Uredd grevinne av det frie ord

Av Tom Egil Hverven

Mandag døde hun, 92 år gammel. I Die Zeit blir hun hyllet av venner som Mikhail Gorbatsjov, Helmut Schmidt og Henry Kissinger. Forbundskansler Gerhard Schröder framhever hennes innsats i tysk offentlig debatt helt fram til det siste.

Et budskap om forsoning

Når jeg vil gjenfortelle noe av historien hennes her, er det fordi jeg mener det er mulig å lære noe av henne. Hadde det for eksempel eksistert flere som henne i Israel eller Palestina, hadde kanskje ikke Midt-Østen sett så blodig ut.

Arven fra hennes 56 år lange liv som skribent er først og fremst et budskap om forsoning. Men det er også et budskap om kraften i uavhengig journalistikk, en journalistikk som koster noe. Nettopp når kulturer kolliderer, slik de nå gjør over hele verden, er det bruk for denne typen journalistikk.

Dramatisk liv

Marion Dönhoffs dramatiske livshistorie topper seg i noen måneder på slutten av annen verdenskrig, da hun er omkring 35 år. Den inneholder forbindelse til attentatet på Hitler i 1944, en flukt på hesteryggen gjennom halve Tyskland i 1945 og et nytt liv som journalist og redaktør fra 1946. Fra det året etablerte hun seg som en av de viktigste politiske og moralske stemmene i tysk offentlig debatt.

Tilnavnet, Grevinnen, skyldes at Marion ble født inn i den tyske adelsslekten Dönhoff, som kan føres tilbake til middelalderen. Da hun ble født i 1909, eide slekten store landområder utenfor Königsberg i Øst-Prøyssen; byen som i dag heter Kaliningrad og ligger i et russisk ingenmannsland mellom Polen og Litauen.

Faren var representant i Riksdagen, moren var hoffdame hos keiserinnen i Berlin. Som rikmannsdatter ble Marion Dönhoff sendt på gymnaset i Potsdam før hun begynte å studere i Frankfurt am Main. Etter nazistenes maktovertagelse flyttet hun til Basel i Sveits, det ble for ubehagelig å ha sosialistiske sympatier mens jødiske og kommunistiske venner ble plaget av nazistene.

Attentatet mot Hitler

Etter eksamen gjennomførte hun flere lengre reiser i Europa, Afrika og USA. Da brødrene hennes ble kalt ut i krigen, dro hun hjem til Øst-Prøyssen og overtok forvaltningen av familiegodset, knappe 30 år gammel. Men hun beholdt kontakten med studiekamerater og venner fra tiden i Frankfurt og Basel, og deltok aktivt i den indre tyske motstandskampen mot Hitler i perioden 1940-45.

Den 20. juli 1944 gjennomførte noen av vennene hennes attentatet mot Hitler. Også Marion Dönhoff ble innkalt til forhør av Gestapo, men hun unnslapp. Noen måneder senere rykket russerne fram mot Tyskland på Østfronten. Sent om kvelden en iskald januardag i 1945 salte hun hesten og satte av gårde på to måneders ferd tvers over Tyskland.

Bokstavelig talt på hesteryggen forlot hun altså alt familien hadde bygget opp gjennom århundrer, fulgte strømmen av flyktninger over de enorme slettelandskapene i det som i dag er Polen og østlige deler av Tyskland. I sin aller første artikkel på trykk i Die Zeit ett år etter, 21. mars 1946, beskriver hun det enorme folkehavet på flukt. I 1962, 16 år senere, beskriver hun sin kjærlighet til barndommens rike i boka "Navn som ingen lenger nevner".

Tilfeldig journalist

Framme i Westfalen, i det nåværende vestlige Tyskland, vet hun ikke hva hun skal gjøre. Mange av vennene og kontaktene fra studietida er døde. Tilfeldigheter gjør at en liten tekst hun skriver til en offiser i den britiske okkupasjonsmakten, kommer fram til en gruppe i Hamburg som planlegger en ny liberal ukeavis. Noen linjer om hva det vil si å være politisk, interesserer dem, og hun blir ansatt som journalist.

Fra da av er hennes liv avisa Die Zeit, Tiden. Hun gifter seg aldri, får ingen barn. Helt fram til sykdommen det siste året, hadde hun sin daglige gang i avisredaksjonen i Hamburg. Men hun markerte tidlig at hun ikke ble i avisa for enhver pris. Da spaltene ble åpnet for tidligere nazister i 1954, sluttet hun på dagen og tok seg jobb i The Observer i stedet.

Men et år senere fikk hun forsikringer om at hennes venstreliberale linje ville bli fulgt, og fra 1955 var hun tilbake i Die Zeit. I 1968 ble hun sjefredaktør, og fra 1972 fram til denne uken hadde hun den mer honorære tittelen utgiver, blant annet sammen med tidligere forbundskansler Helmut Schmidt. Hele tiden fram til den siste artikkelen i oktober i fjor, preget hun avisa med analyser, kommentar og kritikk.

Meninger som koster noe

Marion Dönhoff gikk tidlig inn for å anerkjenne Oder-Neisse-linjen som endelig grense mellom Tyskland og Polen. Dermed tok hun et standpunkt som både kostet noe for henne selv og som var kontroversielt lenge etter at den tysk-polske avtalen ble undertegnet av Willy Brandt i 1970. Han betraktet henne som så viktig at han inviterte henne til å være tilstede på selve undertegningen, men hun avslo i siste øyeblikk. Det ble for sterkt å være tilstede mens barndommen helt konkret ble utradert fra kartet.

Likevel, i kommentarene denne uken, er det tydelig at svært få personer, om noen, har betydd like mye for opprettelsen av et ordentlig naboskap mellom Tyskland og Polen, etter århundrer med stridigheter om retten til land og jord. Hun har sagt at det går an å ha kjærlighet til land uten å eie det. Det budskapet burde ha gått inn hos Ariel Sharon og likesinnede i Israel. Selve den voldelige bosetter-tankegangen, og oppfølgingen av den med militære maktmidler, strider i mot alt det Marion Dönhoff sto for.

Skolebesøk

I Polen gikk budskapet inn. Der har hun fått skoler oppkalt etter seg. Skolebesøk, både i Tyskland og i Polen, var en viktig beskjeftigelse for henne. Hun reiste rundt og fortalte om betydningen av fri debatt for et moderne og livskraftig demokrati. Hver vår i slutten av mai besøkte hun skolen hun noe nølende lot oppkalle etter seg i Polen.

Selv sa hun, kanskje litt spøkefullt, at det viktigste hun oppnådde i livet, var å få reist et minnesmerke over den tyske filosofen Immanuel Kant i Kaliningrad i 1992, altså en hedring av den mest kjente tyskeren som bodde nær hennes fødested for drøye to hundre år siden.

Hjertet i Die Zeit

Viktigere er nok minnesmerket Die Zeit, avisa der hun riktignok var hodet, det vil si sjefredaktør, bare noen få år omkring 1970. Men hun var hjertet i over 50 år, skriver en av hennes kolleger denne uka.

Etter murens fall i 1989 gikk dette hjertet over i en annen takt. Die Zeit var på mange måter et produkt av den kalde krigen; avisa gikk fra 50 000 abonnenter på 1950-tallet til omkring en halv million på 1980-tallet, men abonnementstallet har sunket siden. Den indre tyske striden falt med muren, og kampen mot overdreven tro på kapitalismen og mot overdreven frykt for sosialisme fikk et annet innhold.

For Marion Dönhoff betød det blant annet at hun orienterte seg mer mot virkningene av globaliseringen. En mer sivilisert form for kapitalisme var en av temaene hun tok for seg på 1990-tallet. I den aller siste artikkelen hun hadde på trykk i oktober i fjor, beskriver hun det håpløse misforholdet mellom to tall: USA bevilger 200 milliarder dollar til utvikling av et nytt kampfly, "Joint-Strike-Fighter". Men den vestlige verdens samlede bistand til utvikling er på under en tredjedel, 60 milliarder dollar, slår hun fast.

Når de fleste av oss har innsett at krigen mot terrorisme ikke kan bekjempes med militære midler, beslutter Pentagon å bygge enda kraftigere fly, skriver Dönhoff. Selv går den over 90 år gamle damen inn for en annen strategi: Solidaritet, bygd på tillit, fred og rettferdighet.

Det gjenstår å se om hennes drøm om et nytt Europa, preget av andre verdier enn amerikansk, militaristisk markedsliberalisme, kan bli virkelighet.


Av Tom Egil Hverven
NRK, P2
Bearbeidet for nett av Mie Sundberg