VM i katastroferomantikkens tid

Nå er det så bekvemt at det går an å velge seg et stikkord, og så gå inn på internett og se hva det bringer tilbake. Etter at Røde Kors og Røde Halvmåne denne uka offentliggjorde sin årlige oversikt over katastrofer i verden, tastet jeg inn k-a-t astrofe, og stor var overraskelsen da de fleste av sakene som kom opp hadde med fotball å gjøre.

Jeg har skjønt at det går an å lage problemer av alt, men den som trenger et katastrofekick, kan få det på mange arenaer.

Naturen

Hele to milliarder mennesker ble berørt av naturkatastrofer i fjor i følge årsrapporten fra Røde Kors og Røde Halvmåne, som nå kommer ut for tiende gang. Om katastrofer regnes i antall døde, var den verste jordskjelvet i Gujarat i India i januar i fjor. Husker du den? Femten tusen døde da.

Hele førti tusen mennesker omkom i det som kalles naturkatastrofer, og antallet øker fra år til år. Det er langt flere som blir berørt nå enn for ti år siden. Er naturen blitt verre mot oss?

Problemet er at de fleste naturkatastrofer er menneskelaget, og det rår ikke Røde Kors og Røde Halvmåne med. Katastrofer knyttet til været for eksempel. Orkanen Mitch som satte Honduras i Mellom-Amerika førti år tilbake kan ha vært sterkt påvirket av din og min bilkjøring, eller flomkatastrofer og tørkekatastrofer som skyldes utarminingen av jorda.

Balanse

Vi kaller det fortsatt naturkatastrofer, sånn at naturen får skylda. Naturen dreper, sier vi da, og føler et snev av opprinnelse og tilhørighet ved det. Det gir merkelig nok en form for trygghet, for vi vet at naturen egentlig vil de snille og flinke vel. Ikke rart at katastrofer ble regnet som en straff ovenfra, fra høyeste hold, så å si. Nå vet vi kanskje bedre.

Du har kanskje lagt merke til at katastrofer er en del av vår underholdning. Ingen god dag uten en liten katastrofe. Under flommen i Mozambique i 2001 fulgte fjernsynskameraene en kvinne som fødte i et tre. Både hun og den nyfødte ble reddet, og naturen rettet opp balansen i elendigheten.

Utfordrer

Jeg tror at vi har et sterkt behov for katastrofer. Vi trenger det nesten som luft og vann. Folk skiller seg fra hverandre, selvfølgelig. Den eneste likheten jeg ser mennesker i mellom, er at de er forskjellige. Men alle blir tiltrukket av katastrofer, enten som katastroferomantikere på fjern avstand eller som journalister og hjelpearbeidere som får et kick når de er midt oppe i det.

Katastrofer utfordrer oss - ofte får det beste i oss. Jeg husker da jeg sto i en palestinsk flyktningeleir. Nesten alle voksne menn var forsvunnet. Det var barn som var stygt skadet. Men var det syting å høre? Var det klaging? Var det kvinnenes hyl som vi får på tv?
Tvert imot. Her var det håp og forventninger, og langt mindre klaging enn det jeg til daglig finner på min arbeidsplass. Jeg har truffet mennesker som er blitt bombet og beskutt i perioder over år. Så snart det blir stille, åpner de døra til butikken sin, og innhyller sine nærmeste i omtanke.

Ansvaret

Det verste jeg vet er jordskjelv. Da mister du fotfestet, og du vet ikke hvor faren lurer mest og hvor trusselen kommer fra. Selv i krig kan du bruke sansene dine, og orientere deg. I jordskjelv har du intet å gripe fatt i. Men selv om de fleste katastrofer er skremmende når du er midt i, vender som regel følelsene seg i en retning: hvem har ansvaret for dette? Hvem har skylda? Og sorg blir omdannet til aggresjon.

De som var i nærheten av dem som ble berørt av Åsta-ulykken, ble overrasket over den sterke aggresjonen som både ofre og pårørende rettet mot NSBs ledelse.

I nesten alle katastrofer er det første spørsmålet som dukker opp: Hvem har ansvaret? For det underlige er: Katastrofer har en funksjon. De opprettholder dine forestillinger om hvordan verden er, dine fordommer, gjerne det, men på sin helt overbevisende måte bekrefter katastrofer dine antagelser om hvordan verden er.

Stimulerende

Så når Italia taper overfor Sør-Korea i VM, fører det ikke til en selvransakelse. Dette er en katastrofe, og italiernerne får bekreftet det de alle visste, nemlig at verden er korrupt, dommere og linjemenn er kjøpt og betalt. Og sør-koreaneren som skåret det avgjørende målet, spilte til daglig i den italienske klubben i Perugia. Han ble øyebblikkdelig sparket, med klare meldinger om at han ikke fikk vise seg mer. Nå fikk de bekreftet det de visste om både verdens korrupte gang og asiatenes rolle i den. Sånn sett var katastrofen en kollektiv – og nasjonal - renselse.

Det går an å lage problemer av alt, og det klarer vi. Er det ikke problemer så lager vi dem, og har vi ikke stimuli på annen måte, så erklærer vi noe for en katastrofe slik at vi kan gi andre skylda. Katastrofer er stimulerende. Sånn sett er det et herlig fotball-VM i år.


Av Per Olav Reinton
P2-kommentaren 22. juni 2002