Nyhetene om Åslaug Hagas EU-bok og samrøre mellom LO og partiene på venstresiden skaper ny oppmerksomhet om splid på venstresiden. Konflikten gjenspeiler striden mellom partienes egeninteresser og hensynet til alliansepartnere.
Av
Magnus Takvam
Det vekker oppmerksomhet når Åslaug Haga lanserer en EU-bok ved innspurten av valgkampen, og ber velgerne ikke å stemme på ja-folk fra Arbeiderpartiet 12.september. Når partiet lanserer boka på dette tidspunktet, er hensynet utelukkende å dra velgere til Senterpartiet uten hensyn til Ap som en rød-grønn partner. "Ingen sak er viktigere i norsk politikk enn spørsmålet om EU-medlemskap," skriver Haga i forordet.
|
Sp-leder Åslaug Haga provoserer sine allianse-partnere Kristin Halvorsen og Jens Stoltenberg med sin nye EU-bok. (Foto: Scanpix) |
Provokasjon
Det er ingen som lenger tror at EU-saken for alvor kommer på dagsorden i løpet av kort tid.
Særlig etter det franske og nederlandske nei til den nye traktaten har Nei-siden tatt et solid grep om opinionen her hjemme. Enighet om å legge vekk EU-saken har også vært en forutsetning for det rød-grønne samarbeidet, og Senterpartiet provoserer sine partnere med dette utspillet.
Målkonflikt
Saken illustrerer at det i et tverrpolitisk samarbeid vil oppstå kryssende mål. På den ene siden er Sp opptatt av å være det ledende nei-partiet og bidra til å hindre et flertall av ja-partiene Høyre og Ap. På den andre siden vil Sp bidra til en rød-grønn seier og er avhengig av at både SV og Arbeiderpartiet gjør gode valg.
Arbeiderpartiet velger å overse utspillet og godtar stilltiende at Senterpartiet gjør det de kan for å dra velgere. Risikoen er selvsagt at motparten får gode kort og kan splitte de rød-grønne i valgkampinnspurten.
Høyre mot LO
Nyhetene om samrøre mellom de rød-grønne partiene og LO tenner også de borgerlige. Både Erna Solberg, Carl I. Hagen og Lars Sponheim var raskt ute med avskyresolusjoner.
For regjeringspartiene gir dette mulighet til å vri oppmerksomheten vekk fra den interne borgerlige konflikten med Frp. Det er særlig det tette samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet som skaper konflikt. I en viss forstand er også dette et eksempel på at partienes egeninteresse ikke kan settes til side.
I sin selvransakelse etter valgnederlaget i 2001 har Arbeiderpartiet definert seg som et parti for de brede lønnstakergruppene, og reversert den prosessen som ble startet om å løsne på båndene mellom partiet og LO. Særlig LO-leder Gerd Liv Valla og de andre LO-toppenes inntog i partiets sentralstyre demonstrerte dette.
Alliansens pris
Både Senterpartiets EU-utspill og Arbeiderpartiets LO-tilknytning er styrt av partienes egne selvstendige vurderinger av hva som tjener deres interesser best.
Slik må det være i en tid da alliansene skifter. Partiene må være skodd til å opptre både som regjeringspartnere og som selvstendige partier. Av og til kan det være en svært krevende øvelse.