OVERSIKT NYHETER SPORT MUSIKK UNDERHOLDNING FILM LITTERATUR MAT BARN UPUNKT
NRK Portretter

Her er du: NRK > Nyheter > Bakgrunn > Portretter

Oppdatert 22.10.2004 13:48

NYHETER
Innenriks
Utenriks
Økonomi
Kultur

Sport
Distrikt

Bakgrunn
Magasinet

Siste 48 timer
Sendinger

Trafikk
Vær
 
 

Wallace, Alfred Russel (1823–1913)

Publisert 12.01.2001 14:53

Russel er mannen som fant forklaringen på utviklingsprosessen - uavhengig av Charles Darwin. Han tilbrakte åtte år i Malayarkipelet – øyriket i dagens Indonesia der han la grunnlaget for biogeografien, vitenskapsgrenen om hvordan livsformene er utbredt på ulike kontinenter og øyer.

Alfred Russel Wallace fattet interesse for naturen da han måtte slutt på skolen som 14-åring og begynne som assistent for sin eldre bror William, som drev med landmåling. De to tilbrakte mye tid ute med oppmåling av eiendommer, kanaler og jernbanetraseer.

Men så kom dårligere tider for dette arbeidet og Wallace måtte søke seg jobb. Det fikk han som lærer ved en gutteskole i Leicester. Her fantes et rikholdig bibliotek, og det var på dette biblioteket han møtte en annen ung mann som skulle bety mye for hans videre karriere, Henry Walter Bates. Den unge Bates hadde en hobby, eller snarere en lidenskap. Han samlet på biller, og Wallace ble snart fascinert av det enorme artsmangfoldet rett utenfor Leicester.

Artsspørsmålet

De to unge mennene tilbrakte mye tid på biblioteket og drømte seg vekk til eksotiske steder over bøker som Alexander von Humboldts reiseskildring fra Amasonas og Darwins beretning – The Journal of Researches – etter den fem år lange verdensomseilingen med Beagle.

Det kom ut en bok dette året, i 1844, med tittelen "Vestiges of the Natural History of the Creation" ("Spor etter skapelsens naturhistorie").

Boken, som var utgitt anonymt, omhandlet en utviklingsprosess i naturen, med vidløftige spekulasjoner. Den skapte voldsom debatt og forfatteren, som senere viste seg å være Robert Chambers, oppnådde nettopp det han ønsket – et forrykende boksalg. Han drev nemlig forlagsvirksomhet sammen med broren William i Edinburgh og henvendte seg bevisst til den store middelklassen.

For Wallace var denne boken "et incitament", som han uttrykte det. Han ville forfølge spørsmålet om artenes opprinnelse. Var de alle skapt fullt ferdige, eller var det resultat av en utviklingsprosess?

En dristig plan

De to ung mennene bestemte seg for selv å dra til de eventyrlige tropeskogene. De ville finansiere reisen ved å samle insekter og annet materiale som de skulle sende hjem til England.

Det var en dristig plan å legge ut på en slik reise med biller og sommerfugler som Reisevaluta, men den 25. april 1848 la de ut på den lange reisen til Amasonas. Valget av Amasonas skyldtes en liten bok utgitt av amerikaneren William H. Edwards: "A Voyage Up the River Amazone". Her ble den tropiske regnskogen skildret som eventyrlig rik, nesten paradisisk, og med svært gode muligheter for å samle insekter.

Den 28. mai 1848 steg de i land ved Pará, den nåværende byen Belem, ved munningen av Amasonas-elva.

Wallace og Bates samlet en stund sammen, men skilte etter hvert lag og tok for seg hver sine områder. Wallace dro opp den mektige tilførselselven til Amasonas som har fått sitt navn på grunn av det mørke, kaffefargede vannet - Rio Negro, "den svarte elven".

Katastrofen

Etter fire år som samler i Amasonas bestemte Alfred Russel Wallace seg for å vende hjem. Han fikk plass på en båt som het Helen, fullastet med bl.a. gummi, kakao og capiví-balsam – saften av et tre i erteplantefamilien - brukt til lakkarbeider.

Den selvantennelige balsamen ble vanligvis pakket i våt sand, men for å få ned vekten og få med mer last hadde kapteinen bestemt at man i stedet skulle pakke i lette risagner. Det skulle vise seg skjebnesvangert, for midt ute i Atlanterhavet tok skuta plutselig fyr og Wallace mistet alt han hadde samlet, unntatt noen tegninger av fisk og palmer, en notatbok og et håndskrevet manuskript.

Mannskapet fra Helen tilbrakte en drøy uke i en livbåt inntil de ble reddet av en båt som om mulig var i enda verre forfatning enn Helen. Det virket ikke særlig lovende da sjøen slo inn mellom de råtne plankene i baugen på Jordan, som denne båten het. Men utrolig nok sto skuta imot storm og voldsom sjø på overfarten til England. 1. oktober 1852 satte Wallace igjen foten på Engelsk jord.

Wallace-linjen

Etter disse opplevelsene skulle man tro behovet for eventyrlige opplevelser var dekket for en stund, men tropetilværelsen, samlingen og naturstudiene var blitt en besettelse. Drøyt halvannet år og to bokutgivelser senere – 20. april 1854 - gikk han i land i Singapore.

I de neste åtte årene skulle Wallace komme til å oppholde seg i øyriket i Sørøst-Asia som han selv kalte Malay-arkipelet – nåværende Malaysia og Indonesia. Det ble snart klart for Wallace at dyrelivet forandret seg gjennom øyriket, og han trakk opp den berømte Wallace-linjen – en tenkt skillelinje mellom den australske og den orientalske biogeografiske regionen. Wallace bidro sterkt til etableringen av biogeografien som vitenskapsgren. Hans bok "Island Life" utgitt i 1880 - mange år etter at han kom tilbake til England – er en klassiker på området.

Utviklingsprosessen

Charles Darwin
Mindre kjent er det kanskje at han også fant forklaringen på utviklingsprosessen i naturen, samtidig med, men helt uavhengig av Charles Darwin.

Wallace sendte et manuskript om emnet til Darwin for vurdering med tanke på utgivelse. Da Darwin leste manuskriptet, forsto han at den yngre Wallace kunne komme ham i forkjøpet med løsningen som han selv hadde funnet for lenge siden og arbeidet med i 20 år. Han tok kontakt med et par av sine prominente venner – geologen Charles Lyell og botanikeren Joseph Hooker, og de to kom fram til at en felles presentasjon av teorien ville være det beste.

Og slik ble det – noen utdrag av Darwins brev og manuskripter ble presentert sammen med Wallaces manuskript i The Linnean Society 1. juli 1858, bare et par uker etter at Darwin mottok brevet. Wallace viste ingenting om dramatikken hjemme i England. Han samlet insekter på Ny Guinea. Resultatet var imidlertid at Darwin fikk det sparket han trengte for å publisere. Den berømte boken "On the Origin of Species" kom året etter, i 1859.

Samfunnsengasjementet

Wallace var ikke bare en stor pionér innen naturvitenskapen. Han hadde også et sterkt politisk og sosialt engasjement og stiftet et eget selskap for å motarbeide landeierne deling av land seg imellom (General Enclosures Act 1845).

Gjennom The Land Nationalisation Society, som han ledet, kjempet han for at staten skulle eie landet. Det fortelles at da han gikk tur med barna og kom til et gjerde hvor det sto typisk skilt med advarselen "Trespassers will be persecuted" ("Uvedkommende vil bli forfulgt") kunne barna bli skrekkslagne over at han ville gå videre. De forestilte seg forfølgelse og fengsling av faren, som slo med stokken i gjerdet og fnyste av de skruppelløse landeierne.

Wallace var også tidlig ute med å tale kvinnenes sak, han gikk inn for stemmerett for kvinner. Alle mennesker i alle land burde ha stemmerett og den samme frihet for loven, mente han.

Spiritisme

Til manges store forbauselse, fattet Wallace også interesse for spiritisme. I familien til hans søster, Fanny Sims, bodde det en kvinne som han i likhet med resten av familien ble overbevist om hadde egenskaper som medium. Hun kunne formidle budskap fra de døde.

Wallace mente mennesket var et åndsvesen med en udødelig sjel, og at den åndelige dimensjonen ikke kunne være et resultat av utviklingsprosessen i naturen. Selv om mange nok har det samme synet i dag, var dette utvilsomt skadelig for hans anseelse som en stor naturforsker.

Gravsted

Wallace er blitt stående i skyggen av Charles Darwin. Hans innsats er først og fremst den banebrytende innsatsen i Malay-arkipelet der biogeografien tok form. Pioneren som trosset tropesykdommer og skipskatastrofer levde til han ble godt og vel 90 år gammel.

Han døde i 1913, og ligger begravet på en enkel kirkegård i Broadstone i Dorset på sørkysten av England der han tilbragte sine siste år. Charles Darwin ble begravet med pomp og prakt i Westminster Abbey. Wallace ville ikke ha en slik begravelse. Nå er den enkle graven rennovert og sikret for ettertiden. Gravstøtten er også en gammel kjempe – en tre meter høy forsteinet trestamme.


Av Arild Hagen,
Verdt å vite, NRK P2, 12/1 2001


 
 
SØK

boks_topp_transparent.gif
PORTRETTER
boks_bunn_transparent.gif
10 SISTE NYHETER

Copyright NRK © 2001   -  Telefon: 815 65 900  -   E-post: info@nrk.no   -   02.01.2009 22:07