Alle er tapere i Midtøsten

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Ariel Sharons Israel har tapt internasjonal anseelse og støtte. Det er et faktum, uansett hvordan man bedømmer internasjonale og norske medias dekning av konflikten.
Arafat og palestinerne har også tapt. Det er en kjennsgerning, uansett om man fordømmer eller "forklarer" palestinsk terrorisme mot israelske sivile.

Ariel Sharon og Israel har tapt internasjonal anseelse. (AP-foto)

Og ikke minst har USA og president Bush tapt. Ved å la konflikten seile sin egen sjø så lenge, og ved ikke å bruke de pressmidler han hadde, skadet Bush USA`s interesser i den arabiske og muslimske verden nettopp i en tid da han trenger all den støtte han kan få i krigen mot terrorisme.
Tidligere president Jimmy Carter satte fingeren på det ømme punkt da han forleden minnet om at Israel "hver eneste dag får ca. 10 millioner dollar i støtte fra USA".

Et lite lyspunkt

Riktignok ser George W. Bush et lite lyspunkt. Han har fått Sharon med på å heve Arafats husarrest mot at de palestinske terrorister som ble dømt av sine egne for mordet på den israelske turistminister, skal forflyttes til Jeriko og bevoktes av amerikanere og briter.

Det er den eneste virkelige innrømmelse Bush har oppnådd fra Sharon. Sharon har vendt det døve øret til Bush' appeller om å trekke seg ut av de gjenokkuperte områder.

Uthalingspolitikk

Israelerne slår på ny til i Hebron, og de har drevet en ren uthalingstaktikk overfor den FN-kommisjon som skal undersøke hva som egentlig hendte i Jenin. At Jenin-kampene hadde to sider i mer enn en forstand, er sikkert.

Bevæpnede palestinere hadde forskanset seg i blant sivile i flyktningeleiren, og israelerne la hele kvartaler i grus og drepte mange sivile. Israel tjener ikke internasjonalt på å motarbeide en kommisjon, der de to utskjelte personer, FNs Midt-Øst-utsending Rød-Larsen og menneskerettighetssjef Robinson ikke engang var påtenkt som medlemmer. Hvis israelerne ikke har noe å skjule, burde de forlengst ha sluppet Martti Ahtisaaris kommisjon til.

Bosettingene består

Enda mer alvorlig var Sharons absolutte nei til å avvikle endel av de israelske bosettinger. Det var den israelske militære ledelse som av rene sikkerhetsgrunner foreslo at noen av dem burde nedlegges, fordi de var umulig å forsvare dem. Ikke engang det ville Sharon gå med på.

Sharon har i alle år vært tilhenger av en bosettingsspolitikk som har tatt stadig mer land og vann fra palestinerne. Selv om han sier at han kan akseptere en palestinsk stat, så gjør han i praksis noe annet, nemlig å befeste en kolonisering som i realiteten innebærer et Stor-Israel.

Aldri fred med Sharon og Arafat

Med en slik politikk kan det aldri bli fred i Midtøsten. Det forstod gamle president Bush lenge før Osloprosessen begynte. Han holdt tilbake støtten til Israel og bidro til at den uforsonlige statsminister Shamir tapte valget i 1992.

Også Yasir Arafat og palestinerne har tapt anseelse internasjonalt. (AP-foto)

I realiteten fører Sharon to kriger. Den ene er krigen mot palestinske terrorister, og der har han en sak, selv om de maktmidler han grep til, var uforholdsmessig brutale.

Arafat bærer også et betydelig ansvar. Han burde på et tidlig tidspunkt ha tatt klart avstand fra terroren mot israelske sivile, og han skulle ha ryddet opp i egne rekker. Men å forlange at Arafat idag skal kunne kontrollere palestinske ekstremister når han ikke lenger har effektive politistyrker, er fullstendig illusorisk.

Død over Osloprosessen

Den andre krigen Sharon fører, er mot Osloprosessen. Den er for lengst død, men Sharon nøyer seg ikke med det. Alt som måtte ha vært positivt ved Osloprosessen, skal slettes ut av israelernes minne, og de som hadde med den å gjøre, skal støtes ut i det ytterste mørke.

Mona Juul og Terje Rød-Larsen er blant ofrene, selv om de også har sine egne dumheter å takke for sin triste skjebne.
Men følgende er en realitet: Sharon er rett og slett ikke interessert i en avtale som kan kalles et kompromiss. Han vil diktere palestinerne sine betingelser.

Når han ikke engang lytter til sine egne militære og sin etteretningstjeneste, forstår man at med Sharon som Israels statsminister blir det aldri virkelig fred. Tiden har løpt fra både Sharon og Arafat. Når det kommer nye krefter på begge sider som kan løse opp den gordiske knute, er det idag helt umulig å si.