OVERSIKT NYHETER SPORT MUSIKK UNDERHOLDNING FILM LITTERATUR MAT BARN UPUNKT
NRK Portretter

Her er du: NRK > Nyheter > Bakgrunn > Portretter

Oppdatert 22.10.2004 13:48

NYHETER
Innenriks
Utenriks
Økonomi
Kultur

Sport
Distrikt

Bakgrunn
Magasinet

Siste 48 timer
Sendinger

Trafikk
Vær
 
 

Curie, Marie (1867-1934)

Publisert 20.12.2000 16:22 - Oppdatert 20.12.2000 16:55

Den 7. november 1867 hadde herr og fru Sklodowski ingen anelse om at deres lille nyfødte datter skulle bli en av verdenshistoriens mest betydningsfulle kvinner. At akkurat hun skulle lede vitenskapen i et nytt kjempeskritt mot framtiden.

Ei uvanlig jente i en uvanlig familie

Lille Marja Sklodowska var den yngste i en søskenflokk på fem. Det skulle vise seg at hun hadde evner og egenskaper som forbløffet både foreldrene og søsknene.

Da hun var bare 4 år, lærte hun seg å lese. Storesøsteren Bronya som hadde begynt på skolen syntes slett ikke det var lett å lære seg lesekunsten. Ikke var det moro heller. Derfor spritet hun opp leksene ved å leke skole med lille Marja. Da Bronya senere stavet seg igjennom leksene høyt for foreldrene klarte ikke Marja å dy seg. Hun rev til seg boka og leste, høyt, tydelig og helt flytende.

Det var altså ganske tidlig klart at Marja hadde talenter utenom det vanlige. Men kanskje hadde familien mye av æren for at hun kunne utvikle sine anleggs fulle potensial. Det mener i hvert fall professor Eli Olaug Hole, som er fysiker ved Universitetet i Oslo.

- Mitt inntrykk er at hun må ha vokst opp i en ganske spesiell familie. Det var ikke vanlig den gangen at jenter ble oppfordret til å ta en utdannelse. Men hjemme hos Sklodovskis, der begge foreldre var lærere, var det en selvfølge, sier Hole.

Oppvekst i Polen

Marja tilbrakte barndommen i et Polen som på den tiden var delt og styrt av tre forskjellige land. Hjembyen Warszawa var under russisk styre, og det var nærmest forbudt å være polsk i Polen. I hvert fall å oppføre seg som om man var det. All polsk kultur var forbudt og man skulle til og med snakke russisk i hjemmene.

Men herr og fru Sklodowski var sterke motstandere av en slik undergraving av den polske identiteten. Og barna ble oppdratt til å bli gode patrioter, selv om straffen for slikt var et opphold i Sibir. Lojaliteten mot fedrelandet skulle følge Marja for resten av livet. For når hun først ble opptatt av noe så var det med en sånn lidenskap at alt annet ble uviktig. Og det er ikke mange tenåringer som har gått på fremtiden med en slik plan og vilje som Marja Sklodovska.

Kvinner hadde ikke adgang til universitetet i Polen, så skulle Marja og søstrene hennes få en utdanning så måtte de til Paris. Faren, som var blitt enkemann, hadde ikke råd til å sende pikene til Frankrike, men Marja hadde en plan. Hun skulle ta en guvernante-post på landet, og pengene hun tjente skulle finansiere søsteren Bronya’s utdannelse i Paris. Når Bronya var ferdig skulle hun sørge for at Marja også fikk utdannelse ved universitetet.

Endelig i Paris

I løpet av de 5 årene hun jobbet som guvernante leste Marja litt for seg selv, og hun var kommet til at det var matematikk og fysikk som fristet mest. Og høsten 1891 gikk drømmen i oppfyllelse.

Marja ble til mademoselle Marie, i det hun begynte ved universitetenes universitet, Sorbonnen i Paris. I de første månedens bodde hun hos Bronya og hennes mann, men der fikk hun ikke konsentrert seg ordentlig om studiene, syntes hun. Så snart flyttet hun inn i sitt eget lille krypinn i byen.

I årene som fulgte dreide Marie’s liv seg kun om studiene, og rett som det var glemte hun både å sove og spise. Etter en stund oppdaget søsteren Bronya hvor utkjørt og avmagret hun var blitt, og tok seg av henne til hun kom seg på bena igjen. Men straks hun fordypet seg i studiene glemte hun løftene om å ta bedre vare på seg selv.

Pierre Curie

Marie Sklodowska forsømte stadig helse, verdslig nytelse og det sosiale liv til fordel for sine lidenskaper: Polen og vitenskapen. Og snart skulle hun få en til. Etterhvert trengte hun nemlig en laboratorieplass, og det var ikke lett å oppdrive. Til slutt fikk hun et tips om at det var en som het Pierre Curie som kanskje kunne ha en plass. Det hadde han, og det vokste snart frem et dypt vennskap mellom de to forskerne.

Pierre var ikke i tvil: Han hadde funnet en kvinne som delte hans interesser og intellekt. Den perfekte match. Men Marie hadde viet livet sitt til sine to lidenskaper, og var på ingen måte overbevist om at hun hadde plass til en til. Særlig ikke en som kom til å holde henne borte fra det elskede Polen. Men Pierre gav ikke opp, selv ikke da Marie dro tilbake til Polen sommeren 1894.

Endelig Madame

Hvor enn Marie dro den sommeren lå det brev fra Pierre og ventet på henne. Og de hadde den ønskede effekten. Våren 1895 giftet de seg. Marie ble til Madame Curie, og det navnet skulle bli kjent over hele verden. For de to nygifte gikk bokstavelig talt en strålende fremtid i møte.

I 1896 oppdaget den franske fysikeren Henri Becquerel at det kom en mystisk stråling fra grunnstoffet Uran. Dette fenomenet fascinerte Marie Curie. Det var hun som først brukte begrepet radioaktivitet, og igjennom de neste årene fant Pierre og Marie to nye radioaktive grunnstoffer.

Men selv ikke i den vitenskapelige lykkerusen over en slik oppdagelse glemte Marie sin andre lidenskap. Derfor kalte hun det ene stoffet Polonium, etter fedrelandet. Oppdagelsen av polonium og radium skaffet paret nobelprisen i fysikk i 1903, sammen med Henri Becquerel.

Død og dårlig helse

Frankriket var ikke særlig flinke til å ta vare på Pierre og Marie og de to døtrene de fikk. Økonomien var det så som så med, og forsker-paret måtte jobbe i et skur som lignet mer på en potetkjeller enn et laboratorium.

Likevel var disse årene de lykkeligste i Maries liv. Nå kunne hun endelig bruke sine kunnskaper til å yte for menneskeheten! Og forskerparet lot seg ikke friste av rikdommene de kunne oppnå ved å ta patent på framstillingen av radium. Den vitenen skulle komme vitenskapen og menneskene til gode. Og det var jo bare en tilfeldighet at det var akkurat dem som hadde oppdaget metodene, mente de.

Med sine like holdninger, og sine felles interesser var de det perfekte par. Og det gjorde tragedien fullkommen da Pierre ble påkjørt og drept av en hestevogn i 1906.

Store doser stråling

Men Pierre hadde tidligere sagt at om en av dem skulle dø måtte den andre fortsette å jobbe for vitenskapen. Kanskje var det dette som holdt Marie oppe i årene som skulle komme. Med Pierres far som barnevakt fortsatte Marie sin intense forskning. Rundt henne på alle kanter lå radioaktivt materiale å strålte.

Marie ble utsatt for enorme doser av radioaktiv stråling. Den daglige håndteringen av bl.a. radium påførte henne dype sår på hendene, og hun fikk etterhvert stær på begge øynene. Da Pierre levde gikk de to ofte ned i laboratoriet om kvelden for å se på alt det radioaktive materialet som lå og lyste i beholderne sine. Marie likte selv å ha litt radium på nattbordet sitt. De stadige helseproblemene hennes må nok sees i sammenheng med denne skjødesløse omgangen med sterkt radioaktive materialer.

Kjærlighet og skandale

Marie var svært glad i døtrene Irene og Eve, men bortsett fra det ble nok mye av følelseslivet spilt ut for kolber og reagensrør. Det finnes likevel tegn på at den spesielle lidenskapen hennes også kunne gjelde mennesker.

Etter sigende utviklet hun et nært forhold til vennen og kollegaen Paul Langevin. Men Langevin var gift. Forholdet til konen var så dårlig at han forlengst hadde flyttet hjemmefra, men pressen kastet seg over saken. Det ble påpekt at Marie hadde kledd seg i en lys kjole og blomster, og det skulle være bevis for at hun hadde en affære.

– Og det var det nok også, sier Eli Olaug Hole. Både til bryllupet sitt og ved utdelingen av Nobelprisen insisterte hun på å få sydd mørke kjoler i robuste stoffer. For de kunne hun jo bruke i laboratoriet etterpå! Så kledde hun seg i noe så upraktisk som lyse klær, ja da var det nok noe på gang.

Mottok Nobelpris nummer to

Skandalen ble brettet ut for hele Frankrike, og i tiden som fulgte fikk hverken Marie eller døtrene et øyeblikks fred. Og da hun midt oppi dette fikk tildelt sin andre Nobelpris, oppfordret Svante Arrhenius fra Nobelkommitteen henne til å avslå prisen. Marie mente imidlertid at det var for sin vitenskapelige innsats hun fikk den, og ikke for sitt privatliv. Hun dro til Sverige likevel. Men like etter dette kollapset hun og jobbet ikke på over et år.

Men det virker som om Marie Curie rett og slett ikke var i stand til å gi opp. Møysommelig rettet hun ryggen og fortsatte arbeidet. Da første verdenskrig brøt ut slapp hun det hun hadde i hendene og braste ut i felten med transportable røntgenapparater og eldstedattera Irene til hjelp. Hun forsøkte til og med å få smeltet om de to Nobelprisene i gull for å gjøre sin borgerplikt å hjelpe Frankrike som hadde stelt så dårlig med henne og Pierre.

Vitenskapen mistet alt

Det er for slike mennesker som Marie Curie at man har skapt uttrykket 'å brenne sitt lys i begge ender'. Den 4. Juli 1934 hadde de to flammene nådd hverandre. Og Marie Curie med jernviljen måtte gi tapt. De var kanskje usikre på det da, men i ettertid er dødsårsaken klar: leukemi.

På et rom i et Sveitsisk sanatorium lå en av verdenshistoriens største forskere med det grå håret utover puten. De tynne arrete hendene som hadde flyttet fjell i den vitenskapelige utviklingen var stille og hvilte mot teppet. Og langt borte, på radiuminstituttet i Paris ropte en fortvilet vitenskapsmann: Vi har mistet alt!

Av Ingrid Spilde
Verdt å vite, NRK P2, 30. november 2000


 
 
SØK

boks_topp_transparent.gif
PORTRETTER
boks_bunn_transparent.gif
10 SISTE NYHETER

Copyright NRK © 2001   -  Telefon: 815 65 900  -   E-post: info@nrk.no   -   02.01.2009 21:27