Nye prioriteringer i verdenspolitikken

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

For det viser seg nå at verken USA eller Europa prioriterer lenger humanitære militæraksjoner mot regimer som undertrykker nasjonale og etniske minoriteter.

Var NATOs krig mot Milosevic` Jugoslavia vestens siste humanitære felttog?

Mange kommentatorer spør seg i dag om NATOs krig mot Milosevic` Jugoslavia var det siste såkalte humanitære felttog. Bombingen av jugoslaviske militære og ikke minst sivile mål ble begrunnet med at Milosevic drev etnisk rensing i Kosovo, slik han tidligere hadde gjort det i Bosnia. For disse ugjerningene står Milosevic stilt for den internasjonale spesialdomstolen i Haag. Denne prosessen kan bli ubehagelig både for Milosevic og for vesten dersom felttoget og spillet bak brettes ut for alvor.

Krig på vegne av etniske minoriteter er ikke så enkel som USAs daværende utenriksminister Albrigth trodde, og som endel av hennes politiske yndlinger i Europa mente. Noen av dem snakket om et nytt Holocaust og omtalte serbiske konsentrasjonsleire som "et nytt Auschwitz", en sammenligning som jødiske ofre fant uhyrlig.

George W. Bush har gjort krigen mot terrorisme til høyeste prioritet i sin politikk.

Bush med en annen dagsorden

Presidentskiftet i Washington DC viste at USA ikke lenger ville prioritere slike aksjoner, selv om man i EUs nye militære apparat fastholdt at dette ville bli en av hovedoppgavene for den planlagte europeiske innsatsstyrken.

I dag er det blitt temmelig stilt om dette. Om det skulle ha vært noen tvil om at president George W. Bush prioriterte annerledes enn sin forgjenger, så er det ikke lenger mye tvil etter 11. september. Da fikk krigen mot internasjonal terrorisme høyeste prioritet. Det var ikke lenger menneskerettigheter og hensynet til etniske minoriteter som var viktigst, selv om det fanatiske og kvinnefiendtlige Taliban-regimets fall utvilsomt var en god ting. Men man skal være temmelig naiv dersom man tror at Nordalliansen og alle de andre klaner og stammer i Afghanistan er særlig opptatt av demokrati og menneskerettigheter.

Det store strategiske spillet

I det store strategiske spillet ser man nyprioriteringen enda tydeligere. USA har skaffet seg forbundsfeller blant sentralasiatiske despoter og bygger nå baser i deres land. Glemt er den usbekiske president Karimovs brutale undertrykkelse av opposisjonen, og heller ikke er USA og Europa spesielt opptatt av høyst kritikkverdige forhold i andre sentralasiatiske republikker.

Russlands president Vladimir Putin er blitt en nyttig forbundsfelle i kampen mot muslimske terrorister.

Nye forbundsfeller

Vestlige politikere snakker heller ikke så mye om den brutale krigen i Tsjetsjenia, der de materielle ødeleggelser og tapet av menneskeliv har vært langt større enn i Kosovo. Putin er blitt en nyttig forbundsfelle i kampen mot muslimske terrorister. Dette tar den russiske presidenten seg selvfølgelig godt betalt for.

Vi ser også noe tilsvarende med Kina som lenge har ført en bitter kamp mot islamske separatister og fundamentalister i Xinjiang-provinsen. Beijing er også blitt en forbundsfelle i krigen mot terrorisme, selv om det kinesiske regimet har en temmelig tvilsom menneskerettighetspolitikk.

"Come down to reality" heter det i en populær New York-låt, som synges med en ny vri etter 11. september. Verden har våknet opp til realiteter som er brutale og levner små muligheter for kampen for menneskerettighetene.

(NRK)