Danser med kyllinger

Av Per Olav Reinton

En kylling i ruta skaper flere reaksjoner enn flokken av påtrengende journalister rundt pårørende i drapssaker, der de flyr lavt rundt huset i helikopter for å fotografere inn vinduene, eller beleiringen av offentlige personer og deres familier med mikrofoner og kameraer. De færreste ville tåle en slik forfølgelse.

I den sammenhengen kan pressens egen reaksjon på kyllingen i ruta fortjene Bibelens karakterisering av den som ser rusket i naboens øye, men ikke alt trevirket i sitt eget hode - for å parafrasere litt.

Den viktigste mediekritikken i landet finner vi programmer som Hallo i uken på NRK P2 - og journalister liker det, lytter og nikker og ler av seg selv. Det er mange i mediene som selv reagerer både på sine egne, og kollegers gjerninger.

Danser med kyllinger

Den som har hørt ”Kyllingsangen” fra Saint-Saëns' ”Dyrenes Karneval”, vil vite at journalister har vært kyllinger lenge før Åpen Post en gang var påtenkt. Dobbeltmoral og selvgodhet, forfølgelser og føleri - det har fulgt oss så lenge journalistikken har eksistert.

Teksten i Saint-Saëns’ ”Kyllingsang” er omtrent slik:

Vi, budbringere av dårlige nyheter, alle klukker, klaprer og plukker vi, for en ståhei
Lapper og snurper selvhøytidelig
Klarer ikke å stoppe denne plapringen
Vi tar til oss dagens blod og innvoller
Sensasjonssultne sliter vi i slintrer
Vi liker oss når historiene blir bloddryppende
Men synes det er utålelig når øksa faller på oss

Likevel fortsetter kyllingene - uforminsket.

Og journalistene vet - som mange lesere, seere og lyttere vet - at mediene ikke avspeiler virkeligheten. De som kommer i medienes søkelys, og ikke får regissere presentasjonen selv, kjenner seg ofte ikke igjen. Vi observerer pseudoføleriet som finnes i presse og kringkasting, også i nyhetsdekningen.

Et menneske som det en stund går godt for, blir klappet og stelt, men et feilskjær er nok til at ulveflokken lukter blod: I det ene øyeblikket høyt på Parnasset, i det neste kastet ut fra den tarpeiske klippe. Vi vet om det kommersielle kravet om å bli sett og kjøpt., og alt det der, og den opportunismen som følger av det.

Hver dag

Likevel altså: folket bruker nyhetsmediene daglig, spesielt når det dreier seg om kriser, konflikter og katastrofer, og tilliten til nyhetsmediene er stor.

Et eller annet sted, innerst inne, vet vi at vi selv - eller våre nærmeste - kan møte katastrofen hvert øyeblikk som helst. Som ekteparet fra Lillehammer som var på vei hjem på E6 og i en slak høyresving møtte en semitrailer på vei sørover, da en granittblokk løsnet og knuste bilen deres og dem til det ugjenkjennelige.

Bare i trafikken dør det et menneske hver dag, og det skjer like brått hver gang.

Hver dag er det mennesker som opplever en katastrofe, ved at de selv eller noen av deres nærmeste dør brått. Derfor er det noe gjenkjennelig i de offentlige historiene - de negative nyhetene som noen kaller dem - som gjør at det ikke bare er journalister som tiltrekkes av dem, av kommersielle og lettvinte hensyn, men også tiltrekker seeres, lytteres og leseres oppmerksomhet fordi det er noe vesentlig og gjenkjennelig i dem.

Men bortsett fra at historiene er gjenkjennelige, at de samsvarer med vår frykt - så vel fra fantasi som fra erfaring - så må det være en grunn til at konflikter, kriser og katastrofer får en så stor plass i forhold til andre beretninger, at vi følger Baneheia- og Orderud-saken så nitid, at vi om og om igjen ser tvillingtårnene ved World Trade Center falle sammen, at nyhetssendingene teller hver eneste døde i en ferjeulykke i Indonesia.

Syndebukker

I nesten hver eneste sak av denne typen finnes det nemlig alltid et spørsmål: hvem har ansvaret? Skylda må legges et sted. Det er derfor vi har rettssaker. Det er derfor navnet ”bin Laden” ble slynget ut allerede før tvillingtårnene brøt sammen. Enten det er sant eller ikke, må skylda legges et troverdig sted. Det er så fundamentalt at vi har en referanse som går tilbake til Abrahams tid: syndebukken. Takket være Abrahams gud kunne bukken ofres i stedet for sønnen. Abraham skjønte at han kunne stole på sin gud. Siden den tid har mange bukker blitt sendt ut i ørkenen med synder på ryggen.

I det øyeblikk vi har funnet en troverdig syndebukk, skyldig eller ikke, faller alt på plass igjen. I fortid var det hekser, i nåtiden ”bin Laden”. Krisene og katastrofene er der, men vi kan legge skyld og ansvar et sted. Det er viktig for at krisene skal kunne overvinnes. Når det har skjedd, vet vi hvem vi skal ha tillit til og hvem vi skal ta avstand fra.

Så derfor interesserer disse krise-katastrofe-nyhetene. Vi trenger dem for å vite hvem vi skal ha tillit til. Uten tillit kan vi ikke fungere sammen. Så i den forstand har krisene og katastrofene en samfunnsfunksjon: de skaper samhørighet - og trygghet.

Og midt i dette paradokset: journalistene - budbringerne av de dårlige nyhetene - som trivs i det bloddryppende, men synes det er utålelig når øksa hogger hodet av oss.


Av Per Olav Reinton
NRK P2, lørdag 19. januar 2002
Bearbeidet for nett av Mie Sundberg