Drepende dumping

Kommentar av: Arnt Ryvold

Men denne gang har de strukket seg til å bekrefte at slikt forekom mye før, i den tid de like sterkt avviste at det forekom. Jeg tror det er klokt å ha som utgangspunkt at omfanget av ulovlig utkast av fisk er mye større enn myndigheter og organisasjoner vil tro, og at det er verst i perioder med lave kvoter og dårlig fortjenste, som nå.

Økonomisk motiv

Den økonomiske fristelsen er nemlig stor, og kontrollen på havet er svært dårlig. Eksempel til illustrasjon: De siste fiskeprisene fra Norges Råfisklag viser 7 kroner i forskjell i kilopris mellom den minste og den største fisken. Hvis man systematisk tar bare den største fisken, så kan det på en eneste trålerkvote utgjøre flere millioner. Og både rederi og mannskap tjener på "oppgradering" eller "high-grading" som dumping heter på fint.

Dumpingpåstander er ikke nytt. De har versert i tiår, men har vært vanskelig å dokumentere, fordi fiskere, rederier og industri har dekket hverandre i taushet. Det nye er at noen har valgt å stå fram med så troverdig beretninger at myndighetene ikke kan overse dem.

Anmeldt og utilstrekkelig

Det er helt utilstrekkelig med anmeldelser i enkeltsaker, hvis poenget er å få en rask kartlegging av systematisk dumping. Anmeldelser og straffeføyninger kan dessuten skremme folk fra å stå fram og lukke til den taushetsboblen som var iferd med å sprekke.

Onsdag morgen ba fiskeiministeren så flott at folk måtte stå fram med det de vet. På ettermiddagen sa han at alle vil bli anmeldt. Det er selvmotsigende. Omfattende og raske tilståelser kan bare skje gjennom et amnesti, der tidligere saker ikke blir anmeldt. Et amnesti kan begrunnes med behovet for en rask kartlegging av en mulig systemsvikt.

Flere insprektører

Utgangspunkt: Påstandene er så alvorlig for næringa at en avklaring må komme raskt. Det er utålelig for en så stor fiskerinasjon å leve med påstander om systematisk juks.

Det er bare en måte å få bukt med problemet RASKT og TILLITVEKKENDE på. Og det er en sterkt utvida inspektørordning ombord, der utkast blir umulig. Man vil da også få avdekka om størrelsefordelinga på fisken som landes endrer seg, avhengig av inspeksjon eller ikke. Det vil koste.

Men hva slags offentlig sløseri er det ikke med et offiselt kontrollregime med tusenvis av ansatte og en helt kystvakt, hvis de ikke har evne til å virke avskrekkende? Radarskandalen i Kystvakta er et slikt sløseri, som hindrer overraskende inspeksjoner på feltet.