Sannhetens øyeblikk i Irak

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen.

Paul Bremer, til høyre på bildet, fotografert sammen med tidligere FN-utsending til Irak Sergio Vieira de Mello. De Mello ble drept i angrepet mot FN-hovedkvarteret. (Foto: AP/Scanpix)

Etter hvert som støvet legger seg etter oppryddingen i FN-hovedkvarteret i Bagdad, melder ettertanken seg også i Washington D.C. Utsagnene fra Det hvite hus er ikke lenger fullt så selvsikre, selv om den amerikanske prokonsul i Irak, Paul Bremer III, gir uttrykk for at "nu går alt så meget bedre".

Det er ikke blitt særlig bedre

Men selv uten FN-tragedien har det vært klart for de fleste uhildede observatører at forholdene ikke er blitt særlig bedre, hverken for sivilbefolkningen eller for de amerikansk-britiske styrker og de internasjonale organisasjoner. Selv om amerikanerne skal ha blitt varslet om angrepet på FN-hovedkvarteret kunne eller ville de ikke ta de nødvendige forholdsregler. USA kan ikke engang beskytte sine egne folk.

Sikkerheten for vanlige mennesker er ikke blitt særlig bedre. Mens det tidligere var Saddams folk som terroriserte sivilbefolkningen, er det nu fritt frem for hvem som helst. Overfall, plyndring, voldtekter og rovmord hører til dagens orden i Bagdad og andre storbyer, og folk forskanser seg i sine hjem når mørket faller på.

Sabotasje mot infrastrukturen

Ei heller klarer okkupasjonsstyrkene å forhindre sabotasjehandlinger mot samfunnets infrastruktur. Det rammer vannforsyningene, elektrisitetstilførslene og andre viktige samfunnstjenester. Til og med sykehus utsettes for sabotasjehandlinger.

Sabotasje mot Iraks oljerørledninger rammer oljeeksporten. (Foto: Reuters/Scanpix)

De som står bak disse sabotasjehandlinger bryr seg fint lite om at det går ut over sivile. De kalkulerer med at irakere flest vil legge skylden på okkupasjonsmakten. Denne kalkyle er sannsynligvis riktig.

Må importere olje

Ikke en gang den så høyt prioriterte oljeeksporten fungerer. Etter en midlertidig forbedring gikk det på ettersommeren tilbake slik at Irak i dag må importere drivstoff og brensel. Det er unektelig en absurd situasjon for et land med verdens rikeste olje- og gassforekomster. Det er sabotasje og smugling som er årsaken.

USA er målet

Sabotasjen og terrorhandlingene har en eneste hensikt, uansett hvem det rammer og hvem som står bak: Å svekke amerikanernes og britenes troverdighet. Den erfarne amerikanske diplomaten Richard Holbrooke var ikke i tvil etter angrepet på FN-hovedkvarteret i Bagdad:
"Dette var et angrep på USA. Vi var det egentlige mål".

En ond sirkel

Og målet er å tvinge amerikanerne inn i en ond sirkel som de ikke kommer ut av. Irakere og deres arabiske hjelpere gjennomfører terrorangrep på amerikanerne fordi de er okkupanter, og USA forlenger okkupasjonen på grunn av terroren.

Så lenge situasjonen er så usikker vil ikke Washington overlate styre og stell til irakerne, til tross for at de ved siden av palestinerne er det best utdannede folk i den arabiske verden og er en gammel kulturnasjon. Irakerne er et stolt folk som har mange tusens års erfaring i å bli overkjørt og okkupert. Det er historieløs naivitet å tro at irakerne fortsatt ser på amerikanerne som velkomne befriere, selv om de fleste er glade for at Saddam er styrtet.

USAs president George W. Bush har ikke fått det som han ønsket i Irak. (Foto: Reuters/Scanpix)

Belastning for George W. Bush

Her er vi ved kjernepunktet. Jo lenger okkupasjonen varer, jo flere amerikanske soldater som må settes inn, jo flere amerikanere som mister livet og jo dyrere det hele blir, desto større blir belastningen for George W. 8ush foran neste års presidentvalg.

Amerikanere flest har ingen imperialistiske ambisjoner. De ønsker ikke å se seg selv i rollen som okkupant eller kolonimakt. De har ikke tålmodighet til å ta på seg et så langvarig og krevende prosjekt.

FN uten makt og myndighet

Ifølge nyhetsbyråene skal president George W. Bush være mer innstilt på å trekke inn FN i Irak. Det er ikke minst den hårdt pressede britiske statsminister, Tony Blair, som ønsker at det skal skje. Men problemet er at USA vil at FN skal overta krevende oppgaver i Irak uten å få noen myndighet eller innflytelse.

Særlig haukene i Bush-administrasjonen - de som stod bak hele Irak-felttoget - er fast bestemt på å holde FN og for den saks skyld også NATO langt vekk fra beslutningenes bord. Verdensorganisasjonen og det som engang var en forsvarsallianse kan gjerne være båndhunder, men de må verken bjeffe eller bite.

Haukenes tvilsomme håp

Haukene i Pentagon håper at angrepet på FN i Bagdad skal vende den internasjonale opinion og særlig stemningen i de arabiske land mot dem som stod bak og dermed avhjelpe okkupasjonsmakten.

Det regnestykket kan lett slå feil. Den tid kan komme raskere enn mange tror da den solbrente hollywoodtypen Paul Bremer må sparke av seg sine feltstøvler som han i manglende respekt for et gammelt kulturfolk går med samtidig som han opptrer i dress og slips. Noe slikt ville en høytstående amerikansk representant aldri ha gjort i Europa. Dette er kanskje en ubetydelig detalj, men den sier mye om den kulturelle og politiske arroganse som preger Bush-administrasjonens holdning til irakerne.