Ingen brudeskatt denne gangen

Bryllup er dyrt. Det var det også i middelalderen. Men den gangen og fram til 1700-tallet kunne det skrives ut en særskilt skatt når en konge skulle gifte bort en prinsesse.

Prinsessestyr

Særskatten ble kalt brudeskatt eller frøkenskatt. Fra 1660-årene var det vanlig å bruke betegnelsen prinsessestyr. Ordet kommer av det tyske Steuer, som betyr skatt eller avgift, forteller førstearkivar ved Riksarkivet Tor Weidling til NTB.

Kong Frederik 5

Prinsessestyren ble siste gang skrevet ut i Danmark og Norge ved forordninger 4. november 1749. Den 1. oktober samme året hadde prinsesse Louise av Danmark og Norge giftet seg med hertug Ernst Frederik 3. Carl av Sachsen-Hildenburghausen. Louise var datter av den avdøde Christian 6. og søster av den regjerende kongen Frederik 5.

Giftermålet med Ernst Frederik ble i København betraktet som en viktig diplomatisk og utenrikspolitisk affære. Diplomatisk og utenrikspolitisk viktig blir neppe bryllupet mellom prinsesse Märtha Louise og forfatteren Ari Behn, og dermed blir det heller ikke samme prinsessestyr etter bryllupet i Trondheim.

Lot dem slippe

I 1764 og 1766 var det også dansk-norske prinsessebrylluper. Ved disse anledningene utferdiget Frederik 5. kongebrev hvor han minnet befolkningen om at de egentlig hadde plikt til å betale prinsessestyr, men at han på grunn av "vår uavlatelige landsfaderlige omhu og nåde" lot dem slippe denne gangen.

Prinsessestyren 1749 ble utlignet både på fast eiendom, på ulike typer inntekter og på rangtitler. En del skattepliktige forsøkte å slippe å betale prinsessestyr. Begrunnelsene for reduksjon i eller fritak fra skatten vitner både om sosial nød og om oppfinnsom skattekrymping, forteller Weidling.

Ussel bekledning

Ligningskommisjonen i Christiania skriver om Arne Nilsen i Vaterland at han hadde på seg en ussel bekledning, og at skoene var snøret med bast. Han hadde ikke annet å spise enn det husverten Klaus Nilsen ga ham av mat. Hos ham var det ikke mulig å kreve inn noen skatt, så han slapp å betale den ene riksdaleren han opprinnelig var ilignet.

Også prokurator ved Overhoffretten i Christiania, Halvor Malling, klaget over stor nød. Egentlig skulle han ha betalt 16 riksdaler. Etter eget utsagn eide han ikke noe av det som fantes i huset bortsett fra klærne han sto og gikk i. Alt annet hadde han fått låne av barmhjertige mennesker. Siden gjenstandene ikke var hans egne, var det ikke rimelig at han ble ilagt skatt for dem. Også Malling slapp helt unna skatten, går det fram av kildemateriale på Riksarkivet.

Av Wibecke Lie, NTB