EU-parlamentet

Av Benny André Johansen

EU-parlamentet er flerspråklig, og representantene er derfor avhengige av tolker for å forstå hva alle sier. Samtidig lever parlamentarikene i en nomadetilværelse: Deres hovedsete, der parlamentssalen ligger, er i Strasbourg i Frankrike, der de møtes rundt fire dager i måneden; de fleste komitémøtene skjer i Brussel; og mye av staben til parlamentet har sin base i Luxembourg.

Med EU-utvidelsen 1. mai 2004 ble antallet plasser i parlamentet økt fra 626 til 732 plasser. Det enkelte medlemslandet har et bestemt antall seter i parlamentet, men representantene grupperer seg etter partigrupper, ikke etter hvilket land de tilhører, når de tar sin plass i parlamentet.

Valg i juni

De nye europaparlamentarikerne - eller MEPs, som er forkortelsen på EU-språket ("Members of the European Parliament") - ble valgt for en femårsperiode i valget 10.-13. juni 2004.

Den konservative partigruppen EPP ble største gruppe under valget til nytt EU-parlament i juni i år. (Grafikk: NRK)

Valget gav et borgerlig flertall i parlamentet, der gruppen av konservative og kristeligdemokratiske partier, EPP ("European People's Party"), ble største partigruppe. Den spanske sosialisten Josep Borrell Fontelles ble deretter valgt til EU-parlamentets president, etter en avtale mellom EPP og sosialdemokratenes gruppe PES. I avtalen vil Fontelles lede parlamentet den første halvdelen av femårsperioden, mens EPP-lederen Hans-Gert Pöttering tar over presidentskapet i andre halvdel.

Jacques Santer og hans EU-kommisjon ble avsatt av EU-parlamentet i mars 1999. (Foto: AP/Scanpix)

Stadig mektigere

Britenes tidligere statsminister Margaret Thatcher var blant de som kritiserte Europaparlamentet for å være et maktesløst "Mikke Mus-parlament", men de siste årene har parlamentet fått en stadig sterkere makt i EUs beslutningsprosess. Nå har det blant annet makt til å avsette hele kommisjonen, en makt den benyttet seg av til å avsette hele Santer-kommisjonen i 1999.

Med Maastricht- og Amsterdam-traktatene må det også godkjenne det meste av EUs lovgivning før det kan tre i kraft. Det er anslått at EU-parlamentet må godkjenne 80 prosent av EUs lover. Den skal også godkjenne EUs budsjett og regnskaper, og er et viktig forum for debatt om EUs politikk og prioriteringer.