| SE OGSÅ: |
|
|
 |
| ALT OM: |
|
|
Det første kulturbrevet "ble anerkjent i hjel, det døde kvelningsdøden av bare kjærlige omfavnelser på ett eneste døgn", skriver Sigurd Hoel. Som en av underskriverne ble han enormt oppgitt over den lunkne, vassne enigheten om Kulturbrevet rett etter krigen.
Det nye kulturbrevet har alle muligheter til å lide samme skjebne, Til tross for sprelsk formuleringsvilje og mange fine ord og uttrykk, er tankeinnholdet i brevet stort sett egnet til å vekke bifallende gjesp. Bare ett punkt i brevet er en smule kontroversielt: Det vil skyve idretten ut av kulturen og sette kunsten i sentrum.
Ny kunst er ikke samlende
Men kan kunst samle? Kulturbrevet framhever helt moteriktig fellesskapet, det farverike og flerkulturelle fellesskapet, som et hovedmål for kulturpolitikken. Problemet med å sette kunsten i sentrum er at den verken samler eller stifter fellesskap mens den er ny. Tvert om, nyskapende og spennende kunst sprer og ødelegger.
Det er først når kunsten blir gammel at den blir kultur og samler. Først hundre år etter kubisme og dadaisme strømmer millioner av mennesker til Tate Modern i London for å se verkene. Kulturbrevet reflekterer ikke over kunstens sprengkraft.
Vår sterkeste kulturelle drivkraft er fotball
Når underskriverne i tillegg forsøker å skyve idretten ut av kulturbegrepet, er de på kollisjonskurs med en av de sterkeste kulturelle drivkreftene i samfunnet: Fotball.
Dersom flerkulturelle John Carew vinner Champions League for Valencia i kveld, kommer han til å stige opp av Porschen og gullenkene som en norsk halvgud. Og ingen kulturminister med sans for taburetten eller tanke for høstens stortingsvalg vil våge å rive ham ned.
"Kunstens etos" misforstått
Kulturbrevet har en annen raritet som er verdt nærmere undersøkelse. Allerede i det første av de ti budene blir forvirringen nærmest total:
"Når kjernen i kulturen er kunst, betyr det at det vi kan kalle kunstens etos - altså dens "forretningsidé" - må være styrende for kulturpolitikeren. Kunstfilosofene vil neppe bli enige om nøyaktig hva som er kunstens etos."
Hvordan går det an å sette likhetstegn mellom etos (holdning, moralholdning eller kulturelt særpreg) og "forretningside"? Om ikke annet, avslører det at forfatterne av kulturbrevet har en etos som til forveksling ligner forretningslivet. En forretningside er en tanke om hva som selger. Kulturbrevet røper at forfatterne ikke har noen ide om hva som selger. Brevet mangler et budskap.
Brevet slår fast at kunstfilosofene ikke klarer å bli enige om hva som er kunstens etos. Selvfølgelig, fordi kunsten ikke er én. Kunsten består av enkeltuttrykk som har hvert sitt etos. Hvis kunsten på denne måten "skal være styrende for kulturpolitikeren" er det like retningsgivende som det parodiske slagordet "Fremad i alle retninger".
Tom Egil Hverven
Kulturnytt, NRK P2, 23. mai 2001 (utvidet versjon for nett)
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
