Sannhetens øyeblikk

SE OGSÅ:

Konflikten i Midtøsten

ALT OM:

Jahn Otto Johansen kommenterer

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen.

Også president George W. Bush, som lenge forsøkte å distansere seg fra forgjengeren president Clintons "aktivisme", ser ut til å ha forstått at den israelsk-palestinske konflikt ikke lenger kan neglisjeres.

Det var derfor president Bush til slutt bestemte seg for å sende utenriksminister Colin Powell til Midtøsten på en meglingsreise som antagelig kommer for sent.

Powells misjon kan vise seg å være umulig, selv om Israel er sterkt avhengig av USAs støtte og derfor i teorien skulle gi etter for amerikansk press, bare det er sterkt nok. Også palestinerne er avhengig av at USA griper inn og skulle også i teorien måtte akseptere amerikanske anbefalinger.

Terrorister setter dagsorden

Men saken er at ingen av partene lytter i øyeblikket, heller ikke til USA.

På palestinsk side er det ekstremistene som setter dagsorden med sine terrorhandlinger inne i Israel. For hver ny selvmordsaksjon svekker de Arafat. Det palestinske politi og sikkerhetsstyrkene, som delvis er utstyrt og trenet av CIA, er dessuten radert ut av den israelske militære overmakt.

Sharon er selvsagt ikke så uintelligent at han tror at Arafat skulle klare å stanse den palestinske terrorisme nå som han ikke lenger har noen maktmidler til sin disposiosjon. Det er praktisk talt intet igjen av den palestinske selvstyreadministrasjon.

Intet moderat palestinsk alternativ

Dette har vært en bevisst politikk fra Sharons side. Han ønsker å bli kvitt Arafat, men helst på en måte som ikke gjør ham til martyr i den arabiske verden.

Sharon er heller ikke så naiv at han tror det eksisterer et moderat alternativ til Arafat blant palestinerne, folk han kan forhandle med om en løsning som gir israelske borgere sikkerhet og som ivaretar Sharons Stor-Israel-drømmer.

På en måte har Sharon og de palestinske ekstremister felles interesser, nemlig å fjerne moderate alternativer både i Israel og blant palestinerne. Det har Sharon langt på vei lykkes med.

Israelsk opinion skjerpes

Og det ser det ut til at også de palestinske ekstremister skal lykkes med. Opionen i Israel har etter de blodige terrorhandlinger svingt i Sharons retning.

I dag behøver han ikke frykte noen effektiv fredsopposisjon, og ingen hører lenger om vernepliktige offiserer og soldater som nekter å gjøre tjeneste i "den skitne krigen".

Det har meldt seg langt flere til tjeneste enn de som er innkalt, og det går i øyeblikket en patriotisk stemningsbølge over Israel.

Noe annet var heller ikke å vente når uskyldige sivile drepes i selvmordsaksjoner som rammer kafeer, kjøpesentra og busser, ja, som dreper Holocaustoverlevende som er samlet for å feire den jødiske påske. Hvilket samfunn ville ta imot en slik utfordring uten å reagere med sterke følelser og midler?

Resultatet er at den israelske opinion har svingt til høyre, og religiøse fanatikere, nasjonalister og rasister hever sine røster som aldri før.

Selv i regjeringen sitter det en mann som israelsk presse omtaler som "Israels Haider", den tidlig kibbutzmann og brigadegeneral Effi Eitam. Han vil overta Tempelplassen der Al Aqsamoskeen ligger, og han vil kaste palestinerne ut fra Vestbredden. Sammenlignet med Eitam virker selv hauken Sharon som en fredsdue.

Derfor kan Sharon trosse selv sin mektige forbundsfelle USA. Han vet at han i dag har det store flertall av israelere i ryggen, selv om det samme flertall i andre meningsmålinger sier de vil oppgi de reokkuperte områder for fred og sikkerhet. Midtøstens eneste demokrati er i ferd med å gå i baklås.

Lite håp for megling

I denne situasjon risikerer Washington at Powells Midtøsten-reise blir en fiasko, selv om Sharon kan gjøre taktiske innrømmelser og snakke ham etter munnen.

I virkeligheten trosser han USA på en måte som ingen israelsk regjeringssjef tidligere har gjort. Å foreslå internasjonale fredsstyrker til Midtøsten i denne situasjon er en ren illusjon. Forutsetningen er at begge parter godtar en slik ordning, og det vil israelerne neppe gjøre på bakgrunn av sine erfaringer med FN-styrkene i Libanon.

I Tyskland er det dessuten kommet advarende røster mot å sende tyske soldater i et slikt oppdrag, selv om forbundskansler Schröder og utenriksminister Fischer har foreslått det.

Tyske soldater som kan bli tvunget til å skyte på jøder, selv om disse opptrer aldri så provoserende, er en umulig tanke for tyskere flest.

(NRK)