Høyesteretts begrunnelse

I kjennelsen fra førstevoterende Lund heter det blant annet:

" Jeg er kommet til at anken må forkastes. Jan Helge Andersen er funnet skyldig i forsettlig drap under særdeles skjerpende omstendigheter på den åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen og medvirkning til Viggo Kristiansens voldtekter av henne og av den ti år gamle Lena Sløgedal Paulsen. Andersen forgrep seg også selv seksuelt på Stine Sofie. Drapet ble begått for å skjule seksualforbrytelsene og unndra seg straffen for disse. Han ble frifunnet for medvirkning til Kristiansens drap på Lena."

"... Andersen har for Høyesterett gjort gjeldende at det ved bedømmelsen av hans subjektive forhold må legges vekt på at Kristiansen var hovedmann og pådriver, og truet Andersen med kniv til å forgripe seg seksuelt på Stine Sofie og deretter drepe henne. Byretten og lagmannsretten har lagt til grunn at det ikke forelå noen tvangssituasjon for Andersen, men at han hadde flere handlingsalternativer", skriver Høyesterett og gjengir lagmannsrettens straffeutmålingspremisser der det blant annet slås fast at Kristiansen var pådriver og hovedmann, men at Andersens medvirkning var en avgjørende forutsetning for det Kristiansen gjorde.

Høyesterettsdommer Ketil Lund skriver deretter:
"Lagmannsretten har i forlengelsen av det som her er gjengitt, uttalt at Kristiansens dominerende rolle gir Andersens straffeskyld en noe annen karakter som det kan være rimelig å ta et visst hensyn til ved straffeutmålingen. For min del finner jeg det klart at de forbrytelser Andersen er dømt for i utgangspunktet kvalifiserer til bruk av lovens strengeste straff, og jeg kan vanskelig se at det bør få nevneverdige konsekvenser ved straffeutmålingen at hans straffeskyld har en noe annen karakter enn Kristiansens.

Jeg er imidlertid enig med byretten og lagmannsretten i at Andersens tilståelse og medvirkning til oppklaring av saken mot Kristiansen må tillegges vekt som straffereduserende omstendigheter. Spørsmålet er hvilken nedsettelse dette bør føre til.

Ved lovendring av 2. mars 2001 fikk straffelovens paragraf 59 annet ledd en bestemmelse om at en uforbeholden tilståelse skulle tas i betraktning ved straffutmålingen. Bestemmelsen søker sin begrunnelse i hensynet til at lovbrudd blir oppklart og at det skjer snarest mulig. Dette har samfunnet, ofrene og de pårørende sterkt behov for, ikke minst i alvorlige saker. Bakgrunnen for lovendringen var at man ønsket å tillegge tilståelser større vekt ved straffeutmålingen enn det som fulgte av Høyesteretts praksis", skriver Lund i kjennelsen, og legger til:.

"Hvilken vekt en uforbeholden tilståelse skal tillegges, vil måtte bero på de konkrete omstendighetene i saken. Blant annet vil tidspunktet for tilståelsen og hvilke bevis som da foreligger og som domfelte er kjent med, ha betydning.

Andersen avga uforbeholden tilståelse med hensyn til de faktiske forhold i saken - med unntak av hans eget seksuelle overgrep mot Stine Sofie - den 13. september 2000, cirka fire måneder etter at forbrytelsene ble begått, etter at han i flere avhør hadde nektet befatning med dem. På dette tidspunkt var han imidlertid klar over at han var under sterk mistanke. Forut for tilståelsen ble han gjort kjent med at politiet hadde sikret biologisk materiale fra åstedet, at dette stemte med hans DNA-profil og at politiet var sikre på at han var en av gjerningsmennene. Han ble samtidig gjort oppmerksom på hvilke fordeler han kunne ha av å legge kortene på bordet.

Det begrenser vesentlig den vekt Andersens tilståelse av egne straffbare forhold kan tillegges at tilståelsen først kom etter at det forelå bevis som med stor sikkerhet knyttet ham til åstedet. I denne situasjonen hadde han også en klar egeninteresse av å trekke inn Kristiansen for å unngå å bli belastet mer omfattende forbrytelser enn han hadde begått. Hans forklaring var imidlertid avgjørende for å få Kristiansen dømt. Og ut fra de hensyn som ligger bak straffelovens paragraf 59 annet ledd må de få betydning for straffeutmålingen gjennom Andersens tilståelse og forklaringer ble fullstendig oppklart.

Hensett til karakteren av de straffbare forhold og til de konkrete omstendigheter ved Andersens tilståelse og forklaringer, er jeg enig med lagmannsrettens flertall i at straffen settes til fengsel i 19 år", skriver høyesterettsdommer Ketil Lund, med tiltredelse av de andre.