Katastrofemåling i innspurten

Kommentar av politisk redaktør Bente E. Engesland

Et valgresultat på under 20 prosent vil bety at Jens Stoltenberg har mislykkes helt med sin strategi. Han skulle redde Arbeiderpartiet.

Han har kjørt en svært offensiv valgkamp, men likevel taper Arbeiderpartiet. Målingene svinger så sterkt fra uke til uke nå, at det ikke er sikkert situasjonen er så dyster for partiet. Kanskje justerer bildet seg noe.

Likevel er det en tung tendens over lang tid at Arbeiderpartiet ikke klarer å feste grepet om velgerne.

Ingen vinnersaker

Arbeiderpartiet har kjempet helt siden det gikk utfor stupet ved stortingsvalget for to år siden. Som ny leder har Jens Stoltenberg satset alt for å få partiet opp av dypet.

Men et grunnleggende problem er at det ikke er noen saker der Arbeiderpartiet virkelig klarer å overbevise om at partiet er best. Det er vanskelig å se saker som virkelig har Arbeiderpartiets stempel.

Det er spesielt alvorlig i forhold til kampen mot arbeidsledigheten. Nettopp nå skulle jo Arbeiderpartiet ha mulighet til å vise vei.

Ap vakler

Men det er ikke så lett å få helt tak på hvilken vei sosialdemokratiet vil gå. Ap vakler litt mellom det å være ansvarlig regjeringsparti-kandidat og en mer rendyrket opposisjonsprofil.

Jens Stoltenberg lover mange milliarder i valgkampen, men vil likevel være veldig ansvarlig i den økonomiske politikken.

Før ble Stoltenberg anklaget for å være høyrevridd, nå har han beveget partiet betydelig til venstre. Stoltenberg presses av SVs suksess.

Endret kurs

Som statsminister lanserte Stoltenberg modernisering og fornyelse av offentlig sektor som sitt store prosjekt. Nå har han satt på bremsene.

Nå kjemper Arbeiderpartiet mot privatisering og konkurranseutsetting, også for å markere tydeligere avstand mot høyresiden.

Problemet er vel at mange velgere som er mot privatiserings-tendensene, heller velger SV, som er enda tydeligere. Samtidig går de som misliker Arbeiderpartiets nye linje den andre veien.

Fløypartienes fordel

Det er ikke bare Arbeiderpartiet som sliter med å finne fotfestet. Norsk politikk bærer sterkt preg av at det er utydelige konflikter og små skiller mellom partiene.

Nettopp derfor er det også så mye lettere for fløypartiene å nå frem med sitt budskap.

Fremskrittspartiet og SV er slik sett to sider av samme fenomen. Hagen og Halvorsen snakker et klart og tydelig språk, de er ikke bundet av regjeringsansvar eller merket av slitasje.

Men hvis fløypartiene gjør det så bra i høstens valg som det nå ser ut til, møter jo også de en helt ny virkelighet - med ansvar så det holder.

Uten tillit

De sterke variasjonene i målingene denne valgkampen viser også at velgerne er både frustrerte og forvirrede. Men kanskje er det like mye et uttrykk for fremmedgjøring.

Velgerne viser en grunnleggende mistillit til det politiske systemet. De vet at avstanden mellom partiene er liten. Velgerne vet at lokaldemokratiet er ribbet for makt, og at det derfor ikke spiller så stor rolle hvem de stemmer på.

Dette fenomenet utfordrer alle partiene i den harde innspurten.