USAs allierte garderer seg

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

Ingen allianser varer evig. Evig, i den forstand noe kan sies å være det, er kun nasjonale interesser. Eller mer konkret: Hvordan et lands politiske ledere vurderer sine nasjonale interesser.

Det får Bushadministrasjonen nå erfare, og det opplever USAs gamle og nye allierte. De allianser som oppstod etter terrorangrepene 11.september ifjor, viser seg å være mindre varige enn det ble gitt inntrykk av. Amerikanerne kan ikke regne med ubetinget støtte når de velger seg nye mål i sin verdensomfattende krig mot terrorismen.

Talen til George Bush om "rikets tilstand" har ført til reaksjoner hos USAs allierte. (Scanpix-foto)

Garderer seg

Det sjokk selvmordsflyene i New York og Washington D.C. 11. september 2001 skapte i store deler av verden, førte til spontane solidaritetserklæringer fra både gamle allierte og tidligere motstandere. NATO-landene hadde ikke noe annet valg enn å demonstrere at de stod helt og fullt på USAs side.

Derfor aktiviserte NATO for første gang i sin historie den sentrale paragraf 5 om at et angrep på en medlemstat var et angrep på alle. Men i praksis betydde europeerne svært lite i selve krigføringen. De slapp til først da Taliban var nedkjempet.

Moskva og Beijing

Enda mer interessant var det at Russland og Kina ga USA såvidt klar støtte i krigen mot terrorisme. Russerne og kineserne hadde sine egne nasjonale interesser å ivareta: Kinas problemer med muslimske nasjonalister og separatister, og Russlands problemer med det tsjetjenske opprøret.

Hva var det vi sa, erklærte Putin og omfavnet Bush. Endelig hadde USA ifølge Putin forstått at tsjetsjenerne var noen farlige terrorister som måtte bekjempes med de samme hårde midler som amerikamerne slo til mot bin Ladens folk og Taliban.

Reaksjoner på tale

Så lenge krigen mot terrorisme var begrenset til disse to grupper, var alt tilsynelatende bra. Men da president Bush i sin "State of the Union"-tale gikk til felts mot Irak, Iran og Nord-Korea som skurkestater som arnesteder for terrorhandlinger, fikk pipen en annen lyd.

Frankrikes utenriksminister Hubert Vedrine kom med flengende kritikk av USA i et radiointervju i går. (AP-foto)

Det lå i kortene at at et storstilet angrep på en eller flere av disse stater ville føre til at alliansen mot internasjonal terrorisme ville sprekke.

Stridende interesser

For her kommer forskjellige nasjonale interesser inn, og de adskiller seg fra USAs. Kina ønsker i likhet med Sør-Korea ingen dramatisering av situasjonen på den koreanske halvøy. Europeerne driver utstrakt handel med Iran og satser på at de moderate krefter skal vinne i Teheran.

Og vesteuropeerne, bortsett fra britene, har lenge vært i tvil om den kompromissløse politikken overfor Irak er den riktige. En ting er at de uttrykker bekymring for den irakske sivilbefolknings lidelser; her er det nok mye hykleri ute og går. Noe annet er at europeerne ser Irak som en interessaant handelspartner i fremtiden. Russerne selger våpen til Iran og vil handle mer med begge land.

USAs alenegang

USA definerer sine nasjonale interesser anderledes. I Washington er man opptatt av å markere den eneste gjenværende supermakts globale hegemoni. Ingen skal ustraffet plukke Onkel Sam på nesen. Og ingen, heller ikke gamle allierte, skal fortelle amerikanerne hvordan de best ivaretar sine interesser.

Amerikanerne vil ikke ha noen "krigføring ved hjelp av komite", det vil si at de ønsker selv å ta de beslutninger som er nødvendig. Helst vil de ha europeerne med på laget, og det ville også være greit med fortsatt støtte fra Moskva og Beijing.`

Men til syvende og sist vil Washington avgjøre hva som skal gjøres. Resten av verden "må ikke komme her og komme her", som det heter i en norsk vise som godt kunne ha vært oversatt til amerikansk i disse dager.