OVERSIKT NYHETER SPORT MUSIKK UNDERHOLDNING FILM LITTERATUR MAT BARN UPUNKT
NRK Hovedbanner - Helge Ingstad

Her er du: NRK > Nyheter > Bakgrunn > Portretter > Helge Ingstad

Oppdatert 30.03.2001 07:17

NYHETER
Innenriks
Utenriks
Økonomi
Kultur

Sport
Distrikt

Bakgrunn
Magasinet

Siste 48 timer
Sendinger

Trafikk
Vær
 
PORTRETT

 

Historietime i det grønne:

Hjemme hos Leiv Eiriksson

Publisert 04.01.2001 16:28 - Oppdatert 11.01.2001 13:07

En vårdag i 1960. Helge Ingstad vasser i land i L’Anse aux Meadows helt på nordspissen av New Foundland. En liten husklynge i havgapet, befolket av 84 innbyggere.

Lyd og video-ikon nytt
  • video video Clayton Colbourne om Helge Ingstad (16.0 Kbps, 66 sek.) [Real]  
  • video video Clayton Colbourne om tuftene bak husene (16.0 Kbps, 87 sek.) [Real]  
  • video video En av de lokale guidene om vikingenes helse (16.0 Kbps, 33 sek.) [Real]  


  • Grønne gressmarker, havet og en gammel vikingebåt. Slik hilser L’Anse aux Meadows turistene velkommen.
    Av Torbjørn Færøvik

    - Er det noen ruiner her? spør Ingstad. Spørsmålet går til den røslige mannen som er kommet ruslende ned til vannkanten. Det er fiskeren George Decker.

    - Følg meg! sier George og viser vei. Noen minutter senere står Ingstad og Decker foran en underlig forhøyning i landskapet, "noe overgrodd", noe som har vært skjult for menneskene i 1000 år

    - Det var noe besnærende, nesten trolsk over disse tuftene, fortalte Ingstad senere. - De var knapt synlige over bakken, men liknet nøyaktig på dem jeg hadde sett på Grønland. De lå høyt oppe på en slette med utsikt over gressgangene og havet. Det grep meg med en gang. Jeg følte det. Dette var sagaens Vinland. Men bare utgravninger kunne bevise det.

    Etter åtte år med utgravninger kom sannheten for dagen: Det overgrodde viste seg å være restene av en norrøn bosetning. Kanskje Leiv Eirikssons boplass i den nye verden.

    L'Anse aux Meadows er en populær turistattraksjon på New Foundland.
    Den gang, i 1960, var L’Anse aux Meadows uten veiforbindelse. Nærmeste antydning til sivilisasjon, småbyen St. Anthony, lå flere timers båtreise unna. I dag ankommer jeg utposten ved havet i nypolert leiebil. Automatgear og airconditon.

    Den asfalterte veien fra flyplassen i St. Anthony snor seg gjennom et malerisk landskap dekorert med mose og frisk lyng, med vindskjev småskog og nakne fjellknauser herjet av skumsprøyt siden tidenes morgen. Her og der en bukt hvor menneskene har søkt ly i små, fargerike hus. Kaféene og pensjonatene langs veien bærer kjente navn som Valhalla og The Norseman.

    Kafeene og pensjonatene langs veien bærer kjente navn som Valhalla og Norseman Cafe and Gallery.
    Det hviler en sjelden fred, noe jomfruelig, over dette stykke Moder Jord. Der jeg styrer mot havet, har jeg en følelse av å være på vei til verdens ende. Men øyet bedrar. For nå er turistene i ferd med å erobre L’Anse aux Meadows. De kommer med varmen og våren, i biler og busser, og alle med samme mål.

    Laks og lykke

    Litt gass opp den siste bakketoppen - og så vider landskapet seg ut. Grønne gressmarker og en slakk skråning ned mot havet. Endelig fremme, jeg er kommet til L’Anse aux Meadows. Det underlige fransk-engelske navnet betyr kort og godt Bukten ved gressmarkene.

    Det var grønt gress de var ute etter, vikingene - beitemark til buskapen. Så hva var mer naturlig enn å slå seg ned i Bukten ved gressmarkene?

    Kysten ved L'Anse aux Meadows ligger naken ut mot havgapet.
    Første stoppested for turistene er landsbyens museum. Reist i 1990, innviet av Helge og Anne Stine Ingstad. En vakker bygning i stein som glir nesten umerkelig inn i landskapet. Her, i kinosalen, ruller filmen om Leiv Eiriksson, vikingene og ekteparet Ingstad over lerretet hver time fra 10-17. "Det var en gang for 1000 år siden..." Mannsstemmen som fyller salen, virker sterk og overbevisende. Farvel Columbus, velkommen Leiv!

    I utstillingshallen ligger funnene fra utgravningene på 1960-tallet i solide glassmontere, likeså modeller av vikingenes bosteder. I et av hjørnene står vikinger i full størrelse, med barske blikk og skåret i tre.

    Fra museet loses turistene videre på en sti belagt med treplanker.
    Fra museet loses turistene videre på en sti belagt med treplanker. Stien bukter seg gjennom gulbrunt villniss og ender ved Black Duck Brook, den brusende elva hvor Ingstad oppdaget villaks i store mengder. - Det var så mye laks der at vi kunne fange den med hendene, fortalte han senere. Ikke så rart at han ble henrykt, for i sagaen sto det skrevet at "i Vinland er det laks"!

    På den andre siden av elva ligger vikingenes gamle hustufter. Myke forhøyninger i det flate landskapet overgrodd med grønt gress. Avlange, gåtefulle rektangler. Vi står i vindkastene og lytter til guiden vår, Clayton Colbourne, selv født og oppvokst i L’Anse aux Meadows. Fra øst velter havet mot strendene, bølgene lyder som taktfaste drønn, og langt der borte - i øst - røper en rosa lysstripe at dagen ennå er ung.

    Clayton er lang og tynn, helskjegget stort og rødt.


    Clayton Colbourne om Helge Ingstad (16.0 Kbps, 66 sek.)

    Jeg husker godt den dagen Ingstad vasset i land, sier Clayton. Jeg hadde nettopp fylt 13 år. For oss ungene var Ingstad et pust fra den store verden. En sensasjon! Men da han begynte å grave i jorda like bak husene våre, skjønte vi ingenting. Grave i jorda med teskje? Hvorfor? Vi som bodde her, både barn og voksne, hadde aldri hørt om arkeologi før. Arkeologi? Foreldrene våre haddde alltid omtalt tuftene bak husene våre som "Indian camps". Så hvorfor grave?


    Clayton Colbourne om tuftene bak husene (16.0 Kbps, 87 sek.)

    En ringnål av bronse

    Men Helge og kona Anne Stine, en av Norges fremste arkeologer, ville det annerledes. Arbeidet begynte i 1961 og varte i sju år. Det definitive gjennombruddet kom på utgravningenes aller siste dag, 2. september 1968. Plutselig hylte Anne Stine og kollega Sigrid Hellern av glede: De hadde funnet en ringnål av bronse! Funnet var et ugjendrivelig bevis for at bosettingen var norrøn.

    Tidligere hadde de gravd fram restene av åtte hus, en jernsmie, et spinnehjul av kleberstein, flere ildsteder, en skiferboks, jernnagler og mye annet. Men deler av fagmiljøet, hjemmesitterne, hadde ikke latt seg overbevise. De fortsatte å kritsere ekteparet Ingstad og mente de gikk for langt i sine konklusjoner. Funnet av ringnålen gjorde dem tause. Bare en enslig danske fortsatte å brumme. I dag står L’Anse aux Meadows på UNESCOs liste over menneskehetens store minnesmerker - på linje med de egyptiske pyramider.

    - Da Helge Ingstad tok farvel med oss i 1968, advarte han oss og sa: "Vær forberedt på en ny tid. Fra nå av vil livet bli annerledes i L’Anse aux Meadows." Vi forsto ikke helt hva han mente. Men i dag skjønner vi det, sier Clayton Colbourne.

    Leivs pannekaker

    Bak hustuftene, litt nærmere havet, ligger de nye vikingehusene - oppført av torv. De er kopier av de gamle husene, store og avlange, og med flere atskilte rom. Anne Stine ble en gang spurt om hva som kjennetegner en norrøn tuft. Svaret: Først og fremst selve planløsningen, torv som byggemateriale og karakteristiske detaljer som ildstedets oppbygning, skiferboksen til å oppbevare glørne i, jernnagler og slagg.

    "Pannekaker á la Leiv Eiriksson". Dagens kokk heter Tora.
    Foran det største torvhuset sitter Cole og Tora, kledd på vikingers vis. Ull og vadmel. Sminkeløse og smilende. Vinden rusker i hårlokkene. De tilhører stedet og har fått jobb i nærmiljøet. Til ære for turistene lager Tora pannekaker "slik Leiv Eiriksson ville ha dem", de er seige og smakløse, mens Cole spikker på et treemne med sin nyslipte kniv. Iblant bøyer han seg ned og kaster nye vedkubber på ilden. - Det er slik turistene vil ha det, sier Cole. - De vil ha show.

    Han ler høyt og hevder at hadde det ikke vært for Leiv Eiriksson, ville han ha vært arbeidsledig.

    Innendørs er det dunkelt, men varmt. Også her brenner ilden, men røyken svever fra rom til rom og leter febrilsk etter utveier. Vikingene var ikke flinke til å lufte, og mange døde tidlig på grunn av røykforgiftning og lungesykdommer. Særlig kvinnene, som strevde med fyring, matlaging og husstell. Barnedødeligheten var høy, halvparten av barna døde før de var fem år. Gjennomsnittlig levealder var 35-40 år. Likevel kan det hende at livet var lettere her enn på Vest-Grønland, hvor de kom fra.


    En av de lokale guidene om vikingenes helse (16.0 Kbps, 33 sek.)

    Så hvorfor dro de sin vei? Svaret vet ingen, men kanskje kom de i konflikt med den opprinnelige befolkningen, de såkalte skrælingene.

    Helge Ingstad har selv antydet at det norrøne samfunnet i L’Anse aux Meadows omfattet bare 70-80 mennesker. Et lite samfunn, sårbart og svakt, og vanskelig å forsvare i det lange løp.

    Jubileumsfeiring

    Tusenårsjubileet for Leiv Eirikssons landstigning ble behørig markert høsten 2000. Hovedarrangementet fant sted i Philadelphia i USA, i nærvær av politikere, forskere og kulturpersonligheter fra mange land. I L’Anse aux Meadows begynte festen allerede i juli, med ankomsten av ti vikingeskip fra Grønland. På gressbakken hvor vikingene satt og drakk sin mjød, ble det sunget og spilt - og vel også drukket.

    76 år gamle Job Andersen: "Årene med ekteparet Ingstad var fine år, skal jeg si deg."
    - En stor opplevelse, bekjenner Cole Peterson og slår ut med armene.

    Cole håper at turismen kan bidra til å stanse av avfolkningen av L’Anse aux Meadows. Nå er bare 42 innbyggere tilbake, og flere av husene står tomme. Men 76 år gamle Job Andersen har ingen flytteplaner. Nå som før bor han ytterst i havgapet, med bruset fra Atlanterhavet som eneste underholdning. Når jeg kommer på besøk, sitter han i en haug med nyhugd ved og suger på pipa. Huden er frisk og brun, nevene er kraftige. I bakgrunnen spankulerer hønene, og på gjellene henger fisken til tørk. Dagens fangst.

    - Er du norsk? sier Job forbløffet. - Det er jeg også. Min bestefar var nordmann, derfor heter jeg Andersen. Men jeg husker ikke hvor i Norge han kom fra.

    - Om jeg husker Helge og Anne Stine? Jeg jobbet for dem i mange år. Vi gravde i jorda, år ut og år inn, centimeter for centimeter. Det var fine år, skal jeg si deg. En uforglemmelig tid!



    Helge Ingstad
    "Jeg streifet omkring som jeg ville" (05.01.2001)
    Helge Ingstad (05.01.2001)
    Den siste viking (04.01.2001)


     
     
    SØK

    HELGE INGSTAD

    10 SISTE NYHETER

    Copyright NRK © 2001   -  Telefon: 815 65 900  -   E-post: info@nrk.no   -   02.01.2009 21:48