| SE OGSÅ: |
|
|
 |
| ALT OM: |
|
|
Av Tom Egil Hverven
Sist uke kom det ut to bøker hvor norske forfattere skriver personlig om sitt forhold til en kristen tradisjon og forestillingsverden. Mest oppmerksomhet har Ari Behn fått for sine korte bidrag i bryllupsboka "Fra hjerte til hjerte", skrevet sammen med Prinsesse Märtha Louise.
Heller ikke Dag Solstads roman "16.07.41" er blitt helt glemt av kritikerne. Men mottagelsen er totalt annerledes. Der pilegrimsskildringen til Prinsessen og Behn møter vantro, utskjelling og hoderysting, møter Solstads roman bifall og nærmest enstemmig hyllest.
Hva er litteratur?
Jeg ønsker ikke å bidra til hetsen mot bryllupsboka. Men jeg vil forsøke å forstå forskjellen i mottagelsen av disse to vidt forskjellige bøkene. Hvorfor skjeller mange av kritikerne ut Prinsessen og Behn, mens de omfavner Solstad?
Jeg tror at forskjellen har å gjøre med denne merkelige institusjonen vi kaller litteratur, denne innretningen som gjør at vi kan skrive fritt, publisere hva som helst i store deler av verden. Litteratur i moderne forstand oppstår først i opplysningstida og romantikken ved overgangen til 1800-tallet. Mye god litteratur, helt fram til vår tid, problematiserer gudsbegrepet eller de såkalt evige sannheter i den vestlige kulturelle tradisjonen.
Ukas bøker, bryllupsboka "Fra hjerte til hjerte" og romanen "16.07.41" forholder seg vidt forskjellig til litteratur. Men begge må vurderes som litteratur.
Begrenser meg til Behn
Før jeg går videre, må jeg forklare hvorfor jeg ikke kommer til å si noe om Prinsesse Märta Louises bidrag, hennes beskrivelse av pilegrimsferden til Nidaros, i det som følger. Hun har definert sin rolle til å være kulturformidler, ikke skjønnlitterær forfatter. Derfor konsentrerer jeg meg om Behns bidrag, og særlig hans mest personlige tekst.
Ari Behn skriver til slutt i boka om sin bakgrunn og om sin opplevelse av pilegrimsferden. Her gir han et glimt av en bevissthet om tradisjon. Han skriver: "Gud er god, det gjelder å ha tiltro til at det guddommelige i livet ikke er tømret fast til håndholdte regler fra en tid med andre forutsetninger enn vår egen.".
Behn henger ikke sammen
Problemet er at boken sier så lite om hva forfatteren mener med denne setningen. Hva gjør Ari Behn med det gapet som åpner seg mellom forfatterens offentlige praksis fram til nå, og det som står skrevet på disse sidene. Det er heller lite i Behns bok "Trist som faen" eller hans senere reportasjer i Aftenposten som henger på greip i forhold til pilegrimsboken.
Boka "Fra hjerte til hjerte" praktiserer jo til og med en mer fasttømret form for tro enn Ari Behn antyder i sitatet. Jeg får rett og slett ikke Ari Behns tekster til å henge sammen til et litterært hele, til noe jeg kan bli overbevist av.
Bekjennelser gir ikke applaus
 |
| Arnold Eidslott |
Behn holder seg innenfor en nokså endimensjonalt bekjennende sjanger, der den som skriver forteller subjektivt om noe han selv har opplevd i forhold til mennesker, eller til Gud.
Dette er ikke galt i og for seg, men heller ikke lyrikere som skriver lignende ting, for eksempel Arnold Eidslott, får entydig bifall fra kritikere for slik litteratur, samme hvor velment eller velskrevet den er. For kritikere blir det vanskelig å forholde seg til forfattere som ser helt bort fra at det finnes noe som heter religionskritikk eller sekularisering.
Skillet mellom Solstad og "Solstad"
Hva gjør så Dag Solstad? Han skriver en essayistisk roman, der hovedpersonen er Dag Solstad. Romanen er til og med skrevet i jeg-form. Men ved å fastholde at han utgir en roman, skaper Solstad en nødvendig avstand mellom den som skriver og den som blir beskrevet.
Denne avstanden er riktignok skjør og kan diskuteres i det uendelige. Men å kalle teksten for en roman skaper en glipe mellom forfatteren Dag Solstad og romanpersonen Dag Solstad, et gap som aldri kan lukkes helt igjen av fortolkning.
Solstads far som engel
Forfatteren av romanen er altså blitt rost nærmest opp i skyene av kritikerne den siste uka. Jeg er selv blant dem, her i NRK P2. I skyene, eller rettere sagt i himmelen over Berlin, befinner også hovedpersonen Dag Solstad seg ved begynnelsen av romanen. Han ser engler og andre himmelske figurer, han ser til og med Guds trone.
Men først og fremst ser han sin egen far, i skikkelse av en engel. Dette synet i begynnelsen av boka skiller "16.07.41" sterkest fra Solstads foregående bøker. Gjennom visjonen fra flyvinduet over Berlin går Solstad inn i en slags barnlig forestilling om himmelen.
Ser ikke Gud
Denne barnlige forestillingen henger sammen med et fryktelig brudd i Dag Solstads liv. Faren døde da han var 11 år. Solstad har drømt om ham siden, men himmelvisjonen over Berlin fanger ham inn på en ny måte. Han skriver at han utnytter et hull i bevisstheten til å bevege seg inn i Evigheten for å få se faren igjen. Og han beskriver det som noe han ikke skulle gjort, fordi han har fått angst av det etterpå.
Like etter denne innrømmelsen kommer scenen der Solstad beskriver hvordan han ser Guds trone, klart og tydelig.. Men Gud ser han ikke, "av grunner som er åpenbare for enhver", tillegger han, før romanen, selve romanen, forsvinner ut i et hull, en åpning i form av en fotnote som forteller at det ikke er så enkelt likevel.
Tante Elises tro
"For andre kan det ha vært annerledes", heter det i fotnoten. For eksempel farens søster, Solstads tante Elise, som kan ha hatt en forestilling om at hun skulle treffe broren sin igjen i himmelen.
Men Solstad tviler på at hun trodde på en slik gjenforening ”for hvis hun trodde på dette, slik at hun kunne si det høyt og tydelig, da ville livet ha vært så helt annerledes, og samfunnet ha vært organisert på en helt annen måte, som vi har vanskelig for å forestille oss”, skriver Solstad.
Sekulariseringens gap
Den glipen som åpner seg med denne setningen, er den samme som mye god litteratur har forsøkt å gape over de siste hundreårene. Det er denne sprekken i den kollektive bevisstheten som kalles sekularisering, som har gjort samfunnet mellom mennesker så annerledes.
Med Berlin-murens fall, som mye av boken kretser rundt i midtpartiet, falt en utopisk måte å tenke på. Den var på mange måter en forlengelse av den type tro som tante Elise hadde.
 |
| Steinar Opstad |
Religiøse begreper endrer seg
"Endrer ikke begrepene seg nå?" spør Solstad i en tale som er gjengitt mot slutten av boka. Han snakker om noe som er beslektet med det som foregår hos flere av Ari Behns jevnaldrende forfatterkolleger, hos lyrikere som Steinar Opstad.
Det dreier seg om å kunne bruke elementer fra en kristen forestillingsverden, Gud, himler, engler og profeter, på nye måter. De er både helt løsrevet fra og tett knyttet til en to tusen årig kristen tradisjon. Å være helt nær og helt borte fra en kristen forestillingsverden på samme tid, ser ut til å bli en mer og mer utbredt forfatterholdning.
Problemet med å være lærd
Dag Solstad slår fast at det er problem at han ikke er lærd. Hadde han vært 30 år, hadde det ikke vært noe problem, skriver han, for da er det mye annet som er viktigere. Han går likevel inn i det religiøse begrepsfeltet med en sterk bevissthet om at han vil utrette noe der. Han frykter bare at det skal bli patetisk, noe jeg mener han har klart å unngå i denne romanen.
Ari Behn har ikke den samme ydmykhet som forfatter, selv om han muligens har det som pilegrim og brudgom. Når det gjelder den kristne tradisjonen, virker det som han går nokså bevisst- og begrepsløs inn i den.
Det er ikke noe problem å være begrepsløs eller mangle lærdhet så lenge man venter med å si noe om det til man har noe vettugt å si. Problemet til Ari Behn i "Fra hjerte til hjerte" er at selv i en helt kort tekst han sier for mye, og at han ikke ventet like lenge som Dag Solstad med å si det.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
