. Bush har havnet i en hengemyr i Irak. (Reuters-foto)

Dette henger selvsagt sammen. Uten fysisk sikkerhet vil det ikke være mulig å få skikk på økonomien, ja, knapt nok sørge for primære infrastrukturbehov som vann, elektrisitet, helsevesen og telefon. Uten at befolkningen gis fysisk sikkerhet og får det matrielt bedre kan man ikke bygge opp noe demokrati.

En ond sirkel

Amerikanerne er inne i en ond sirkel som de selv har skapt. Hovedansvarlige er de medarbeidere George W. Bush tok sjansen på å stole på - den ifølge vår egen forsvarsminister "glitrende intelligente" Donald Rumsfeld og høyreradikale krigsideologer som Wolfowitz og Perle.

Forsvarsminister Donald Rumsfeld.

Rumsfeld og hans menn ville ha krig og fikk det. De ville bare ha en begrenset troppeinnsats og seiret med relativt få soldater takket være militær høyteknologi.

De ville at gjenoppbyggingen av Irak og stabiliseringen av hele regionen skulle være Pentagons eneansvar, og bare USA og deres "villige" allierte skulle innvolveres. Slik ble det også.

En annen virkelighet

Virkeligheten ble ikke slik Rumsfeld tenkte seg. Nå krever stadig flere av de amerikanere som støttet krigen og fortsatt mener den var riktig, at USA sender langt flere soldater. Det gjelder både demokratiske og republikanske politikere og en analytiker som med sine bøker og kommentarer har vakt internasjonal oppsikt, Robert Kagan.

Det var Kagan som litt hånlig karakteriserte Europa som Venus og USA som Mars. Han tiltrodde ikke europeerne noen som helst evne eller vilje til å markere seg sikkerhetspolitisk i den nye verden.

Trengs flere soldater

Nå kritiserer Kagan dem som tror at det ikke trengs flere soldater. Ett er helt sikkert, skriver Kagan, det er altfor soldater i Irak til å skape de sikkerhetsmessige forutsetninger som er nødvendig for den økonomiske og politiske utvikling som Washington har satt opp som mål.

Kagan er både en kyniker og en realist. Han tror ikke at vervede irakere kan klare jobber, heller ikke styrker fra andre land. Selv om Frankrike og Tyskland skulle gjøre kuvendig og sende soldater til Irak, har de rett og slett ikke kapasitet til det.

Ikke kapasitet nok

Det har heller ikke Norge. Dette kom tydelig frem under statsministerens møte med norske toppmilitære i Nato-hovedkvarteret i Jåtta nylig. Buen er spent så langt at den kan briste også for det norske forsvar. Ikke engang forsvarsminister Krohn Devolds velmente ønske om å imøtekomme Rumsfeld endrer ved dette faktum.

Ei heller kan norske statsråder og militære talsmenn bortforklare at de norske mannskaper som allerede er i Irak oppfattes som en del av okkupasjonsmakten og følgelig er et like utsatt mål for terrorhandlinger som amerikanere og briter. Det er naivt å tro noe annet, hvis det da ikke er et bevisst forsøk på å føre opinionen bak lyset.

Som Kagan påpeker må det flere amerikanske soldater til, og det betyr at nasjonalgarden må settes inn og flere må utskrives. Det er neppe særlig populært i det tilstundende
valgår.

Bremer ber om mer penger

Den amerikanske prokonsul i Bagdad, Paul Bremer, ber samtidig om en enorm økning i bevilgningene. Den ene dagen sier han at tre milliarder dollar er helt nødvendig; den andre dagen ber han om ti milliarder dollar. Og det er bare begynnelsen.

Saken er at hele det regnestykke som Rumsfeld solgte til Bush er galt. Gjenoppbyggingen av Irak skulle så å si betale seg selv ved oljeinntekter. Men i øyeblikket må Irak importere olje fordi sabotasje og smugling ødelegger for produksjon og eksport. Det kan ta lang tid før Iraks oljeindustri er istand til å bringe inn de 3,4 milliarder dollar årlig som Rumsfelds regnestykke gikk ut på.

Ikke nok til infrastruktur

Nå innrøm mer det sivile okkupasjonsstyre CPA (Coalition Provisional Authority) at det er alt for lite penger til å sikre den mest nødvendige infrastruktur. Det betyr at mange irakere, som ikke ønsker despoten Saddam tilbake, føler at de har det verre nå enn før invasjonen.

Paul Bremer er USAs sivile administrator i Irak. (Getty Images)

Ser vi på virkeligheten i Irak idag og de løfter Rumsfeld kom med før felttoget, kan man - som Suddeutsche Zeitung - si at "Ronald Rumsfeld er blitt de amerikanske Irak-soldatenes største sikkerhetsrisiko".

Historiske paralleller

Mange amerikanske og europeiske kommentator beskriver Irak som en hengemyr som amerikanerne synker stadig dypere ned i. Noen sammenligner med Vietnam. Men Irak er ikke det samme som Vietnam, og heller ikke er det noen direkte paralleller til Tyskland og Japan i 1945.

Historiske lærdommer kan være nyttige, men man skal ikke trekke dem for langt. Vi trenger da heller ikke gå tilbake til historien for å forstå hvor vanskelig situasjonen i Irak er blitt for amerikanerne.

Det rekker å registrere dagens situasjon og sammenligne den med Rumsfelds kart. Stadig flere amerikanere skjønner nå at terrenget ikke stemmer med kartet.