Krigen mot Irak rykker nærmere

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Putin er skeptisk nå, men vil sørge for å være på riktig side når byttet deles ut. (Foto: Scanpix/Reuters)

Dette spill vil kunne pågå ennå i noen uker, og det har president George W. Bush tid og råd til. Det ideelle tidspunkt for et angrep ligger i tremånedersperioden desember-mars. Krigsforberedelsene pågår for fullt, blant annet bygger amerikanerne opp et alternativt militært hovedkvarter i Qatar, i tilfelle Saudi-Arabia skulle fastholde motstanden mot et angrep på Irak.

Amerikanerne blir stadig mer skeptiske til Saudi-Arabia. De ser ikke lenger bort fra at Bin Laden-sympatisører i kongefamilien kan gjennomføre et kup.

Qatar et alternativ

Da er Qatar mye sikrere, fordi den herskende familie er klart pro-amerikansk og ikke splittet, og det er ikke noen innenrikspolitisk opposisjon av betydning.

Amerikansk presse kan fortelle om en betydelig utvidelse og sikring av den store flyplassen, og hva som er enda viktigere: Ute i ørkenen bygges det store underjordiske bunkere som fylles av datamaskiner som trengs til den elektroniske slagmarkstyring. Disse anlegg er godt beskyttet både mot eventuelle terrorister og mot kritiske innblikk fra uavhengige media.

Russisk "njet" ikke endelig

I spillet i Sikkerhetsrådet står det russiske "njet" fortsatt ved lag. Kina er stadig skeptisk til en militæraksjon, og franskmennene tenker inntil videre i sine tradisjopnelle, uavhengige baner. Men terrorangrepet på den franske supertankeren utenfor Jemen har gjort Paris noe mindree avvisende til den amerikanske strategien.

Putin lot seg ikke overbevise av Blairs forsøk på å overtale ham, men russerne tenker kynisk og langsiktig. Dersom de vurderer situasjonen slik at det blir en krig mot Irak, og at Saddam Hussein enten vil bli styrtet av sine egne eller drept av amerikanerne, vil de sørge for å være på vinnersiden når boet skal gjøres opp.

Russland har store utestående beløp i kreditter til Bagdad, og er svært interessert i å være med når olje- og gassfeltene skal åpnes. Dessuten har Putin merket seg at den amerikanske kritikken av det brutale felttog i Tsjetsjenia er blitt så neddempet at den knapt høres.

Kineserne er fornøyd dersom deres intereresser i området ivaretas, og amerikanernes ser mellom fingrene på deres nedkjempelse av islamske separatister i Sinkiang.

Det er makta som rår

Europeerne vil føle det amerikanske presset stadig sterkere. Selv om Gerhard Schrøder skulle fastholde sitt valgkampbestemte nei, er det intet europeisk land som kan stanse Bush. Det er makta som rår.

Nedtellingen til krig er et nederlag både for det amerikanske demokratiet og for europeernes ambisjoner om å utvikle en egen utenriks- og sikkerhetspolitisk profil. Men det er vanskelig å se hvem som skal kunne stoppe George W. Bush når han først har bestemt seg, og det har han allerede i prinsippet.

Uforutsigbare følger

Dette betyr ikke at en krig mot Irak blir noen enkel sak. Og aller minst betyr det at USA har kontroll over de krefter som kan bli utløst i den islamske verden ved et slikt angrep. Proamerikanske regimer kan i verste fall falle som kortstokker.

Heller ikke Pakistan er garantert sikkert etter den fremgang islamistene nettopp har hatt og de holdninger som fortsatt eksisterer i offiserskorpset. Et kjernefysisk Pakistan som allierer seg med radikale, antivestlige krefter i den islamske verden er et skrekkscenario som ikke helt kan utelukkes.

Som Bali-tragedien viser, er krigen mot terror slett ikke vunnet. Den er ikke engang over i selve Afganistan. Det er et farlig spill George W. Bush har gitt seg inn på, men nå er så mye prestisje investert at det ikke er noen vei tilbake.