De glemte flyktningene

Tekst og foto: Einar Korneliussen

Bare grunnmurer var igjen etter tyskerne. Bildet over er tomta fra det nye skoleinternatet i Storsanden i Dønnesfjord.

Tusenvis av finnmarkinger fulgte oppfordringen fra den norske regjering i London og trosset Hitlers ordre om tvangsevakuering høsten 1944. Frigjøringen var nær ble det sagt, og hjelpen skulle komme veldig snart. Folket trodde derfor at flyktningetilværelsen ville bli kortvaring, men slik ble det ikke.

Mot katastrofe

Etterhvert ble livet i fjellhuler, provisoriske hytter og under hvelvede båter svært vanskelig for mange, og det nærmet seg en katastrofe.
Forsyningene tok slutt. Folket sultet, de frøs og mange ble syke. Blant flyktningene var det mange småbarn, gravide og gamle. I ei lita kald hule i Næringdalen i Dønnesfjord fødte Gunvor Pedersen ei jente senhøstes 1944, og mange flyktninger ville ikke klare vinteren ute på øya.

Reidar Strandheim i Rotvika i Dønnesfjord. Strandheim var mannskap en en av de to sjarkene som gikk østover for å informere om katastroen som nærmet seg.

Østover etter hjelp

Da like før jul 1944 er det at noen ungdommer fra øya bestemmer seg for å gå sjøveien til Øst-Finnmark for å informere om det som holder på å skje. Planen klekker de ut i sitt skjulested i Rotvika i Skjæran ved innløpet til Dønnesfjord, der de holder til sammen med sine familier. To av dem er Sverre Johansen og Reidar Strandheim.

Fire dager før jul går så tre sjarker ut Galtefjorden. Det er "Høyvik", "Heimdal" og "Glimt". På yttersida Sørøya får "Heimdal" problemer med motoren, og må snu. De to andre fortsetter. Sverre Johansen er mannskap ombord på "Høyvik". Reidar Strandheim og 10 andre er ombord på "Glimt".

Velberget kommer de seg over tyskernes minebelter og fram til Båtsfjord. En delegasjon fra de to båtene, deriblant Reidar Strandheim, blir sendt til Kirkenes for å informere militærmisjonen om situasjonen for flyktningene på Sørøya.
Dette blir opptakten til den redningsaksjonen som settes iverk, med evakuering til Skottland og til Øst-Finnmark.

Redningen

I første omgang sendes store fiskebåter vestover for å hente folk og frakte dem til det frie Øst-Finnmark. Dette blir redningen for mange, men det var ikke nok. Folket hadde lojalt fulgt oppfordringen fra London om å bli, og på Seiland og Sørøya lå fortsatt hundrevis av flyktinger skjult.

Stor militær redningsaksjon

Da blir en av de mest dristige allierte operasjoner i Norge under den 2. verdenskrigen satt igang. 15. februar går fire engelske destroyere ut av en konvoi på vei til Murmansk, og opp til Sørøya der de rett foran nesa på tyskerne henter 502 flyktninger. Disse blir tatt med til Murmansk, og derfra med handelsskip til Skottland.

Konvoien som fikk navnet RA-64, omtales da også som "the great gale" den store stormen. Blant Sørøyflyktningene var den gang 8 år gamle Anker Nilsen og hans bror 10 år gamle Johannes Nilsen. De to er ikke et øyeblikk i tvil om at det var uværet som berget dem fra massive angrep fra tyske fly og ubåter. Alle flyktningene kom velberget fram.

Geriljakrigen på Sørøya

Men ikke alle ble med destroyerne. Mange ble igjen på Sørøya og sloss mot tyskerne. En liten norsk styrke under ledelse av kaptein Johan Godø var nå stasjonert i Børfjord og Nordfjord, og mange av de som hadde fristet flyktningetilværelsen på Sørøya meldte seg nå som frivillige. Etterhvert besto styrken av nær 80 kvinner og menn, og blant disse var Sverre Johansen som nå var kommet tilbake fra Øst-Finnmark.
Men nordmennene hadde lite å stille opp med mot Hitlers elitesoldater fra Murmanskfronten og de tyske krigsskipene og bombeflyene.

I det første slaget 5. mars ble fem norske soldater drept. Senere falt en til, og etter vel ei uke var den norske styrken knust. Men det de gjorde var likevel viktig, mente de gamle soldatene. Avdøde menig Odd Kleven fra Hammerfest som til slutt ble tatt til fange etterat geriljastryken var slått, sa det slik i et radioprogram i NRK i 1995:
Hvis ingen hadde gjort motstand ville Hitler ha vunnet krigen.

Brødrene Anker og Johannes Nilsen bodde i tre måneder samen med over tretti andre i Kveithellhula. I februar 1945 evakuerte de sammen med 500 andre til Skottland.

Bare murer igjen

Først etter freden 8. mai kom de siste flyktningene på Sørøya fram fra sine skjulesteder. Da fikk de se det de allerede visste: Alt var brent og rasert. Bare grunnmurene sto igjen. Men folket hadde gjort sin plikt. De nektet å adlyde Hitler`s ordre om tvangsevakuering, og da Norge på slutten av krigen mobiliserte på nytt gikk mange igjen ut i krigen mot tyskerne.

Mange i Sørøy-styrken, andre i Varanger BN, og andre igjen i Marinen. Ved krigens slutt hadde Finnmark 3000 mann under våpen.