| SE OGSÅ: |
|
|
 |
| ALT OM: |
|
|
Det er torsdag 11 .mars 1982. Agnes Hansen står i stuevinduet hjemme i Berlevåg og vinker til mannen sin, Aksel Hansen. Aksel vinker tilbake fra drosjen som skal kjøre ham til flyplassen. Han skal til Tromsø på sykehus og skulle egentlig reist dagen før, men utsatte reisa for å kunne delta på et møte i Berlevåg. Dette er siste gang Agnes får se mannen sin i livet. Han er en av de femten som omkommer når Widerøes Twin Otter med registrerings-kjennetegn LN BNK på uforklarlig vis styrter i havet ved Omgang.
Tidligere på dagen, klokka 10.16 lander LN BNK i Berlevåg, lettere forsinket etter morgenruta fra Tromsø. En tysk turist tar bilder av Twin Otteren.
Flyet har post ombord, og turisten griper et øyeblikksbilde som mange finnmarkinger ble vant til under flyturer rundt kysten: Twin Otteren som bærende kommunikasjonsfaktor og trofast sliter. Dette er de siste bildene som er tatt av ulykkesflyet.
Berlevåg flyplass, ettermiddag samme dag. Klokken 13.19 er LN BNK klar til avgang. Været er bra, og for mannskapene på flyplassen i Berlevåg er det ingenting som tyder at noe er galt, verken med flyet eller mannskapet. Få minutter etter avgang melder mannskapet at de er i 2 500 fots høyde og at de beregner ankomst Mehamn klokka 13.33. 11 minutter før beregnet ankomst har tårnet i Mehamn rutinemessig kontakt med flyet. Dette er siste radiokontakt med flyet før det styrter i havet.
Klokka 13.41 blir det slått alarm etter at gjentatte forsøk på å få kontakt med flyet ikke blir besvart. Hovedredningssentralen i Bodø blir informert og det ble umiddelbart satt igang søk med flere fly, helikoptre, båter og landpatruljer.
I Gamvik er førskolelærer Grete Mortensen ute sammen med noen barn på tettstedet. Like før klokka 13.30 hører hun det hun betegner som en "hysterisk flydur" fra området ved Omgang. Like etter kommer et smell. Hun ser mot Omgang og ser en vegg av sjøsprøyt. Det første hun tenker på at dette må være et fly som styrter. Men få minutter etter passerer et militært jagerfly over Gamvik og hun slår seg til ro med at det må være jagerflyet hun har hørt.
Rundt klokka 14 er hun tilbake ved barnehagen og hvor hun møter lederen for hjelpekorpset i Gamvik. Han forteller da at et fly er savnet og ber de som har sett eller hørt noe om å melde fra. Grete forteller straks om det hun har hørt og blir tatt med til telefonavhør med lensmannen i Berlevåg. Med bakgrunn i Mortensens observasjoner blir letinga allerede fra starten av konsentrert om området ved Omgang. Samme dag blir vrakdeler funnet i sjøen og 14. mars blir flyet lokalisert på førti meters dyp omlag 100 meter fra land.
Etterforskninga starter
Dagen etter ulykka kom Flyhavarikommisjonen med leder Wilhelm Mohr til Mehamn for å ta fatt på det vanskelige arbeidet med å finne årsaka til ulykka. Det ble tidlig klart at de sto overfor et meget vanskelig arbeid. Radarbildet fra Luftforsvarets stasjon i Honningsvåg viste at flyet hadde tatt en brå venstresving ute på Tanafjorden for deretter gradvis å miste høyde, før det brått og med stor kraft styrtet i sjøen. Spørsmålet var: hvorfor skjedde det?
Allerede i dagene etter ulykka begynte spekulasjonene om LN BNK hadde kollidert med et annet fly. Flere vitner hadde uavhengig av hverandre observert jagerfly i området rundt havritidspunktet. Flere av disse varslet politi om dette, men Flyhavarikommisjonen fant ingen grunn til å feste lit til noen av vitneobservasjonene. Årsaka var at to norske Starfightere kom til havariområdet tre kvarter etter ulykka og Flyhavarikommisjonen mente at det var disse flyene vitnene hadde observert.
Forsvaret benektet også at norske eller allierte jagerfly, som deltok i Nato-øvelsen "Alloy Ekspess", hadde vært i området. Dessuten var det forbudt for allierte fly å fly øst for 24 grader øst. Dette var et forbud Norge selv hadde pålagt seg av hensyn til Sovjetunionen. Norge ønsket ikke å provosere sovjeterne unødig med Nato-aktivitet langs den følsomme grensa.
Men fra Honningsvåg viste at radaren i tillegg til signalene fra ulykkesflyet hadde fanget inn andre signaler som kunne tyde på at et annet fly hadde vært i området. Dette ble imidlertid avvist forklart med at det kunne være såkalt "radargrums".
Den første havarirapporten
I 1984 ble den første havarirapporten lagt fram. Konklusjon var at flyet styrtet på grunn av et sammenbrudd i halepartiet. Havarikommisjon kunne ikke gi noe sikkert svar på hvorfor dette hadde skjedd, men mente det kunne være en kombinasjon av uheldig rorbruk fra fartøysjefen, kombinert med sterk tubulens samtidig med at bagasje har falt ut fra det fremre lasterom og traff haleroret.
I tillegg ble det mer enn antydet at årsaken til den uheldige rorbruken kunne skydes at fartøysjefen, Per Christian Hovring, kunne ha fått et illebefinnede. Rapporten handlet mye om Hovrings helsetilstand. Blodtrykket hadde gjennom flere år vært stigende, og noen måneder før ulykka ble det slått fast at det var nødvendig å gi Hovring medisinsk behandling.
I en overnattingsbag tilhørende Hovring ble det funnet blodtrykksregulerende medisiner, og et av disse var ikke tillatt brukt av flygende personell og var foreskrevet av en lege som ikke var sertifikatlege for Luftfartsverket. Hovring hadde også vært plaget av hyppige bihulebetennelser og hadde to uker før ulykka vært utsatt for en influensa. Det ble også funnet et medikament for å åpne passasjen for bihulene som ikke var tillatt for flyvere og som i følge Havarikommisjonen kunne virke blodtrykks-økende.
Hovring var den eneste av de omkomne som ikke ble funnet, og det ble derfor umulig å få slått fast om han hadde fått et illebefinnende eller benyttet ulovlige medisiner. Enka etter Hovring, Karin Hovring, følte spekulasjonene omkring hans helse og medisinbruk svært krenkende og mente han ble holdt ansvarlig for ulykka. Hun gikk derfor til sak Havarikommisjonen for å få kjent utsagnende døde og maktesløse. I Oslo byrett fikk hun medhold på to punkter, men Havarikommisjonen anket saka til Høyesterett og ble frikjent.
Ny rapport, nye spekulasjoner
I januar 1987 ble det satt igang ny gransking av ulykka. Bakgrunnen var ryktene om at et jagerfly kunne ha forårsaket ulykka. Nye vitner meldte seg og ble avhørt. Blant disse var Selius Samuelsen fra Myhre og Henry Larsen fra Berlevåg. Samulensen var på fiske på Tanafjorden og så først en Twin Otter passere over båten. Noen minutter etter kom et jagerfly. Samuelsen fortalte av flyene smeltet sammen og at han så en hvit kondenssky der han sist så Twin Otteren.
Henry Larsen hadde vært på jakt da han så jagerflyet. Like før hadde han sett LN BNK ta av fra Berlevåg. Jagerflyet som han har identifisert som et Harrier fly la seg på samme kurs som Widerøe flyet. Han meldte fra om dette til lensmann Hans Kilvik bare få dager etter ulykka. Kilvik sa, i følge Larsen, at han måtte holde kjeft om dette og glemme hva han hadde sett.
Både Larsen og Samuelsen ble innkalt til avhør av den nye og utvidede havarikommisjonen, men heller ikke denne gangen fant kommisjonen grunn til å feste lit til utsagnene. Konklusjonene var den samme som tidligere. De hadde sett de norske Starfighterne som deltok i letinga. I 1988 ble den nye rapporten lagt fram. Konklusjonen ble den samme. Årsaken til ulykka var sammenbrudd i halpartiet kombinert med sterk turbulens og uheldig rorbruk.
Den eneste forskjellen i forhold til den første rapporten var at spekulasjonene omkring fartøysjefens helse og medisinbruk var tonet ned.
Fortsatt uklar årsak
Det er nå 20 år siden den tragiske ulykka. Det er fortsatt få som tror den egentlige årsaken er fastlagt. Grete Mortensen er overbevist om hva hun så et jagerfly like etter at hun hørte flydur og smell ved Omgang. Også de andre vitnene som har sett jagerfly er overbevist om at det ikke er leteflyene de så.
Flere av de NRK har vært i kontakt med sier de fikk et inntrykk av at Havarikommisjonen var mer interessert i å fortelle hva de ikke hadde sett, enn å høre hva de hadde å fortelle. Agnes Hansen sier i dag at hun er overbevist om at den egentlige årsaken holdes skjult. Hun mener saka burde vært etterforsket som drap på 15 mennesker ikke en ulykke. Hun kjenner flere av de som har stått fram som vitner og mener bestemt at det ikke er folk som farer med løgn.
Agnes håper den egentlige årsaken til ulykka en gang kommer for en dag. Dette vil ikke bringe mannen Aksel tilbake til livet. Men det vil bli lettere å leve med sorgen hvis hun får et endelig svar på hvorfor hun ble enke i en alder av 50 år. Hun mener også at de som har vært innblandet i ulykka og har vært med å å dekke over ulykkesårsaken må få sin straff.
Først når det skjer kan hun glemme torsdag 11. mars 1982 og se fremover.
Tips andre om denne saken
Utskriftsvennlig versjon
