Israelerne trekker endelig sine styrker ut av de reokkuperte områder, og palestinske og israelske representanter har på ny møtt hverandre. Arafat kan igjen reise fritt innenfor de palestinske selvstyreområder, og Sharon har gått tilbake på sitt krav om en hel uke uten palestinske errorhandlinger før det kan bli reelle forhandlinger. Dette er positive tegn, men det er likevel lenger frem til en varig fred enn på lenge.
Av utenrikskommentator
Jahn Otto Johansen
Disse oppløftende trekk bør ikke forlede oss til å tro at en israelsk-palestinsk forsoning er like om hjørnet. Den er fjernere enn på meget lenge. Palestinske terrorhandlinger mot kvinner og barn i Israel og den israelske statsterror mot sivile palestinere har skapt dype sår som ikke vil leges på mange år.
|
Voldshandlingene i Midtøsten skaper dype sår på begge sider. (Foto: Nasser Nasser - AP) |
For utenforstående som betrakter konflikten på trygg avstand, er det vanskelig å fatte hvilke reaksjoner denne gjensidige terror skaper i de påørendes sinn. De som har mistet sine kjære, kan neppe forventes å tenke "realpolitisk".
Det er psykologiske mekanismer som de ytterliggående på begge sider spiller på, mens både Arafat og moderate israelske regjeringsmedlemmer er satt på et sidespor.
Amerikansk press
Når Sharon nå trekker sine stridsvogner og soldater ut av de reokkuperte områder, så er dette et kalkulert trekk fra en israelsk statsminister med klokkertro på militær makt og liten sans for diplomatiets finesser.
Det skulle gjøre inntrykk på den amerikanske meglingsmann, general Zinni og visepresident Cheney. Selv Sharon kunne ikke i lengden neglisjere en amerikansk administrasjon som ble stadig mer irritert over hans maktbruk.
Det er lenge siden en amerikansk president har uttrykt seg så kritisk om Israel som George W. Bush, og man må tilbake til hans far, gamle George Bush, for å finne tilsvarende eksempler på at Washington holdt tilbake den økonomiske støtte som Israel er helt avhengig av.
Arabiske bekymringer
Bush-administrasjonen har ikke tidligere vært synderlig opptatt av de menneskelige lidelser palestinere og israelere påfører hverandre. Det er krigen mot terrorisme og et mulig angrep på Irak som har hatt førsteprioritet.
|
USAs spesialutsending Anthony Zinni prøver å få til en våpenhvileavtale mellom Israel og palestinerne. |
Men under sin rundreise i Midtøsten har Cheney opppdaget det han på forhånd måtte vite, nemlig at araberne er mer opptatt av Sharons brutale polkitikk enn av noe annet. Det var dette tema Cheneys samtalepartnere stadig kom tilbake til, selv i Kuwait, som har USA å takke for at det overhodet eksisterer.
Cheney må ha forstått at uten amerikansk press på Israel får han ikke noen oppslutning om en krig mot Irak.
Brudd på folkeretten
Men selv om Sharon nå gir motvillig etter for amerikansk press, så har den israelske hærs brutale opptreden i de reokkuperte områder skapt mye vondt blod. Det kan ikke være særlig tvil om at de israelske militære har begått eklatante brudd på folkeretten når de har rasert boliger til sivile palestinere og har hindret ambulanser i å komme frem, ja, til og med har skutt på Røde Kors-personell.
Ved å slå fast dette bagatelliserer jeg ikke den palestinske terror. Men foruten de fysiske lidelser er den ydmygelse Israel har utsatt palestinerne for det verste. Det skaper grobunn for hat og nye terrorhandlinger i fremtiden. Det kan bli de mest varige skadevirkninger av Sharons politikk.