TV-innsamling søndag – en forsvarsmekanisme

av Per Olav Reinton

Vi har begynt å venne oss til at USA og England bomber Afganistan og at israelske stridsvogner ruller inn i Betlehem, slik at de har fått plass som notiser på utenrikssiden. For noen er alt ved det vanlige. Så nå passer det kanskje med en TV-innsamling.

Naturlig forsvar

Vi vet at en mild form for stress er godt for helsa, ut fra det biologiske prinsipp om homeostase – eller homeodynamikk – som er et samlebegrep for de levende organismers komplekse forsvars-, vedlikeholds- og reparasjonssystemer. Blir vi for varme, kjølner svetten oss ned. Blir vi for kalde, begynner kroppen å produsere varme ved å begynne å skjelve. Blir vi for redde, roer vi oss ned med en TV-aksjon.

Jeg leser med interesse den danske Weekendavisen. Den gir en god oversikt over hva som rører seg i kulturlivet. Der leser jeg innlegget til en personlighet ved navnet Lars Bonnevie. Han argumenterer mot å rasjonalisere og forklare udåden mot World Trade Center den 11. september.

For dette dreier seg om følelser, skriver han, og de er aldri irrelevante. Det nytter ikke å a priori påstå , at man bør omfatte ofrene for terrorangrepet med presis de samme følelser som dem, hvormed man omfatter ofrene for israelsk, amerikansk, russisk, iransk osv terror, for følelser lar seg ikke kommandere omkring av intellektuelle.

Prisen på et liv

De er nemlig determinert av den sivilisasjon vi lever i, den vestlige, og når vi føler sterkere for ofrene den 11. september enn for den million tutsier som ble drept i Rwanda, eller de to millioner som gikk under i borgerkrigen i Mozambique, har det sin årsak i noe så allment som empati: det kunne vært meg, rent bortsett fra de nære bånd som utallige europeere har til USA, - skriver Bonnevie.

Han sier i grunnen bare noe vi alle vet, denne danske vismannen, nemlig at en hvit nordboer er verdt hundre sør-europeere, et hundre tusen afrikanere og en million kinesere.

Så hvis nå det utenkelige skulle skje, at fire millioner nordmenn ble bombet, så ville den delen av vår sivilisasjon som vi ikke føler nærhet til, kunne si – jeg hører at fire millioner nordmenn er drept, jaja, det er så langt borte og det er all grunn til å være skeptisk og ikke overdramatisere.

For – som den danske vismann sier: det dreier seg jo om følelser og empati, og de er aldri irrelevante.

Motivet

Men jeg spør likevel: hvordan har afghanere det akkurat nå? Jeg spør fordi jeg har hatt noen spesielle opplevelser i krigssituasjoner. Det er følelser som ikke er så enkle å formidle på fjernsyn.

Jeg har opplevd Warszawa-paktens invasjon i Tsjekkoslovakia i august 1968, unntakstilstand i India, kriger i Mellom-Amerika og Midt-Østen, Falklandskrigen, - og alltid har det gjentatt seg: folk har hjulpet hverandre.

De har beholdt sin verdighet i situasjoner som for oss ville fortone seg som uutholdelige. Folk viser en verdighet og styrke i det daglige, som er ufattelig for den som ser at det går an å lage problemer av alt i fredeligere tider. De viser følelser for hverandre. De har empati.

Derfor er det jeg undrer: Hvilke følelser er det vi har når vi gir penger til en TV-aksjon? Er det av respekt? Eller er det med de holdningene som den danske vismann i Weekendavisen så korrekt påviser: Evnen til å sette seg inn i andres sted er alltid begrenset av sivilisasjon og ideologi, og så kan man kalle det etnosentrisk til man blir blå i fjeset: jeg er revnende likeglad, skriver han.

På stedet hvil

Han støttes av en rekke innlegg i avisene som jeg har lest den siste måneden. I følge dem dreier seg om sivilisasjon og kultur, dette, den kristne verden mot barbarer og terrorisme. I grunnen har det vært slik helt siden Sigurd Jorsalfarers tid.

Det vil ikke undre meg om folk med slike holdninger gir penger til en TV-aksjon, ut fra parolen. "Du kan få penga mine, og – ved Gud - jeg håper at det hjelper, men følelsene mine får du aldri."



Per Olav Reinton
Lørdagskommentaren, NRK P2, 20. oktober 2001