Blairs ord ikke til troende

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Vi nøler med å kalle et annet lands statsmininister for løgner. Men at Tony Blair ikke fortalte hele sannheten er på det rene, skriver Jahn Otto Johansen i denne kommentaren.

Likeledes er det på det rene at Saddams masseødeleggelsesvåpen snarere var et påskudd enn en reell krigsårsak. Dette går frem av det materiale som i løpet av de siste dagene er kommet frem i kjølvannet av Hutton-kommisjonens arbeide. Den har frigjort mye e-post som gjaldt Kelly-saken. Dette er elektroniske spor som det aldri var meningen skulle bli kjent av offentligheten.

Elektroniske spor

Muligens var noe av det slettet av brevskriverne og var havnet i det vi i NRKs datasjargong kaller "dødsriket". Men elektroniske spor er like vanskelig å utslette som våre synder i den angivelige himmelske dommers bok. Dette har en lang rekke politikere, embetsmenn, forretningsfolk og andre som har ønsket å skjule sannheten, fått erfare.

Det var elektroniske spor som avslørte løgnerne og fikserne i Irancontra-skandalen i Washington D.C. på 1980-tallet, da ulovlig våpensalg til Iran ikke bare skulle fremme amerikanske interesser der, men inntektene skulle brukes til å omgå Kongressens forbud mot å gi våpen til den reaksjonære regjering i El Salvador og de antikommunistiske opprørere i Nicaragua.

Ikke hele sannheten

Vi nøler med å kalle et annet lands statsmininister for løgner. Men at Tony Blair ikke fortalte hele sannheten er på det rene. Han forsikret tidligere i sommer at han overhodet ikke hadde hatt noe å gjøre med regjeringens panikkartede reaksjoner på BBCs kritiske reportasjer. Det ble satt i gang et råkjør som skulle kompromittere BBC og Kelly.

Den anerkjente ekspert på masseødeleggelsesvåpen, en vitenskapsmann som regjeringstalsmenn forsøkte å redusere til en middelmådighet med alt for høye tanker om seg selv, klarte ikke presset og tok sitt liv. Hvis det var dette som var dødsårsaken. I denne affæren tar jeg ikke lenger noe som helst offisielt utsagn for god fisk.

Ingen umiddelbar fare for verdensfreden

Det materiale som allerede er frigjort av Lord Huttons kommisjon viser at selv om Saddam Hussein var en pest og en plage for sine landsmenn og at han kunne bli et problem for sine naboer på sikt, så utgjorde han ikke noen umiddelbar fare for verdensfreden.

Saddam hadde ikke atomvåpen, selv om han ønsket seg slike og hadde sine fangarmer ute i det internasjonale fagmiljø. Den britiske regjerings tro på løse rykter fra den vestafrikanske republikken Niger er blitt fullstendig latterliggjort av fakta. Ikke en gang CIA trodde på dem, men Bush lot seg lure og vet nå at han dummet seg ut.

Ikke innsatsklare masseødeleggelsesvåpen

Likeledes er det utvetydig slått fast at den påståtte 45 minutters frist for et masseangrep med kjemiske våpen heller ikke var noen realitet. Som den senere så resultatløse leting har bekreftet hadde ikke Saddam innsatsklare masseødeleggelsesvåpen.

At han hadde kunnskap og kapasitet til å fremstille kjemiske og bakteriologiske våpen er det mindre grunn til å tvile på. Det kan heller ikke utelukkes at han klarte å skjule slike lagre i fjell- og ørkenstrøk.

Men de var i hvert fall ikke operative og var altså ingen umiddelbar trussel mot nabolandene og aller minst mot Storbritannia. Dette nekter Tony Blair fortsatt å innrømme.

Hva saken egentlig gjelder

I mange pressekommentarer både i Storbritannia og her i Norge er saken fremstilt som en konflikt mellom Blairs regjering og BBC, en strid det ble begått feil på begge sider. Altså: Regjeringen og BBC deler ansvaret for Kellys tragiske død.

Det er sikkert og visst at BBC aldri skulle ha avslørt sin kilde, og det er også en del andre overtramp som skader BBCs gode navn og rykte. Men det er ikke BBC dette i første rekke dreier seg om, bortsett fra det paradoksale at en arbeiderpartiregjering forsøker å undergrave en seriøs og uavhengig allmennkringkasting og dermed bidrar til å styrke mediemogulen Murdoch. Hans forretningsmetoder og hans forhold til sannheten er så dubiøse at man skulle ha trodd at anstendige politikere ville holde seg på lang avstand fra ham.

Førte det britiske folk bak lyset

Men det denne saken egentlig dreier seg om, er ikke først og fremst forholdet mellom regjeringen og BBC, men at Blair førte det britiske folk bak lyset. De grunner som ble oppgitt for å fremskynde krigen og ikke vente til Blix-inspektørene eventuelt hadde fått fullføre sitt arbeide, var påskudd, ikke bevis. Det var et spill der litt sant, mye halvsannheter og noen rene løgner ble blandet sammen i en suppe som britene skulle innta for å svekke sin kritiske sans.

Det lyktes ikke, blant annet takket være BBC. Uansett hva man kan klandre BBC for så var dette en nødvendig og aktverdig innstas.

Tony Blair vil sikkert fortsatt bedyre sin uskyld, om nødvendig med hånden på Bibelen. Men verken mediamesterens personlige appeller eller anstrengelsene til hans såkalte "spindoctors" kan lenger dekke over det faktum at det var andre grunner enn de påståtte for at Blair ikke ville vente med å gå til krig.

Ikke lenger velkomne befriere

Det er dette saken dreier seg om, ikke om det var ønskelig å få fjernet en så hensynløs diktatur. Selv om irakere fleste neppe begråter Saddams fall, så er det i dag åpenbart for alle og enhver at de amerikansk-britiske okkupasjonsstyrker ikke lenger hilses som befriere. De klarer ikke å skape den orden og sikkerhet som er nødvendig for å bygge opp et fungerende demokrati og en effektiv markedsøkonomi. Det er to gigantiske utfordringer som selv under de beste omstendigheter ville kreve lang tid og store anstrengelser.

Nå får britene, amerikanerne og alle vi andre regningen for en forhastet politikk som bunnet i de amerikanske nykonservatives syn på at krig ikke nødvendigvis er den siste utvei, men noe man lett griper til for å tvinge USAs motstandere i kne. Krig har i disse kretser erstattet diplomati og politikk. Dette er det mest alvorlige, og det er i dette lys man må se reaksjonene på Blairs rolle i Irak-konflikten og Kellys tragiske død.