| SE OGSÅ: |
|
|
 |
| ALT OM: |
|
|
Av Tom Egil Hverven
Jeg vet ikke. Likevel pleide jeg å synge salmer som ”Velt alle dine veier” for barna mine før de skulle sove, da de var små. Nå er de blitt større, og kan synge og snakke selv. For noen uker siden var det jul, og til min forskrekkelse sa alle tre at de tror på Gud. Salmene var jo ikke akkurat slik ment.
Jeg sang ikke salmer for barna fordi jeg mente de burde bli gode, sterke lutheranere, eller gode krigere for norske verdier. Jeg sang fordi jeg hadde en anelse om at det - til tross for alt jeg vet salmer kan forbindes med - var godt for dem å bli kjent med salmene, særlig lyden av dem.
En troende filosof
 |
| Gianni Vattimo |
I det siste har jeg lest noen bøker som har styrket meg i akkurat den formen for tro. En av dem, "Jeg tror at jeg tror" (dansk overs. 1999), er skrevet av den italienske filosofen Gianni Vattimo, som denne uken er i Norge.
Gianni Vattimo er omkring 65 år og professor ved universitetet i Torino. Han har brukt store deler av livet på å lese og skrive om Nietzsche og Heidegger, to av de filosofene i verdenshistorien som har vært tettest knyttet til nihilisme og nazisme; kort sagt noe av det verste mennesker har funnet på. Men kanskje de to kan leses på en annen måte?
I boka "Jeg tror at jeg tror" skriver Vattimo at nettopp filosofer som Nietzsche og Heidegger kan bane veien for en annen måte å tro på, noe han selv kaller en svak tenkning. Ja, han antyder at nettopp den mest gudsfornektende filosofien bidrar til det apostelen Paulus skriver om i brevet til Filipperne:
”Han gav avkall på sitt eget,
Tok på seg en tjeners skikkelse
Og var mennesker lik.”
Allmaktens svekkelse
Den gamle guden, som vi fremdeles kjenner som mange kristnes gud, var allmektig og allvitende. Men ved at ”Christ lag in Todesbanden” - Kristus lå i dødens bånd, som Luther og Bach minner om i påskesalmen, ble Gud svekket, mener Gianni Vattimo. Og det er denne svekkelsen som aldri tar slutt. Kirken har riktignok prøvd å være sterk. Vattimo er selv katolikk og homse, han har nok følt på kroppen hvordan kirkelig maktutøvelse skjer i praksis.
Likevel mener han det går an å fastholde noe annet i evangeliene, et annet perspektiv på kunnskap i møte med pavens makt. De siste århundrene har vitenskapen i stor grad fordrevet kirken fra muligheten til en totalfortolkning av verden. Men Vattimo tolker vitenskapens avkrefting av kirkens makt som en bekrefting av bibelens opprinnelige budskap.
Han mener Guds selvydmykelse føres videre i kirkens svekkelse og i svak tenkning. Og akkurat denne tolkningen er han ikke helt alene om i samtidsfilosofien. Heller ikke i kunsten.
Salme ved fruens død
En av mine sterkeste musikalske opplevelser det siste året, er platen "Morimur" (ECM 2001). ”Morimur” er en såkalt konseptplate, bygget på nyere Bach-forskning som tyder på at de to salmene jeg har referert til, klinger med i ”Partita i d-moll for fiolin solo”, som Bach skrev i 1720.
 |
| J.S. Bach |
Det året kom Bach hjem fra en reise, og fant kona Maria Barbara død. De hadde levd sammen i 13 år. Hun var helt frisk da han reiste tre måneder tidligere. Nå var hun revet bort, død og begravet uten at Bach visste noe før han sto på terskelen til hjemmet. Han må ha vært knust da han skrev ”Partita i d-moll”.
”Morimur”, som CD-platen heter, stammer fra en gammel latinsk formel, "In Christi morimur", "I Kristus dør vi". Ved å spille på, opp mot og gjennom gamle lutherske salmer, skapte Bach i ”Partita i d-moll” en gravskrift for sin døde kone, som inneholder refleksjoner over sorg, død, oppstandelse og håp, på en måte som minner meg om tankene til Gianni Vattimo.
Skrøpelig utgave av det absolutte
I åpningen for å tenke kristendom på en ny måte etter den allmektige gudens svekkelse, er Vattimo i selskap med andre filosofer som franske Jacques Derrida, slovenske Slavoj Zizek eller irske Richard Kearney. Felles for dem er at de leter etter nye fortolkninger av Bibelen og den religionsfilosofiske tradisjonen. Det kan føre til nye muligheter, mer skrøpelige utgaver av det absolutte (Zizek) eller ”den mulige Guds poetikk” (Kearney).
Det er ikke for ingenting at "grazia" både betyr nåde og ynde på italiensk, skriver Vattimo i boka ”Jeg tror at jeg tror”. ”Grazia” som nåde, understreker at troen er en gave, og som gave avhengig av at noen tar den i mot, viser ansvar eller ansvarlighet. ”Grazia” som ynde, understreker at gaven bare kan tas imot uten bruk av vold.
Vattimos svake form for kristendom er et utgangspunkt for en etikk som er helt annerledes en den som forsvarer vold med uttrykk som ”Jihad”, "Gott mit uns" eller "God Bless The United States of America".
Derfor er det kanskje større grunn til å synge salmer for barn enn jeg trodde da jeg begynte med det for noen år siden.
Av Tom Egil Hverven
Lørdagskommentar, NRK P2, 2. februar 2002
Bearbeidet for nett av Mie Sundberg
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
