skilleBanner kroningsjubileet skille_slutt
kommentar_3_1_banner
Her er du: NRK.no > Nyheter > Kommentar Sist oppdatert 16:09
NRK Nyheter
Tlf: 23 04 80 00
Faks: 23 04 71 77
nettnyheter­@nrk.no
Adresse: 0340 Oslo

Publikumsservice
Tlf: 815 65 900
info@nrk.no


Nyhetsredaktør:
Rune Nøstvik
Ansvarlig redaktør NRK.no: Are Nundal

Tips NRK Nyheter:
nyheter@nrk.no
Tips alle nyhets­redaksjonene
Tlf: 23 04 80 00

 
P2-kommentaren

En ny bestandighet

Ordet bestandighet beskriver en tilstand fri for de brå og ofte orkanaktig dramatiske kastene tida rundt årtusenskiftet er preget av. Man kan høre barn beklage seg over at det knapt finnes besteforeldre lenger, altså et fang å krype opp i og oppleve ro og varme og nærhet og klokskap i tuftet på livserfaring. Besteforeldre var noe bestandig med hvitt hår og strikketøy og pipe og gode ord og god tid. I mer enn en forstand er de en utdøende rase der de farer mellom jobb og trimrom og Gran Canaria.

Publisert 08.04.2002 12:58.
Av Haakon Børde

Når noen spurte hvordan det kunne ha seg at de var like gode venner etter 40 år som de var da de 40 åra begynte, kunne svaret være - jo, det er fordi det ikke irriterer den andre hvis den ene spiller Bizets Carmen på musikkanlegget så høyt det lar seg gjøre ut vinduet, mens begge klipper blindskudd av epletrærne. Eller Billie Holiday.

Var det ikke noe med å innrømme hverandre rom, og også noe med at den andre også likte seg i det rommet den ene var gått inn i?

Dessuten hadde jo industrien for lengst løst et samlivsproblem da den begynte å lage tannpastatuber i plast, slik at den enes krav til den andre, om å trykke tannpastaen ut nedenfra og brette metalltuben sammen og slik presse all tannpasta ut av tuben - dette kravet var reinspikka nonsens med plasttuben, som tøt ut igjen uansett hvordan man brettet den. Altså: Den andre hadde vunnet striden om håndtering av tannpastatuber, uten at den ene hadde tapt. Ingen tapte, ingen triumferte.

Den gode tiden

Hvorom allting er - de hadde like stor glede av å smyge seg inntil hverandre etter de 40 åra som de hadde 40 år tidligere. Gjerne med varmepute på kalde og gamle dager, men for åpent vindu: Det ble liksom ekstra intimt under dyna, da, syntes de og likte det de syntes.

De hadde jo så god tid etter de 40 åra, så god tid som de aldri hadde hatt så lenge de hadde hatt mange flere år foran seg. Med ett hadde de tid til å høre hele Carmen. De hadde tid til å lese hele Torbjørn Færøviks "Veien til Xanadu" høyt for hverandre, og også "Nach Afghanistan kommt Gott nur noch zum Weinen" - eller "Til Afghanistan kommer Gud bare for å gråte", en gripende skildring av den afghanske kvinnen Shirin-Gols liv som fortalt til, og ført i pennen av, iranske Siba Shakib og gitt ut i Tyskland.

Den gang, da de førti åra begynte, hadde de provosert slekt og venner med å invitere til gullbryllupsfeiring om femti år - hø, hadde noen fnyst: Maken til arroganse - man spøker ikke med alvorlige ting.

For statistikken hadde jo allerede da begynt på sin ubønnhørlige måte å skildre den nye virkeligheten - for flere og flere barn ble det utover 60-åra, 70-åra, 80-åra og 90-åra normalitet å vokse opp med én forelder, og bare se den andre tidvis etter avtale foreldrene imellom, ofte med mellomkomst av meklere og advokater og under gråt og tenners gnissel, men uten barnas medvirkning.

Etter 40 år var med ett 80 prosent av forutsetningene for å kunne feire gullbryllup oppfylt - kanskje kunne de regne 90 prosent siden tida går så mye fortere nå til dags.

Fra Helvete til Dritjua

Jeg vet om en dal. Kommer du riksveien sørfra, forteller veiskiltet at det er 600 meter til Helvete. Rart det - fordi dette skiltet får du øye på toppen av bratte bakker som har brakt deg 700 meter over havet. Og Helvete skulle jo ligge dypt, dypt nede i jorda, langt, langt under havets overflate, som skolen i 40-åra insisterte på at vi skulle tro.

Likevel tror du på veiskiltet, for bekken i hårnålssvingen et steinkast lengre fram heter Dritjua, det vil si; den het Dritjua på et rustent smijernsskilt på den gamle brua. Men både skilt og navn forsvant da vesenet kom med sine bulldosere for å gjøre veien breiere for noen år siden.

Når du kommer enda et stykke langs riksveien, får du vite hva Helvete er: Jo, det er et sted som er formet av påvisbare hendinger for lenge, lenge siden. På dette stedet var hendingene for 9000 år siden. Da gikk et ras et stykke nord for dette stedet så elva Vinstra fant nytt løp ned mot Lågen i Gudbrandsdalen, og ikke lenger mot Vestre Gausdal.

Rart det også. Da jeg hørte om denne naturkatastrofen for 50 år siden, var det også 9000 år siden raset laget det nye elveløpet på disse kanter.

En eller annen luring - for alt jeg vet Gausdal Bilselskap som ville frakte turister til stedet - satte navnet Helvete på det uttørrede elveleiet, dype jettegryter Vinstra grov ut med stri strøm og stein og grus og grenseløs tålmodighet, de tusener eller hundretusener eller millioner av år den fosset gjennom dalen. Helvete består, men bilselskapet heter Ottadalen nå.

Vinstras nye løp for 9050 år siden er nok den største forandringen som er skjedd i dalen, den største til veien kom i 1955.

Men alt gikk langsommere før. For selv etter at veien kom, fant folk sammen, avlet barn rundt på gårdene og så til at de ble store. Men da de var blitt store, var dalen blitt for trang for dem - de høye, bratte fjellsidene på begge sider av Langevatn og Breisjøen var stengsler for virketrangen deres mot slutten av et årtusen. Og de tok skreppa på ryggen: Noen lot seg lokke av FN og ble soldat i Libanon, andre hadde større glede av å sitte i kassa på Samvirkelaget i Gausdal eller kjøre buss i Oslo, enn av å sope møkk i fjøset og melke kyr før hanegal og være slåttekar for far.

En ny bestandighet

En gang var det mye liv i dalen. Det var nikkel i fjellet, og for 150 år siden omtrent, tiltrakk dalen folk som kjørte malmen med hest og kjerre eller slede ned stupbratte fjellsiden, som Ann Magritt hos Falkberget, ned til det stedet som ennå heter Malmbrygga ved Langevatnet der andre fraktet malmen videre med seilbåt til Vassenden sør i vannet, og siden til nordenden der stedet ennå heter Verket. Der minner en gjenreist del av en smelteovn om industrieventyret for lenge, lenge siden - og en smijernsplakett på Gravholmen ved Verket minner om prisen folk betalte for eventyret.

De unge som flytter ut av dalen nå, er etterkommere etter innvandrerne som var lokket dit av nikkeldriften.

Tuftene etter nikkelarbeiderne i baklia - kalt skyggesiden av hovmodige sommergjester på solsiden, disse tuftene har byfolk overtatt for lengst. Og med byfolkene kom nytt liv - butikk på solsiden, nye eiere på de to hotellene i dalen. Men hyttefolket i baklia og de på solsiden også greier seg sjøl for det meste. Og butikken? Ettersom alle har bil, har hyttefolket med seg det de trenger på feriene sine. Med strøm på solsiden har de både kjøleskap og dypfryser og badstue, og har de ikke strøm, kjører de hyppigere til butikkene nede i flatbygda der vareutvalget er større. Og hotellene? Lista over konkurser er uten ende.

En ny bestandighet har satt seg fast i dalen. En troløs bestandighet som ikke synes den skylder dalen noe.

På Rolls Royce-fabrikken i Derby var det en av arbeidernes oppgave å håndmale stripen fra forrest til bakerst på de makeløse bilene. Han fortalte i 60-åra en gang at han var annen generasjons stripemaler på fabrikken.

Av Haakon Børde
NRK P2
Lørdag 30. mars 2002

Siste saker:

 
Podkast. Ta med deg programmet
50 SISTE NYHETER
Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no