Unnskyld vår arroganse

Av Turid Birkeland

Khalid Salimi og HKM Kong Harald under åpningen av Mela. Foto: Scanpix

En fredagskveld satt han på fremste benk i Rådhuset og hørte en av våre første innvandrere – som det het den gang for 30 år siden - si følgende: "Når vi trekker kunst og kultur inn i kampen for menneskerettigheter – i arbeidet for å gjøre menneskeliv bedre - så oppfatter vi at livet ikke er svart og hvitt. Det er ikke endimensjonalt. Det er slik vi lærer at kunst gjør menneskene mer menneskelige."

Mannen som talte var Khalid Salimi. Mannen som lyttet var Pakistans kulturminister. Anledningen var åpningen av Mela 2002.

Møte i samtiden

Mela, betyr møtested. En tradisjonsrik pakistansk begivenhet, som vi med vår ufattelige trang til norske paralleller misvisende kan oversette til en god gammeldags "martnan".

Men spe for all del på med rikelige deler kulturarv og samtidskunst innen alle sjangere før oversettelsen får passere. Mela er et møtested for folklore og folkeliv, mat og tradisjoner, og samtidens kunst og kultur. Mela arrangeres i mange europeiske land med pakistanske minoritetsgrupper. Det var rett og slett et lite stykke Pakistan som ble bydd fram på Rådhusplassen i Oslo i begynnelsen av september. En framvisning av kulturtradisjon og en moderne kulturnasjon.

Den pakistanske kulturministeren fikk aldri møte sin norske kollega og lytte til hennes definisjon av kunst. Det var kanskje like greit. Derimot stilte både Konge, ordfører og utenriksminister opp. Det ble talt så velkjent og godt om kulturelt mangfold og betydningen av forståelse, at det var som å komme inn i en hvilken som helst søvndyssende Stortingsdebatt.

Jeg betviler ikke deres grunnleggende verdier og holdninger, men jeg er møkka lei vår felles forstillingsevne som deres taler var gode eksempler på.

Hva har vi egentlig å skryte av? At norske såpeoperaer var den første synlige arena for skuespillere med utenlandsk opprinnelse - og nesten er den eneste scene fortsatt? At vår største ikke-vestlige minoritetsgruppe er så godt som totalt fraværende i norsk kulturliv ? - Et lite land har behov for selvhevdelse. Små tanker og manglende handlinger – dekkes derfor lett over med store svulstige ord... Mannen burde fått en unnskyldning.

Det vi ikke ville se

På vegne av oss velfødde nordmenn, vil jeg her og nå be om en uforbeholden unnskyldning for vår arroganse og ignoranse. Det tok oss 30 år før vi spurte. 30 år før vi – riktignok etter sterkt påtrykk fra ildsjeler – bød på en bitteliten smule nysgjerrighet. 30 år før vi gadd gi en offentlig arena til tre dagers disposisjon for framvisning av hva den største ikke-vestlige minoritetsgruppen har å by på. 30 år før vi bød nordmenn med pakistansk opprinnelse en anledning til å få oppleve annet enn den kulturarven de bærer med seg. En smak av det samtidige pakistanske kulturuttrykk.

Hva Mela viste oss har vi nemlig ikke villet se. Vi har ikke ønsket å se bildet av en moderne kulturnasjon. Vi har likt bildet av den fattige. Det fattige gjør oss rikere, for ikke å si rent ut snille. Det passer vårt bilde av oss selv som den gode nasjon. Det rettferdiggjør underbetalte vaskejobber og overkvalifiserte pleiere. Kulturelt har vi dullet for det eksotiske. Det eksotiske er interessant, men ikke utfordrende eller i konkurranse for vår såkalt mer avanserte, eller var det siviliserte kunst – og kulturutøvelse. Det moderne forstyrrer fordommene våre.

Under pari

Det tok oss godt over ti år før de mest modige satte tennene forsiktig i eksotisk mat. Lenger strakk vi oss egentlig aldri. Politikerne har bedrevet humanitær retorikk og materiell integrering, men hele tiden vært seg bevisst forskjellen på majoritet og minoritet. Det er tross alt valg hvert annet år, - og man kan da telle.

Kulturlivets institusjoner kan også telle. De har spilt for døra og med repertoar tilpasset nordmenns økende egotripp. Vår nasjonalromantiske hang har i takt med behov for moderne image, så vidt beveget oss til kontinentet, - men helst vel og merke med norske utøvere.

Den siste innvandringen til Norge startet for om lag 30 år siden. De kom samtidig med at oljen fløt inn over landet og fylte våre hjem med velstand – og alle ting vi ikke en gang visste at vi ikke kunne klare oss uten. Oljen gjorde oss rike på alt som kan prissettes. Mette, velfødde og bedagelig selvopptatte. Tidvis så ufordragelig selvopptatte at en gjeng kjente 50-åringer med forurettet mine har mot til å påberope seg vår alles omsorg og solidaritet.

Av alle grupper i verden som har krav på min solidaritet, kommer norske 50-åringer generelt og denne aksjonen spesielt, desidert i bunn på min liste. Jeg har ikke for vane å sitere Tande P, men gjør det med glede i denne sakens anledning. Forleden sa han: ”Rolf Wesenlund & Co bør heller bekymre seg for at alt for få mennesker i verden opplever å bli 50 år”.

Riv i fordommene

Jeg lever fortsatt i den tro at kunst og kultur kan være bærerne av de egentlige verdier i et samfunn. I så fall bør noen kjenne sin besøkelses tid passe kjapt. At noen få 50-årige medie- og kulturarbeidere bruker sin status til å oppnå enda mer oppmerksomhet, er det for sent å gjøre annet med enn å forbigå. Det er mer alvorlig hvis det er uttrykk for en faktisk norsk selvopptatthet, som blant annet gjør kulturopplevelser som Mela til unntak.

For å ha mulighet til å gripe og begripe vår tid er vi avhengige av andre bilder og impulser enn de som skapes gjennom media og politikk. Noen må røske i fordommene. Kunsten burde gjøre det. Om ikke det skjer ut fra motivet om å brette ut fra det endimensjonale verdensbilde, - så hjelper det kanskje å peke på det faktum at Mela talte 50 000 besøkende – på tre dager. Hovedvekten var fra den norsk-pakistanske befolkningen.

Tar jeg ikke helt feil, er det få av hovedstadens institusjoner som kan vise til mer enn en-sifrede tall for besøkende fra samme gruppe på en forestilling eller konsert.

"..Det er slik vi lærer at kunst gjør menneskene mer menneskelige..."


Av Turid Birkeland
NRK P2, lørdag 21. september 2002-09-20