Lite håp om ny dialog i Midtøsten

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen.

To palestinske kvinner titter ut av sitt ødelagte hus i Gaza etter rakettangrepet 23. juli 2002. (Foto: Reuters/Suhaib Salem)

"En katastrofe" var karakteristikken til en av Israels største aviser.

Selv statsminister Ariel Sharon, som først skrøt av hvor velykket angrepet hadde vært, måtte innrømme at "hadde vi forutsett dette, hadde vi utsatt operasjonen",

Sharon er en kynisk maktpolitiker, som er en ulykke både for Israel og palestinerne, men han er ikke dummere enn at han innser at Gaza-angrepet har vært ødeleggende for Israels internasjonale anseelse.

En israelsk kommentator mente at Israel med dette helt hadde mistet "det moralske overtaket" i konflikten med palestinerne.

En palestinsk kvinne undersøker skadene på hjemmet sitt etter flyangrepet 23. juli 2002. (Foto: Reuters/Suhaib Salem)

Sannheten undertrykkes

Det letes etter syndebukker, og etterretningstjenesten må ta i mot mye pepper.

Vanligvis blir det i Israel en skikkelig oppvask efter en slik sak; det har vært et kjennetegn ved det israelske demokratiet. Men denne gang er det lite sansynlig at vi vil få vite den hele og fulle sannhet.

Professor Galia Golan ved Det hebraiske universitet sier:

"Såvidt jeg kjenner systemet, blir det ikke nedsatt noen undersøkelseskommisjon. Sharon vet at det var en kjempebommert å sette inn F16-fly mot et beboelseskvarter, men han vil gjøre alt for å forhindre at affæren blir gransket".

Spiller på frykt og usikkerhet

En død palestinsk gutt ligger i en ambulanse etter angrepet 23. juli 2002. (Foto: Reuters(Ahmed Jadallah)

En av Israels ledende akademikere, psykologiprofessoren Dan Bar-On, har konfliktforskning som sitt spesiale. Han sier til den tyske avisen Die Welt at Sharon bærer et stort ansvar for at det går fra vondt til verre:

"I Israel hersker det frykt og en følelse av ikke å være tilstrekkelig beskyttet. Denne frykt er berettiget, når man tenker på alle attentatene. Men politikerne utnytter denne frykt til å tvinge igjennom sin egen taktikk. De vil få folk til å tro at sikkerhet bare kan oppnåes ved militære midler. Men jeg mener at vi kan oppnå sikkerhet bare ved en dialiog med den andre siden."

Bar-On sier rett ut at Sharonregjeringen forsøker å manipulere israelerne. Han mener det er en tendens til "monolittisk tenkning", ja, endog fare for McCarthyisme.

Trenger partene en konflikt?

Bar-On erklærer seg enig med den jødiske historikeren Mosche Zuckermmann som mener at Israel trenger konflikten med palestinerne for å løse sine egne interne problemer - motsetningene mellom fattig og rik og mellom ikke-religiøe og ortodokse såvel som den gamle striden mellom azhenasy (jøder fra Europa) og seprhardim (jøder fra arabiske,orientalske land).

Andre kommentatorer tror at både israelerne og palestinerne må ha en konfonflikt utad for å unngå borgerkrigslignende tilstander innad. Motsetningene er enda bitrere i den palestinske leir.

Arbeiderpartiet i tvil

Dersom dette er riktig, er utsiktene for en ny dialiog med palestinerne blitt mindre enn noen gang. Utenriksminister Shimon Peres og hans arbeiderpartikolleger såvel som andre moderate i regjeringen staser på en slik dialog.

Den var etter manges mening i gang da det katastrofale bombeangrepet på bolighuset i Gaza kom. Enkelte mener hensikten nettopp var å stanse den nye dialog.

Dette reiser spørsmålet om hvor lenge Arbeiderparti-representantene kan fortsette i Sharon-regjeringen uten helt å bli fanger av en polkitikk som gjør vondt verre.

Datteren av den myrdere statsminister, Dalia Rabin-Philosoph, forlot regjeringen nylig. Det samme truer flere Arbeiderparti-statsråder med.

Tidligere utenriksminister David Levy, somn står langt fra Arbeiderpartiet, har nettopp trukket seg av frykt for at de økende utgifter til militæraksjoner og sikkerhetstiltak går utover de sosiale behov i det israelske samfunn.

Pensjonister, arbeidsledige og familier med lav inntekt rammnes spesielt. Det vil ikke Levy være med på.

Hva gjør Shimon Peres?

Shimon Peres forsvarer fortsatt deltagelse i Sharon-regjeringen med at han forhindrer en enda verre politikk.

I et intervju med Der Spiegel, som han senere ble tvunget til å nyansere noe, gav han uttrykk for at det ikke ville bli mulig å oppnå fred med Sharon ved roret.

Men foreløbig akter Peres å bli i regjeringen i det han håper på at det tross alt skal bli mulig å gjenopprette en slags dialog med palestinerne. Egentlig håper han vel også på mer amerikansk press på Sharon.

Men stadig færre israelske kommentatorer tror at en slik dialog er mulig så lenge Sharon satser ensidig på militære løsninger og ikke vil oppgi bosettingene som er roten til mye av det onde.

Det er primærvalg i november og mange Arbeiderparti-politikere, også forsvarsminister Ben-Eliezer, leker med tanken på å forlate regjeringen for å presentere et troverdig alternativ til Sharon.

Sharon ble valgt fordi han lovet fred og sikkerhet. Det løfte vil han aldri kunne oppfylle.

(NRK)