«Elektron» og lille Norge

Av Arnt Ryvold

Kommentator Arnt Ryvold. (Foto: NRK)

Det betyr nå fasthet uten fast fisk. Mulighet til å skyte uten skudd. Og det bekrefter at alle snakker om været.

Denne uka var norske myndigheter særdeles heldig med været.

- Et lærestykke

Saken om den russisk tråleren «Elektron» er blitt et lærestykke om norsk nordområdepolitikk. Høy profil, lavt aksjonsnivå. Dette paradoks viser hva det handler om. I Barentshavet handler politikken om balansering av kryssende hensyn. På den ene side lille Norges behov for å være på plass og ha evne til maktbruk, på den andre side å vise at man ikke alltid vil bruke makt. Det gjelder særlig i forhold til vår store nabo og eks-supermakt Russland.

Å være tilbakeholden med maktbruk er nemlig ikke generell norsk praksis. Vi skjøt på den islandske tråleren «Hagangur II», for den tilhørte vår lilleputtnabo i vest. Vi skjøt også på en russisk tråler for 30 år siden, men da var den i ren norsk sone.

Denne gangen var den i fiskevernsonen rundt Svalbard, et internasjonalt omstridt område. Der Norge først og fremst er avhengig av å få lov til å fortsette fiskerikontrollen, som om det var et uomtvistelig norsk område.

Norge med bobleplast

Det at sonens rettsgrunnlag ikke er internasjonalt akseptert, noe som bekreftes av rettssaker om sonens rettslige stilling, betyr at Norge i sin suverenitetsutøvelse bruker bobleplast. Det smeller litt, men det demper støt. Og det trenger vi, når vi sikler etter kommersielt samarbeid med russerne om olje, gass og miljø, når vi har et desperat behov for at de slutter å rovfiske, og når vi vil ha klarhet i delelinje-spørsmålet. Da skyter vi ikke en gang spurv med sprettert.

Men det kan vi ikke si. Vi bruker isteden en innøvd ordremse: «Vise nærvær, fasthet og gjenkjennelse.»

Norsk kystvakt er drillet på hva de skal gjøre i slike situasjoner; skyte varselskudd, eventuelt borde, ta kommandoen og bringe båt i havn. Det skulle de gjøre også denne gangen.

Men norske myndigheter ville ikke. For det er UD, og ikke kystvaktsjefen som bestemmer i slike saker.

UD slapp med skrekken

Denne gang slapp UD med skrekken. For stormen kom som en mild bris, politisk sett, og berget dem fra å miste ansikt, både i forhold til russerne og folkets hånflir. For hensynet til liv og sikkerhet for folk på havet er noe kyst-Norge forstår.

For russerne har saken vært en gavepakke. De trengte ikke løfte en finger for å få full politisk uttelling i flere dager på Svalbard-sonesaken. Da de endelig løftet fingeren, var det med en sigar av et krigsskip fra nordflåten, som gjorde det norske kystvaktskipet lite og unnselig.

Ydmykelsens dramaturgi kan iscenesettes elegant.

Norge får neppe lov av russerne å føre saken mot «Elektron» i Norge. Russland ønsker ikke at en fellende dom i Norge skal bli oppfattet som ja til norsk herredømme i Svalbard-sonen.