Europeisk sjokkbølge

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen.

Kaster man et blikk på Europa-kartet, ser man at det ytterliggående høyre er på fremmarsj i en rekke land. Det er tale om en kontinental forskyvning, et politisk jordskjelv der vi kanskje ennå ikke har sett det verste.

I Østerrike sitter Frihetspartiet stadig i regjeringen, og Jørg Haider selv fortsetter å komme med fremmedfiendtlige og rasistiske utspill. I Italia styrer populisten Silvio Berlusconi med støtte av den fascistiske Gianfranco Fini.

I Belgia har den nasjonalistiske og rasistiske Vlaams Blok en oppslutning på mellom 15 og 17 prosent. I Danmark gjorde Pia Kjærsgaards Danske Folkeparti, med dets fremmedfiendtlige program, det godt i siste valg ( 12 prosent), og sentrums-høyre-regjeringen kjører en stram innvandrings- og minoritetspolitikk som bekymrer EU.

Fremmedfrykt og misnøye

Selv i det tradisjonelt tolerante Nederland ligger populisten Pim Fortyin godt an foran valgene i mai. Også han spiller kynisk på fremmedfrykt og på misnøyen med de tradisjonelle partier.

I Tyskland er Ronald Schills Lov- og Orden-parti en potensiell trusel, selv om han ikke gjorde det så godt i delstatvalget i Sachsen-Anhalt. Tyske høyreekstremistiske partier forøvrig holder stillingen, og nynazistene rekrutterer stadig mer blant unge og ubefestede mennesker.

Rasisme og antisemittisme

I alle disse bevegelser og partier ligger det rasistisk og antisemittisk grums. At Le Pen er antisemitt samtidig som han hater arabere og andre fra den tredje verden, kan det ikke være noen tvil om. I likhet med Haider bagatelliserer han Holocaust. Ifølge Le Pen var utryddelsen av de europeiske jøder bare en "episode i historien".

Hos mange høyrepopulister møter man en klassisk holdning fra den moderne antisemittismes historie. De liker Sharon fordi han banker opp palestinere, men de har alle de vanlige fordommer mot jøder i sitt eget land.

Slike holdninger møtte jeg ofte i det kommunistiske Øst-Europa og i Ukraina. Der jublet folk over de israelske militære seire over araberne, som fikk våpen og politisk støtte fra Sovjetunion. Samtidig hatet de jøder i sin nærhet.

Frustrerte borgere

Det ville være galt å betrakte alle som stemmer på disse partier som fascister. Svært mange er frustrerte borgere som reagerer på at de tradisjonelle politikere er blitt for fjerne. De tar ikke opp problemer som angår menneskene i deres hverdag, som økende kriminalitet, arbeidsledighet og sosiale problemer.

De gamle partier, ikke minst sosialdemokratene, forholder seg til innvandringsspørsmålet som en heit potet som de ikke vil ta i. Resultatet er at populistene og rasistene får en slags enerett på å håndtere de problematiske sider ved innvandringen.

Disse og andre momenter trekkes frem i analysene av det franske presidentvalg. De fleste europeiske kommentatorer er enige om at dette var et protestvalg som skyldtes vanlige menneskers og ikke minst arbeidernes frustrasjon med de statsbærende partier. Det er sosiologisk og statsvitenskapelig en riktig analyse.

Antisemittiske stemninger

Men dette bør ikke gjøre oss blinde for de klart rasistiske og antisemittiske stemninger som nå brer seg i hele Europa. Angrep på jøder og jødiske religiøse, sosiale og kulturelle institusjoner hører til dagens orden. Det går knapt en uke uten at vi leser om vandalisering av jødiske gravsteder og minnesmerker.

Midt inne i denne politiske jordskjelvsone ligger Tyskland. Der valgte opposisjonen CDU-CSU å sabotere den nye asyl- og fremmedlov som den rød-grønne regjering flikket på for å gjøre den mer spiselig for de som er skeptiske til innvandrere og asylsøkere.

Kanslerkandidat og CSU-leder Edmund Stoiber, med et motstrebende CDU som haleheng, valgte å gjøre disse sensitive spørsmål til valgkamptema. Det lover ikke godt for Tyskland, selv om det der ikke finnes noen Haider eller Le Pen foreløbig.

Hvis heller ikke tyskerne klarer å holde skansen mot den fremmedfrykt som lett slår over i fremmedhat, spøker det virkelig for Europa.

(NRK)