Europa åpner seg østover

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Den irske statministeren Bertie Ahern annonserte i går et irsk ja til Nice-traktaten. Foto: Reuters/Jeff J Mitchell

Mange vil kanskje hevde at med Tsjekkias, Polens og Ungarns NATO-medlemskap i 1999 og den videre utvidelse østover, som vil bli vedtatt på toppmøtet i Praha senere i år , er de tidligere jernteppeland opptatt i det vestlige fellesskap. Det er bare delvis riktig. EU er langt viktigere for sentral- og østeuropeernes fremtid enn NATO.

Ideelt sett burde medlemskap i EU ha kommet før NATO. Det ville for det første være mindre utfordrende for de stater som ligger bortenfor for NATOs nye østgrense, men enda viktigere er integreringen i det europeiske felleskap for demokratibygging og utvikling av en moderne markedsøkonomi. Dette er mer presserende for disse samfunn enn militær sikkerhet mot en russisk trussel som for tiden overhodet ikke eksisterer.

Garanti mot rasistiske krefter

EUs vil ikke bare styrke disse lands økonomier, men vil også kunne bli en garanti mot rasistiske og antidemokratiske krefter. Det kan man ikke nødvendigvis si om NATO, og det kan man slett ikke si om George W. Bush` allianse mot terrorisme. Washington ser mellom fingrene med brudd på menneskerettighetene bare man er mot Bin Laden og Saddam Hussein. Det er den triste lærdom av 11.september 2001.

Den polske statsministeren, Leszek Miller, unner seg en irsk guinness etter det irske ja. Foto: Reuters/Scanpix

Komplisert prosess

EU-prosessen er ikke mindre vanskelig etter at irene sa ja, men nå er det ikke lenger noen store formelle hindringer. Det møysommelige og krevende reformarbeide som søkerlandene en tid har drevet og som kommisjonen i Brussel har brukt så mye tid og krefter på, kan fortsette.

Dersom EU-prosessen hadde stoppet opp på grunn av et irsk nei ville det ha vært et enormt nederlag for Europa-tanken. Konsekvensene av ytterligere utsettelse ville ha blitt ganske uforutsigelige. Nasjoner som med rette føler seg europeiske og kulturhistorisk er en like selvfølgelige del av Europa som de gamle medlemsland, ville ha tatt et nei som et slag i ansiktet. Det ville ganske sikkert ha styrket nasjonalistiske, populistiske og rasistiske strømninger som er latente i disse land, og det ville ha skapt ny usikkerhet og dermed truet hele Europas sikkerhet. Sporene fra Jugoslavia skremmer.

Spørsmål om fred og sikkerhet

Det var nettopp det europeeren Helmut Kohl forstod. For ham var EU-utvidelse østover et spørsmål om fred og sikkerhet i generasjoner fremover. Dersom EUs østgrense skulle ha fulgt det gjenforenende Tysklands østgrense, ville denne ha blitt grensen mot trusler som menneskesmugling, mafiakriminalitet, miljøproblemer, etniske konflikter osv.
Når denne grense nå skyves østover, betyr det ikke at problemene er overvunnet en gang for alle. Det utvidede EU må ikke minst i egeninteresse finne fornuftige samarbeidsformer med de land som blir liggende utenfor - Balkan-statene, Ukraina, Russland og Hviterussland.

Innad i EU vil utvidelsesprosessen kreve kompromisser og samarbeidsvilje for å komme i havn. Det gjør ikke saken enklere at utvidelsen skjer samtidig med EUs indre reformer som lenge har vært overmodne. EU må gjøre noe både med jordbrukssubsidiene og regionsstøtten for ellers sprenger det alle økonomiske rammer. Og ikke minst må EU rette opp sitt demokrati-underskudd. Også her ligger det utfordringer som lenge har ventet på en løsning, men som de gamle medlemsland og byråkratiet i Brussel bare har skjøvet foran seg.

Utvidelsesprosessen tvinger her frem avgjørelser som ellers ville ha blitt forsinket enda mer, til stor skade for det europeiske felleskap. Man skal ikke på noen måte undervurdere de problemer som utvidelsesprosessen medfører, men den vil kunne gi støtet til de indre reformer som EU burde ha gjennomført tidligere. Det bør de gamle og etablerte medlemsland takke nykomlingene for.