Den sanseløse TV-seer

Av Per Olav Reinton

I vårt daglige erkjennelsesorgan, TV-apparatet, får vi ingen nytte av nesa vår. Der er det bare blikket som teller. Det forklarer hvordan noen kan bli mer grepet av "Big Brother" enn det som skjer i de områder den israelske regjering på gammeltestamentlig vis kaller Judea og vi kaller elven Jordans vestbredd - selv om vi får bilder av panservogner og krigshelikoptre ganske nær oss.

Det hjelper oss ikke til å forstå. Én-sans-mennesket blir fattig og følelsesløst Vi får små bevegelige utsnitt av unger som kaster stein fra den ene siden og kanoner som truer fra den andre siden. Med bare blikket ser vi det som foregår.

Men et kamera har sine begrensninger, det vet alle vi som har prøvd å fotografere våre egne opplevelser. Et kamera kan ikke vise de festningene som fire hundre tusen israelere har bygd på okkupert palestinsk jord, like lite som lukten av krig og ødeleggelser. Vi er blitt én-sans-menneskere. Vi har mistet nesens bruk. Vi klarer ikke leve oss inn de lidendes situasjon.

Lukten av omsorg

I en NTB-melding leste jeg denne uka om forskningsprosjektet "Lukt, fukt, og skam", ledet av sosiologen Lise Winding Isaksen ved Universitetet i Bergen, og Rannveig Dahle ved NOVA - Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring.

I situasjoner hvor du trenger mest omsorg, lider og ikke tar deg godt ut, da skyr folk deg. Særlig gjelder dette i forhold til kroppslige produkter, sier de i intervjuet. - Vi klarer ikke lenger leve oss inn i den lidendes situasjon.

Har vi mistet nesens bruk?

Vi blir klar over det i ekstreme situasjoner, når vi blir forkjøla og mister mye lukt- og smaksans. Opplevelsene flater ut. Gledene blir mindre og færre. Og vi oppdager hvor avhengig vi er av en god nese i mange situasjoner. Vi kan lukte på ånden til små barn om de er syke, lenge før de selv kan uttrykke noe. Vi kan bli var noe vi bør gjøre noe med, når lukta endrer seg i kjøleskapet, eller noe begynner å lukte svidd inne fra kjøkkenet. Vi bærer ikke nesa midt i ansiktet bare til pynt.

Kolbjørn Brekstad har skrevet en roman som heter "Stanken av mennesker". Der skriver han:

"Og slik er det alltid: der strømmen fører sammen rusk og rask og ting som kan være spiselig, der samles det alltid skapninger som vil ha en bit av godene. Annerledes er det så visst ikke på landjorda: - der det kan være noe å hente; rikdom, makt, opplevelser – der samles det mennesker. De kommer fra alle himmelretninger og fra Gud vet hvor, de kravler og velter seg som kvitmark på en sur fiskerygg. De formerer seg uten hemninger, tar maten ut av munnen på hverandre, - og de sprer en stank av urenhet og råttenskap rundt alt sitt virke."

Lukten av medfølelse

Det urbaniserte mennesket nedvurderer stanken av mennesker og sansen for lukt. Hvis du ikke bruker nesa, så klarer du heller ikke orientere deg med den, bruke sansen til å kunne differensiere og erkjenne og skjønne.

Jeg legger merke til hvor redde folk er for å lukte. De dusjer mer enn huden tåler, helst med såpe uten parfyme, og etter hvert finnes det til og med ikke-luktende deodoranter. Mennesker, uten erfaring med et menneskelige lukt-repertoar, synes fort at ting begynner å lukte vondt.

Og da er det jeg begynner å skjønne reality-TV bedre. Det mest ekstreme de der gjør, er å dusje. Ellers kan de spre så mye språklig og menneskelig møkk som bare er fornøyelig, men vi kjenner ingen stank - og vi slipper å ta på dem, og likevel er det som om de er med oss i TV-stua. Vi blir kjent med dem gjennom øynene, og slipper dermed ganske lett.

Sånn er det med splatter-filmer også. Mange som morer seg med litervis av blod som flyter og renner i videoen, ville ha spydd av vemmelse om de hadde kjent lukta av så mye blod i stua.

Det er som forskerne sier: - vi klarer ikke lenger å leve oss i den lidendes situasjon. Vi viser ikke omsorg. Vi har mistet nesens bruk.


Av Per Olav Reinton
NRK P2
Lørdag 13. april 2002
Bearbeidet for nett av Mie Sundberg