Gratulasjoner og bombefly

Noen av de ytre kjennetegnene på statlighet - som militærmusikk og æreskompani for president Hamid Karzai å inspisere - er kommet på plass i Afghanistan. Det vil si -kanskje jeg får nøye meg med å si Kabul: Det er jo bare i hovedstaden det står en politistyrke som er sterk nok til å holde illsinte afghanske grupper fra hverandre. Dette politiet er dessuten utenlandsk.

-Utenfor byen regjerer landeveisrøverne, klager internasjonale hjelpeorganisasjoner, som selv ikke kan hindre at væpnede bander stanser bilkolonnene og beslaglegger, altså stjeler, livsviktige varer underveis til isolerte landsbyer som har få eller ingen andre forsyningsmuligheter.

Derfor har 68 hjelpeorganisasjoner skrevet til FN og bedt Sikkerhetsrådet om flere internasjonale politifolk i Afghanistan. Kvinner er evakuert fra hjelpearbeidet i Nord-Afghanistan etter massevoldtekt og en rekke andre overgrep. Organisasjonene ønsker seg politi også utenfor hovedstaden.

Ed i øltelt

Enda et tegn på en gryende statlighet, som kanskje holder på å vokse fram av anarkiet, er det at presidenten har avlagt embetseden overfor høyesteretts-justitiarius, ikke i et palass som seg hør og bør, men derimot i et digert telt som en gang var øltelt under den verdenskjente Oktoberfest i München, utlånt for at afghanerne skulle prøve å påbegynne sin nye politiske framtid.

Det var pent av statsminister Bondevik å gratulere det afghanske folket med dagen for noen dager siden, da Loya Jirga - hvilket navn for våre ører på en forsamling representanter for grupper i folket ! - da dette Loya Jirga både hadde valgt president og godkjent en del av presidentens regjering. Det var skjedd på den måten at president Karzai ropte navnene på kandidatene sine til den ene ministerposten etter den andre ut til de 1 501 medlemmene av Loya Jirga og så anså dem for godkjent hvis det så ut som et flertall av hender ble strukket i været. En parentes her: Karzai hadde ikke hele ministerlista klar, sa han, resten av statsrådene ville medlemmene av Loya Jirga få vite gjennom radio og fjernsyn, sa han.

I ølteltet ropte Karzai for eksempel ut navnet Yunis Qanuni, tidligere innenriksminister, som hadde trukket seg fra denne viktige posten, som kanskje var blitt presset til å trekke seg fra stillingen, og som nå med 1 500 par øyne rettet mot seg nikket motvillig til tilbudet om å bli undervisningsminister. Qanuni er en mektig mann i Nord-Alliansen som med hjelp av amerikansk militær makt feide ut Taliban-regimet i fjor høst og slik banet veien for Karzai.

Favoriserte sitt folk

Men Qanuni er tadjik, og Karzai ville ha en innenriksminister fra sitt eget Pashtun-folk til å kontrollere politiet og andre sikkerhetsstyrker som nå er under oppbygging.

Derfor heter innenriksministeren Taj Mohammad Wardak og er pashtun, og det murret en del av stammen i det som skal bli en politistyrke på 70 000 mann over: Flertallet i politistyrken under oppbygging er nemlig tadjikisk - som Qanuni. Denne murringen har Karzai måttet ta et visst hensyn til - så tadjiken fikk tilbud om å bli sikkerhetsrådgiver for presidenten i tillegg til å være undervisningsminister.

Qanuni nølte lenge med å akseptere, og brukte tida til å snakke offentlig om å danne et nytt politisk parti i stedet for å bli med på Karzais lag. Dessuten: Qanuni har vært kritisk til gjennomføringen av Loya Jirga. Denne konstituerende forsamlingen hadde gitt seg selv tre oppgaver: Den skulle velge president, den skulle sette sammen regjeringen og den skulle opprette et parlament. Etter at de 1 501 representantene rullet sammen bønneteppene sine og bega seg på hjemvei, er det klart at Loya Jirga bare løste en av oppgavene - regjeringen er ikke fulltallig og det er ikke opprettet noe parlament.

Nye konflikter

Her kan det være en strid i emning, igjen en strid der folkegrupper står mot hverandre - tadjiker mot pashtuner - som igjen bekrefter hvor lite sammensveiset folkegruppene er i Afghanistan.

Men stort sett fikk Karzai det som han ville - inklusive gratulasjonen fra den norske statsministeren - fortjent nok etter sovjetisk invasjon for 23 år siden, motstandskrig i 10 år, borgerkrig i 7 år mellom fraksjonene fra den seierrike kampen mot Sovjet, og Taliban-styre i nesten 6 år etter det med forbud mot det meste mennesker i vår tid ser som en selvfølge og vertskap for Osama bin Laden og Al Qaeda og amerikansk bombing etter de ufattbare terroraktene i USA 11. september i fjor.

Applausen mot slutten av Loya Jirga var for den britiske generalen John McColl da han entret scenen i ølteltet for å få medalje av president Karzai som takk for hjelpen. Som de amerikanske bombene var forutsetningen for at Taliban ble nedkjempet, er politistyrken McColl har ledet i Kabul forutsetningen for at afghanerne holder fred. Iallfall i Kabul.

Heroinleverandør

Det er så mange usikkerheter i dette ville fjellandet som fremdeles er den største leverandøren av heroin til Europa. Jeg har brukt det første tallet jeg så, 1 501, om antallet representanter i Loya Jirga. Jeg har sett tallet 1 600 også, og i ett og samme nummer av amerikanske Time Magazine, det siste, var det både 1 575 og 2 000 medlemmer av Loya Jirga.

Men hele eksperimentet med å la folkegruppene velge sine representanter og la dem drøfte landets politiske framtid med Karzai-regimets oppnevnte representanter var dristig, og det gikk mye bedre enn mange hadde fryktet. Tidvis var det både nerve og temperament i diskusjonene, men annerledes enn så mange ganger før i afghansk historie, var det at ingen trakk våpen for å vinne en diskusjon.

Av den grunn alene var den norske statsministerens gratulasjon kanskje på sin plass. Men den sikkert velmente gratulasjonen hans kan være kommet for tidlig. Bondevik og resten av regjeringen synes jo også det er nødvendig å sende fire norsk krigsfly av sted for å bombe i Afghanistan til høsten. Rett nok blir mål for de norske bombene Osama bin Laden som angivelig lever i beste velgående på et sted ingen vet om, de norske flygerne skal også skyte på restene av Al Qaeda-nettverket, Mullah Muhammad Omar og restene av Taliban. Hvis motsetningene mellom tadjiker og pashtuner blir alvorligere enn de er nå og får de to folkegruppene til å ty til tradisjonelle afghanske former for diskusjon - mitraljøser og Kalasjnikov - da kan de fire norske flyene fort bli oppfattet som part i et indre afghansk oppgjør.

Krig for USA

Opp mot den varslede innsatsen i Afghanistan er det fristende å minnes den norske militære innsatsen i Bosnia i et rosenrødt uskyldighetens skjær. Den gang, for mindre enn et ti år siden, var innsatsen for FN - en av de tradisjonelle fire pillarene under norsk utenrikspolitikk i de fleste etterkrigsår. Nå er ikke krigsinnsatsen i Afghanistan for FN, ikke for NATO en gang -den er for USA.

Og mens de norske FN-soldatene i Bosnia gjorde det de kunne for å opptre så lite krigersk som mulig - for eksempel holdt de våpnene sine skjult i bilene - og drev et stort sivilt hjelpearbeid, vil Norge neppe bli husket i Afghanistan for Bondeviks gratulasjon i Dagsrevyen. Heller vil Norge bli husket fordi norske soldater ryddet to militære flyplasser for miner så amerikanerne kunne bruke dem, og for bombene norske fly skal slippe over et land som allerede har fått sin bomberasjon med rente og rentesrente.

Ser man slik på det, er det fristende å tro at tida etter 11. september 2001 har vært de første månedene i en kristenhetens krig mot islam.

Den forrige religionskrigen varte i 30 år.

Av Haakon Børde
P2-kommentaren 29.juni