Krigen like om hjørnet

Av utenriksmedarbeider Bjørn Hansen

Fjernsynstalen som USAs president George W. Bush holdt natt til tirsdag norsk tid, gjør det klart at et angrep på Irak i høyden er dager unna.

Bush gav Saddam Hussein og hans sønner Udai og Quasay en 48 timers frist til å forlate Irak og gi opp makten.

Mange har tolket uttalelsen slik at krigen vil starte etter disse 48 timene, men da overser man uttalelsen om at USA selv velger tidspunktet for krig.

Evakuering først

For Bush er det langt viktigere at utenlandske diplomater, FN-personell, hjelpearbeidere og journalister som ønsker det får tid til å forlate Irak enn at Saddam Hussein og hans nærmeste får det.

48-timersfristen, som den irakiske ledelsen for øvrig har avvist før den ble offisielt fremført, er derfor ingen absolutt grense, verken i forkant eller bakkant. Det er ikke utenkelig at et angrep kommer før 48 timer, såfremt utenlandske borgere har greidd å ta seg ut av Irak.

Under enhver omstendighet vil amerikanske og britiske styrker ikke sitte stille og vente på at Saddam gir lyd fra seg innen fristens utløp.

Hemmelige og skjulte operasjoner av spesialstyrker fra de to land har vært i gang siden tidlig i fjor høst dypt inne i Irak, både nord, vest og sør.

Spesialstyrkene har som oppgave å forberede invasjonen, og å sikre at oljefelter ikke settes i brann eller at Irak får benyttet sine langtrekkende våpen.

I forkant av krigsutbruddet vil denne type operasjoner bli kraftig forsterket. Det er ikke engang utelukket at luftbårne styrker landsettes i stort antall inne i Irak i forkant av en åpen krig.

Samtidige angrep

I motsetning til Golfkrigen i 1991 vil krigen åpne med samtidig innsats av både luftangrep og invasjon over land. Irak har lite å yte motstand med både nord og sør i landet.

Hærstyrkene er dårlig utstyrt og elendig trent. Saddam Hussein stoler ikke i særlig grad på den ordinære hæren. Ressursene har gått til Republikanergarden, og dens indre kjerne: Spesialrepublikanergarden som har til oppgave å beskytte Saddam selv inne i Bagdad.

Eventuelle kamphandlinger ute i landet, i åpent lende, vil være relativt hurtig overstått. USA står overfor en langt mer formidabel motstander når angrepsstyrkene nærmer seg Bagdad.

Raketter på sivile hus

Iraks hovedstad er i dag proppet med militært materiell. Antiluftskyts, deriblant en rekke typer bakke-til-luft-raketter, er trukket inn fra resten av landet til Bagdad. Hovedstaden strutter av våpen som skal hindre amerikanske og britiske flystyrker å ta seg inn over byen.

En god del av luftskytset er trolig plassert i sivile områder eller på taket av sivile bygninger. Å utrydde disse stillingene ved bombing vil uten tvil føre til omfattende sivile tap og ødeleggelser.

Men USA planlegger en voldsom beskytning og bombing i åpningsfasen av angrepet, med sikte på å lamme og å blinde Republikanergarden, slik at den blir ute av stand til å koordinere motangrep i Bagdad.

Blodig bykrig?

Men alt dette er høyst usikkert. Det eneste sikre er at USA må inn på bakken i Bagdad dersom amerikanerne skal kunne ta kontroll over landet.

Bykrigen kan bli blodig og kostbar for begge sider, men irakiske styrker er ikke mest kjent for sin lojalitet mot regimet. Deserteringer i stort omfang har forekommet i tidligere konflikter, og er sannsynlig også denne gang.

Dersom dette skjer tidlig, kan krigen bli kortvarig, kanskje en uke eller kortere. Men dersom Republikanergarden setter seg fullt ut til motverge, med støtte av milits og væpnede borgere, kan bykrigen trekke ut over flere uker, med død, lemlestelse og ødeleggelser i en by med fem millioner mennesker.