Pilgrimsferder - et moderne møtested

Av Per Olav Reinton

Relikvier mistet sin betydning allerede i tidlig middelalder, og pilgrimsferder har det vært mindre av de siste sju hundrer år. Nå er folk igjen i bevegelse mot hellig Olavs grav. Hva er det som beveger dem?

- Vi kunne fylt to grupper av pilegrimer, sier sokneprest Hans Jacob Dahl, som leder den organiserte vandringen fra Ringebu til Nidaros denne helga, til avisa Gudbrandsdølen Dagningen.

Turen over Dovre er altså over-booket, for å bruke et språk vi kjenner. Folk står allerede på liste for neste år. Det er flere nasjonaliteter med. Frans av Assisi er tema for utstilling og seminarer.

- Frans er den helgenen i middelalderen som tydeligst taler inn i vår tid, som utfordrer oss og vårt levesett, sier Hans Jacob Dahl, fortsatt i følge Gudbrandsdølen Dagningen.

Musikkdramatikk

Men hovedpersonen er likevel en annen i år. Høyrenessansens betydligste helgen, Birgitta av Vadstena og høydepunktet er framføringen av "Birgittas visjoner" i Eysteinkyrkja. Birgittas visjoner dreier seg om "Det nye Jerusalem".

Men det er ikke Jerusalem i fysisk forstand som opptar henne. "Det nye Jerusalem" var for henne en nonneorden. For klostre var sentrale institusjoner en gang. Det er nøyaktig sju hundre år siden Birgitta ble født. Hva beveger folk som samler seg rundt visjonene til ei sju hundre år gammal dame?

Vadstena – ved Vättern midt i Sverige – er et nydelig sted. Vadstena Klosterhotell er et nydelig hotell, og restaurant Munkklosteret er en nydelig restaurant. Til slott og kloster er Vadstena-akademien tilknyttet. Hver sommer, siden 1964, har folk valfartet til Vadstena, mer på grunn av høyaktuell musikkdramatikk enn på grunn av gamle Birgitta.

Her har det vært uvanlig musikkdramatikk, nyskrevne operaer så vel som gamle operaer. Bare ukjente verk, enten nyskapte, eller gravd ut av arkivene og glemselens kroker. I dette miljøet treffes hver sommer profesjonell musikere og sangere, regisører, scenografer og teaterteknikere for å lære, lese, og for å la seg inspirere.

Moralsk forfall

Og Birgitta? Jo, hun finnes også i Vadstena. Klosteret var hennes visjon. Det er i dag femti Birgitta-kloster rundt i verden. Hun er en av de få kvinnelige katolske skytshelgener forfremmet så sent som i 1999. Det er bare to andre.

Neste år er Birgitta sju hundre år, og det er et godt påskudd for en fest i Vadstena ved Vättern. Det skal bli spennende å se hva slags Birgitta de vil feire, om det vil bli et katolsk ikon, en institusjonell relikvie, eller om det vil bli den frodige, fargerike Birgitta.

Hun som hadde åtte barn, var hoffdame, og fikk hallisunasjoner da mannen døde og reiste til Roma og fortalte om sine visjoner om det nye Jerusalem. En svensk overklassekvinne som blandet seg i alt – både kongers og biskopers atferd – og fikk pavens velsignelse for sin gesjeftighet.

En gjør ikke Birgitta mindre ved å vise fram hennes menneskelige sider, snarere tvert om, for en ikon er bare et tegn. Men det er så visst verdt å feire og minnes en så sjenerøs tid, som kunne verdsette og høyakte den form for galskap som Birgitta representerte.

Høymiddelalderen var en fargerik tid, det er et frodighetens evangelium som bæres fram i både dikt og toner fra denne tiden. Det var rosemaleriets og rosemalingens tid. Men det var også en kroppslig tid. Det var en løsluppen tid. Jeg leser i omtalen av Birgitta at hun levde i en tid med moralsk forfall. Det tror jeg både Birgitta og paven utnyttet godt og tjente på. Og ikke minst kulturen.

Humor og ironi

Den engelskpråklige litteraturens poetiske høydepunkt, Canterbury-fortellingene, skrev Chaucer omkring 1380, ikke helt ulik og påvirket av Boccaccios Decameronen, som er litt eldre. Canterburyfortellingene er nylig kommet ut i en glimrende norsk gjendiktning av Arthur O.Sandved, og selger nå i sitt annet opplag. Det dreier seg om en gjeng på pilgrimsferd til katedralen i Canterbury. De er et gjennomsnitt av befolkningen på tiden, tredimensjonalt og treffende berskrevet med masse humor og ironi. Her er møllerens grovheter og ridderens høviskhet løyerlig avkledt, i et poetisk strippeshow, i historier de forteller hverandre på veien. Dette er frodig og fornøyelig artisteri.

En av pilgrimene er kona fra Barth, og i prologen forteller Chaucer om henne:

- Fem ganger stod hun brudekledt i kirken, og i sin ungdom hadde hun hatt flere, men derom skal vi ikke tale nå. Hun hadde reist omkring i mange land, tre pilgrimsferder til Jerusalem, til Roma, til Bologna og til Køln, og til St.Jakob i Galicia.

Opplevelsesrikt møtested

Mange av de tusener som i disse dager er på pilgrimsvandring, føler seg tiltrukket av den frodige middelalder, fantasiene, forkledningene, alt dette som er i slekt med Star Wars, tv-spill og annet moderne i oss. Jeg tror Canterbury-fortellingene avslører hemmeligheten ved pilgrimsreisene. Pilgrimsreiser er et møtested, det stedet hvor vi kan møte all slags folk på lik fot, bokstavelig talt, hinsides Rimi, Rema og tv’en.

I Kulturnytt i P2 denne uka klager religiosnhistoriker Eivind Luthen over at folk blir gående og se på vakre hus og natur i stedet for å utvikle seg åndelig.

Jeg håper ikke at den private tanke skal bli målet for pilgrimmene. Når en tradisjon fra middelalderen begynner å leve igjen, er det det autentiske som trekker – og eksemplet fra Vadstena er lysende: Vadstena Klosterhotell, toppresturanten Munkklostret og Vadstena Akademi med høyaktuell musikkdramatikk.

For å få sånt til må en være som den hellige Birgitta – både litt gal og litt geskjeftig – og ikke nøye seg med å gå for seg selv å sture i lutter anger og ruelse. Som Chaucer beretter i sine Canterbury-fortellinger: Pilgrimsferden er et opplevelsesrikt møtested. Så god tur til Nidaros.


Av Per Olav Reinton
NRK P2, lørdag 20. juli 200