Tid for ettertanke

Hvorfor er Per Edgar Kokkvold så pompøst forarget?

Er det "uverdig" av NHO-presidenten å anklage Dagbladet for å ha Tore Tønnes liv på samvittigheten? Presseforbundets generalsekretær Per Edgar Kokkvold bruker såpass kraftig språkbruk, at man bør stoppe opp litt og spørre hvorfor? Kokkvold har jo selv sagt at Tønne-dekningen må granskes, så hvorfor så indignert – så pompøst forarget?

Det minner meg om en debatt i NRKs Antenne Ti (18/10-90) der Astrid Nøklebye Heiberg anklaget VG for å ha mobbet Høyreleder Rolf Presthus til døde. Det fikk daværende politisk redaktør i VG Per Nordvik (sist sett som medarbeider i Rikets tilstands program om doping) til å svare at utsagnet var "dypt krenkende, grovt injurierende, grisete og skittent" og at hun derfor "burde be om unskyldning".

Angrep det beste forsvar

Jeg oppfatter denne språkbruken som klassisk "angrep er det beste forsvar"-taktikk, der de moralske kraftuttrykkene egentlig passer langt bedre i munnen på de som kritiserer mediene enn i selvforsvaret. Men ved å være harmdirrende moralsk i sitt selvforsvar, mister den moralske kritikken av hvordan mediene overkjører enkeltmennesker mye av sin kraft.

Dagbladets avsløring fortsatte i den klassiske mediedrevne moralske kampanje.

Som Nøklebye Heiberg skriver nå (Aftenposten 30/12-02): "Men det som ikke er greit, er at mediene har en makt de selv ikke tar ansvar for.(…) For alle skriver om det, alle snakker om det, alle er med på å forsterke bildet. Ingen har ansvar for hele bildet. Alle har bare ansvar for sitt. Men helheten knuser. Helheten ødelegger selvbildet til den det gjelder. Helheten dreper."

Hvorfor går medienes menn så totalt i vranglås når det blir hevdet at vi har makt til å ødelegge enkeltpersoners liv? Hvorfor er denne typen kritikk uverdig og krenkende? Jeg forstår utmerket godt at det ikke var Dagbladets hensikt å få Tønne til å ta sitt eget liv, men desto viktigere er det jo å ta alvorlig kritikk som hevder at det likevel var konsekvensen av Dagbladets kjør – er det ikke?

Dagbladets hensikt var å drive maktkritisk gravende journalistikk, slik sjefredaktør Egeland har sagt det. Og alle i journalistlauget vil nikke samtykkende. Dagbladet hadde en virkelig god sak – en skandale – med en eks-minister som hadde begynt å jobbe for Norges rikeste/mektigste mann.

Kampanjejournalistikk i moralsk panikk

Men var saken så stor at den rettferdiggjorde oppslag 15 av 16 dager fra første oppslag til Tønne tok sitt eget liv? Neppe. Saken reiste også viktige spørsmål om deler av den norske advokatstands moral, men det som var Tønne-sakens "motor" var det Rikets tilstand har spesialisert seg på – nemlig at avsløringer følges opp med kampanjejournalistikk der politikere og rikssynsere uttaler seg i såkalt moralsk panikk.

Slik gir politikere og andre maktpersoner i samfunnet medienes sak økt tyngde og troverdighet ved å spille med. Det er derfor helt riktig som Kokkvold påpeker i Tønne-saken, at det er feil å rette ensidig søkelys på Dagbladet. Mediene opererer selvsagt ikke i et vakum. Aviser eller TV-kanaler klarer ikke skape en moralsk lynsjegjeng hvis ikke politikere og andre stiller opp. Slik sett er det mange som har grunn til ettertanke – også Tønnes venner som forble tause.

Men dette er likevel m-e-d-i-e-d-r-e-v-e-t. Og det er et tankekors at denne typen maktkritisk journalistikk egentlig ikke er så maktkritisk, for den ser bare enkeltpersoners feiltrinn og aldri maktstrukturers overgrep. Slik utfordrer man aldri "makta", men bare enkeltmennesker.