OVERSIKT NYHETER SPORT MUSIKK UNDERHOLDNING FILM LITTERATUR MAT BARN UPUNKT
NRK Portretter

Her er du: NRK > Nyheter > Bakgrunn > Portretter

Oppdatert 22.10.2004 13:48

NYHETER
Innenriks
Utenriks
Økonomi
Kultur

Sport
Distrikt

Bakgrunn
Magasinet

Siste 48 timer
Sendinger

Trafikk
Vær
 
 

Vismannen fra de amerikanske skoger:

Thoreau, Henry David (1817-1862)

Publisert 13.12.2000 11:25 - Oppdatert 30.11.2001 10:09

I de fleste lands litteratur hender det at glemte skribenter rykkes ut av glemselen og blir aktuelle igjen. Miskjente diktere fra fortiden kan med ett slag begynne å lokke til seg nye skarer av lesere fordi verden er blitt annerledes. Dette har skjedd med den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau (1817- 62).


I samtidens øyne var han en slags skrulling som skrev rare bøker som ingen leste, og som streifet rundt i skog og mark uten å foreta seg noe nyttig. Han levde et stille liv, opptatt av naturstudier og litterære sysler. Men i våre dager er disse bøkene blitt aktuelle igjen og leses som aldri før, både i Amerika og Europa. Hans hovedverk Walden lest og elsket som bare få andre bøker fra klassisk amerikansk litteratur.

Henry David Thoreau ble født i den lille byen Concorde i Massachusetts, og tilbrakte hele livet her. Han kom fra et velstående hjem og hadde fått tidens høyeste universitetsutdannelse, men det interesserte ham lite å slå seg til ro i en fast og trygg stilling. Det han ville var å leve fritt og ubundet og ha tid til å dyrke sine interesser: friluftsliv, filosofi og klassisk litteratur. Spørsmålet om hvordan han skulle skaffe seg et ærlig levebrød samtidig med at han fikk beholde en del av den dyrebare friheten, skulle komme til å plage ham bestandig.

En stund forsøkte han seg som lærer, men gav det opp da han skjønte at han måtte forandre sine meninger og sin oppførsel i overensstemmelse med yrkespliktene. Så prøvde han journalistyrket og til slutt også handelsveien – men slo seg ikke til ro med noen av delene. Han endte med å legge bort alle planer om status i samfunnet, og slo seg gjennom på tilfeldige småjobber. Deler av livet tilbrakte han som eneboer i villmarka der han livnærte seg av det han kunne skaffe seg ved sine henders arbeid.

Han skriver: ”Da jeg ble klar over at det ikke var videre sannsynlig at mine medborgere ville tilby meg noen plass på rådhuset, og heller ikke noe levebrød noe annet sted, men at jeg måtte greie meg selv, da vendte jeg meg helt og holdent til skogene. Jeg bestemte meg for å sette i gang med det samme, ikke som andre vente til jeg hadde fått samlet den nødvendige kapital, men prøve å klare meg med de små midler jeg alt rådde over.”



Det enkle og det sanne

Når Thoreau greidde å bryte ut av karrieresamfunnet og virkeliggjøre sitt liv i samsvar med egne ønsker, var det fordi han ikke fryktet å gå egne veier. Han mente oppriktig at den tenkemåten som går ut på å gjøre som alle andre er gal og ufornuftig. Den nedarvede livsformen i samfunnet er ikke nødvendigvis god selv om den er gammel:

”Nå har jeg levd i over tretti år på denne planeten, men ennå har jeg til gode å høre et verdifullt råd fra dem som er eldre enn meg. De har ikke sagt meg noe som vedkommer saken. Her har jeg livet, et eksperiment som jeg for en stor del ikke har prøvd ennå, men det hjelper ikke meg at de allerede har prøvd det.”

Men når Thoreau våget å gå så på tvers av det alminnelige som han gjorde både i sitt liv og sine skrifter, skyldtes det ikke minst vennekretsen. Allerede som ganske ung kom han inn i en gruppe filosofer og diktere som senere ble berømte i amerikansk litteraturhistorie. Kretsen, som bar det filosofiske navnet The Transcendental Club, ble ledet av Ralph Waldo Emerson, en av Amerikas fineste tenkere, og romanforfatteren Nathaniel Hawthorne var også blant medlemmene.

Hovedpunktet i gruppens filosofi bestod i et brudd med det tradisjonelle annenhånds syn på Gud og fremhevelse av direkte kontakt med guddommen gjennom naturen. Ellers la gruppen stor vekt på enkelhet og nøysomhet, man ville bort fra tidens nyttemoral og materialistiske innstilling. Å leve enkelt, uten å streve og kave for å samle seg mest mulig eiendom, det var å leve i samsvar med menneskets sanne natur. Luksus og komfort kan ikke bare unnværes, men er en direkte hindring for et rikt indre liv. Derfor måtte de også reagere mot en samtid som etter kretsens mening var altfor opptatt av penger og andre overflødige bekymringer.


Villmarkslivet

Karakteristisk for gruppen var at de ikke bare diskuterte og studerte livsformene, de ønsket også å overførte sine ideer til virkelighetens harde verden. De var villige til å eksperimentere med sine liv for å finne fram til en ny måte å leve på. Å være filosof, sa de, er også å løse noen av livets problemer, ikke bare i teorien, men også i praksis.

Et eksempel på denne viljen er at en av dem anla en forsøksgård, der enkelheten ble gjennomført på det landbrukstekniske området; en annen grunnla et lite kirkesamfunn. Men den som gjorde det mest vågale eksperimentet var Thoreau. I mer enn to år levde han muttters alene i en liten skogshytte ved sjøen Walden, fjernt fra all sivilisasjon, for å vise at et rimelig velutrustet nåtidsmenneske kan leve i og av villmarka, selv under en nordlig himmel, og likevel kan det få tid og interesse til overs for sin egen åndelige utvikling.

Thoreau hadde alltid ønsket seg en tilværelse der han uavhengig av hverdagens småting kunne tenke over livet. Og han gikk til sitt toårige eksperiment med glede og forventning. Endelig skulle han få anledning til å stille seg selv ansikt til ansikt med virkelighetens mest nakne kjennsgjerninger, og se om det var mulig å lære hva livets sanne rikdom består i.

Hans hovedverk Walden – eller Livet i skogene som boka heter i en god oversettelse av Andreas Eriksen – handler om disse årene i skogen, og det er en bok som favner alle forfatterens beste egenskaper: sprudlende fantasi og fortellerglede – djerv og respektløs tankeflukt – humor – og sist, men ikke minst: hans intense sansing og beskrivelse av naturen.

Noe passivt dagdriverliv var det ikke. Han dyrket opp et par mål jord og avlet bønner og poteter, han gikk på jakt i skogen, han fisket i sjøen, han gjorde studier i brødbakingens gamle kunst, og prøvde seg så smått i skredderfaget. Selv huset sitt bygget han selv, med peis og pipe. Han erfarte at den praktiske virksomheten stimulerte ham til åndelig virksomhet. ”Hvem vet”, skrev han, ”om ikke den dikteriske evne ville utfoldet seg hos langt flere mennesker dersom de bygget boligene sine selv og skaffet føden til seg selv og familien på aller enkleste vis.”

En av Thoreaus kritikere bemerket at villmarksfilosofen riktignok ikke alltid selv fulgte sitt selvbergingsprogram fullt ut, men ofte var å se på Concordes små kroer der han spiste biff og drakk øl. Og ensom var han ikke i skogshytta - filosofvennene kom på besøk. Dessuten var naturen for ham det inderligste og mest oppmuntrende selskap han kunne tenke seg.

Han skriver i Walden: ”Så lenge jeg nyter årstidenes vennskap, er jeg sikker på at ingenting kan gjøre livet til en byrde for meg. Jeg er ikke mer ensom enn en et enslig kongslys eller en løvetann ute på vollen, eller et bønneblad, eller en skogsyre, eller en hestebrems eller en humlebi. Jeg er ikke mer ensom enn kvernbekken, eller en værhane, eller polarstjernen, eller sønnavinden, eller en aprilbyge, eller en januarvår, eller den første edderkoppen i et nytt hus.”

Spør man hva Thoreau fikk ut av nærkampen med livet i villmarka blir svaret at han lærte at det ikke bare finnes én mulig måte å leve på, den som flertallet går inn for. Han lærte at livet som menneskene rundt ham berømmet og anså for vellykket, bare var ett av mange forskjellige slags liv, og at det ikke var noen grunn til å overdrive betydningen av dette ene på de andres bekostning. Han erfarte at den stille ettertenksomheten, kontemplasjonen, kan bli en kilde til stadig ny og vedvarende lykke. ”I stundene av urørlig ro sammen med naturen, grodde jeg som kornet om natten,” skriver han.

Dette betyr ikke at Thoreau gav seg til å preke mot alt som het sivilisasjon. Det han tok avstand fra var sivilisasjonens utvekster. Av egen erfaring visste han at det fantes en livsform som var sunnere, rikere og enklere enn den gjengse bytilværelsen. Men han mente ikke at mennesket burde forlate sivilisasjonen, flykte tilbake til naturen og opphøre å være sivilisert. Han tilhørte menneskenes verden. Han betraktet det indre liv i hvert enkelt menneske som den eneste mening livet hadde.


Sivil ulydighet

Han ble aldri noen sosial reformator. Men han tok følgene av sitt syn også på det samfunnsmessige området. Etter at han flyttet tilbake fra Walden utformet han et samfunnskritisk forfatterskap som har hatt avgjørende betydning for en rekke politiske lederskikkelser i ettertid, blant andre for ingen ringere enn Gandhi.

Thoreau hadde lenge vært motstander av den amerikanske regjeringens politikk, særlig var uviljen mot oppheving av negerslaveriet en torn i øyet. Men da regjeringen i 1848 gikk til krig mot Mexico for å erobre Texas, mente han at det gikk altfor vidt. I et stort essay, On the Duty of Civil Disobedience - Om plikt til medborgerlig ulydighet - oppfordret han enkeltmennesket til å sette seg opp mot maktens utøvere hver gang de handler på en måte som er uforenlig med ens dypeste samvittighet.

Når statsmaktene er umoralske, må enkeltmennesket protestere, for eksempel med slike midler som skattenekt. Også på dette området satte han ideene ut i livet. Han avslo å betale enhver form for skatt, og måtte i fengsel. Rett nok ble han løst ut etter noen dager av skrekkslagne slektninger, men at han selv mente det alvorlig er det ingen tvil om.

I årene etter disse hendelsene vokste de politiske lidenskaper i Amerika, og i 1862 var den amerikanske borgerkrigen et faktum. Men da var ikke lenger Henry David Thoreau blant de levende. Vinteren før var han falt som offer for sin kjærlighet til naturen – han hadde pådratt seg lungebetennelse mens han lå på kne i snøen og tellet årringene i en trestubbe. Han døde en vakker vårmorgen den 6. mai 1862. Da var han 45 år gammel.

Disse ordene fra en av bøkene hans burde stått på gravsteinen:

”Mitt største aktivum har vært mine små behov, men jeg kunne omfavne jorden i min glede, og skal med tilfredshet la meg begrave i den. Og jeg tenker på alle de menneskene som kommer til å få vite at jeg har elsket dem, til tross for at jeg ikke har sagt det til noen.”

Den tjekkiske komponisten Anton Dvorak som levde i USA i flere år på slutten av 1800-tallet, var dypt inspirert og påvirket av Thoreau og gav ofte uttrykk for hvor mye han skyldte ham.

Sånn er livet, NRK P2, 28. februar 2000


















 
 
SØK

boks_topp_transparent.gif
PORTRETTER
boks_bunn_transparent.gif
10 SISTE NYHETER

Copyright NRK © 2001   -  Telefon: 815 65 900  -   E-post: info@nrk.no   -   02.01.2009 21:08