OVERSIKT NYHETER SPORT MUSIKK UNDERHOLDNING FILM LITTERATUR MAT BARN UPUNKT
NRK Portretter

Her er du: NRK > Nyheter > Bakgrunn > Portretter

Oppdatert 22.10.2004 13:48

NYHETER
Innenriks
Utenriks
Økonomi
Kultur

Sport
Distrikt

Bakgrunn
Magasinet

Siste 48 timer
Sendinger

Trafikk
Vær
 
 

Berømt og beryktet:

Sand, George (1804-1876)

Publisert 13.12.2000 09:44 - Oppdatert 30.11.2001 10:25

Berømt for sine romaner og sitt ønske om å skape rettferdighet, beundret for sitt mot og sin raushet, beryktet for sine mannshistorier og sin klesdrakt: Den franske forfatteren George Sand (1804-1876), døpt Aurore Dupin, var en kraft i europeisk åndsliv. Ved siden av Mme de Staël var hun en av svært få kvinner som spilte en rolle i fransk politisk historie på 1800-tallet.

Hun var like kjent og lest i samtiden som Flaubert, Stendhal, Hugo og Balzac, og flere av dem var hennes nære venner. Gustave Flaubert, forfatteren av Madame Bovary, skrev brev til henne der han kaller henne ”kjære læremester”.

På farssiden var hun i slekt med konger og adel, på morssiden med folket. Hun vokste opp på bestemorens slott i Nohant, tjue mil sør for Paris, der det i dag er museum. Bestemoren var påvirket av Rousseaus tanker om oppdragelse, og Aurore levde et fritt liv blant bønders barn, kledde seg i bukser og red barbakk.

Men atten år gammel ble hun giftet bort til baron Casimir Dudevent. To barn og mange skuffelser senere – ektemannen foretrakk til tider tjenestepikene framfor henne – reiste hun til Paris, prøvde seg først på porselensmaling, og tok til å skrive sammen med en elsker.

Den frie viljen

Hun gav ut sin første roman, Indiana, i 1832, tok et mannsnavn som pseudonym, og kledde seg i mannsklær – hun sa det var mer praktisk og kostet mindre.

Indiana gjorde henne berømt over natten. Boken er en protest mot kvinners ulykke i arrangerte ekteskap, og i forordet til en senere utgave skriver hun:

”Da jeg skrev Indiana, adlød jeg sterke og sanne følelser som kom til uttrykk i flere romaner, og som bygger på innsikten om at forholdet mellom kjønnene ødelegges av samfunnet.”

Flere av romanene fra denne tiden – blant dem Valentine - handler om retten til å gifte seg av kjærlighet, og om å rive ned klasseskiller som hinder for ekteskap – svært kontroversielle spørsmål i samtiden.

Under lesingen av Indiana får man assosiasjoner til Jane Austen, en forløper til Sand, og til søstrene Brontë, som det blir hevdet hentet inspirasjon hos Sand, i likhet med Camilla Collett.

Den unge Indiana bruker klare ord til ektemannen, den mye eldre oberst Delmar, skildret som ”en gammel pensjonert stivnakke”:

”Jeg vet at jeg er slave og at De er min herre. Landets lover har gjort Dem til min herre. De kan baste og binde min kropp, sette håndjern på meg og styre mine handlinger. De har den sterkestes rett, og samfunnet støtter Dem i det. Men over min vilje har De ingen makt!”

I romanen Lélia (1833) balanserte Sand på anstendighetens stramme line – hun skrev om kvinnens mangel på og behov for erotisk tilfredsstillelse. Her et utdrag fra en av Lélias monologer:

”I søvne ble jeg av og til bytte for den svimlende ekstase som asketiske hjerner så lett lar seg fortære av, og da følte jeg hvordan jeg endelig ble revet med. Da svømte jeg i et hav av usigelig vellyst. Men så våknet han, og dermed var det slutt med min lykke. Han ble atter mannen, et brutalt og glupsk rovdyr, og jeg flyktet redselsslagen. Jeg tryglet om tilfredsstillelse, om den så skulle koste meg min sjels salighet. Da det lysnet av dag, lå jeg der, dødstrett og blekere enn morgengryet. Med skrik av smerte og raseri forsøkte jeg å skaffe meg utløsning…”

Sands bonderomaner (La petite Fadette, Francois le champi, La mare au diable) blir i dag betraktet som det beste hun har skrevet, ved siden av selvbiografien. Det hevdes at en grunn til at hun ikke står seg så godt i ettertid, er at hun ikke skrev realistisk – hun ville forandre, men ikke gjennom å beskrive råskapen og elendigheten, hun forskjønnet virkeligheten.


Neste liv som jomfru

Bortsett fra ektemannen, var de fleste av Sands mange menn yngre enn henne. En av dem var Frederic Chopin. Kjærlighetsforholdet deres varte i ti år, om vinteren bodde de i Paris, og om sommeren i Nohant. Sammen med Sands to barn, Maurice og Solange, reiste de i 1838 til Mallorca – nedfelt både i litteratur- og musikkhistorien: Sand skrev En vinter på Mallorca, og Chopin skal blant annet ha komponert det såkalte Regndråpepreludiet denne vinteren, som var uvanlig kald og regnfull. De frøs, og Chopins hoste forverret seg – tuberkulosen tok til sist livet av ham i 1849, bare et par år etter at forholdet mellom dem var slutt.

George Sand hadde en enorm produksjon, og hun skrev også for å greie alle utgiftene til familien og andre som var avhengige eller gjorde seg avhengige av henne.

At hun skrev lett kan dette sitatet fra en av hennes elskere, dikteren Alfred de Musset, illustrere:
”Hele dagen hadde jeg arbeidet, og da kvelden kom hadde jeg skrevet ti verselinjer og drukket en flaske konjakk. Hun hadde drukket en liter melk og skrevet et halvt bind.”

På slottet i Nohant - som hun arvet etter bestemoren og måtte gjennom en opprivende kamp med ektemannen for å få beholde - var Sand en gjestfri vertinne og generøs nabo. Dit kom forfatteren Honoré de Balzac i februar 1838, og dette skriver han etter besøket:

”Jeg kastet anker på Nohant slott fastelavnslørdag ved halv åttetiden om kvelden, og ble straks vist opp til kamerat Sand, som satt i morgenkjole ved kaminen i det store, avsidesliggende soveværelset sitt og røkte en sigar etter middagen. Under morgenkjolen bar hun røde langbukser, og på føttene hadde hun et par kokette strømper og fine, gule tøfler med frynser på. Hun har nå vært på Nohant et helt år, er temmelig nedfor og arbeider kolossalt.

Der sitter hun langt utenfor folkeskikken og fordømmer både ekteskapet og kjærligheten, fordi ingen av delene har gitt henne annet enn skuffelser. Hun har alltid vært erotisk underernært, det er saken. Og verre og verre blir det vel, for hun er ikke særlig elskelig av seg, og det blir følgelig sikkert ikke lett for henne å gjøre seg elsket.

Hun er ungkar og kunstner, hun er stor og vidsynt, hun er en strålende venn, og hun er et anstendig menneske. Hun har alle mannens mest typiske trekk – ergo er hun ingen ekte kvinne. I de tre dagene vi snakket fortrolig sammen, innbød hun like lite som før i tiden til den lette formen for kurtise som selv de mest ærbare kvinner pleier å forlange av oss mannfolk. Det var en kamerat jeg satt og pratet med.

Hennes dyder er mange og store, men de er av det slaget som samfunnet betrakter som det motsatte. Vi diskuterte ekteskapet og frihetens store problemer med et alvor, en oppriktighet, en samvittighetsfullhet og en ærlig vilje til å forstå hverandre, som ingen av menneskehjordens store hyrder hadde behøvd å skamme seg over.”

Det er blitt sagt mye om Sands moderlige rolle overfor sine yngre elskere og samboere, og at hun etter hvert ble grundig lei av den rollen. Her er en av hennes ettertanker når det gjelder forholdet til menn:

”Når en begavet mann blir en begavet kvinnes venn, kan hun prise seg lykkelig. Som elsker gir han derimot alle kvinner omtrent det samme, og ofte er det den tarveligste og dummeste av oss som får mest glede av ham. Min erfaring – jeg bør visst dessverre heller si mine erfaringer – om kjærligheten er nokså grundige. Hvis jeg skulle leve mitt liv om igjen, ville jeg leve det som jomfru.”


Sosialisten Sand

Sand deltok aktivt i 1848-revolusjonen i Frankrike, hun så på seg selv som demokrat, og kalte seg både sosialist og kommunist. I romanene fra 1840-tallet skildrer hun by- og bygdeproletaren. Hun fikk i oppdrag å redigere Republikkens bulletin, og skrev blant annet en opprørsappell som skapte røre, der hun oppfordrer pariserne til å gå på barrikadene om det trengs.

Men drømmen om en sosialistisk republikk gikk i knas, George Sand skulle arresteres, men slapp unna og gjorde en stor innsats for mennesker som ble fengslet. Hun reddet også noen fra å bli henrettet. Hun henvendte seg direkte til president Louis Napoleon Bonaparte – i 1852 utnevnt til keiser Napoleon den tredje – ba om amnesti og nåde for sine meningsfeller og sa til ham: ” Vis at De snakket sant da De sa: ”Jeg forfølger ikke troen, jeg straffer ikke tanken.””

Hennes trøst i ettertid var teatret: dukketeatret hun og sønnen Maurice samarbeidet om på slottet i Nohant, og stykkene hun fikk oppført på scener i Paris. Hun hadde trodd at litteraturen skulle bidra til å skape en bedre verden, men innså at hun hadde håpet for mye.

Men helt tam ble hun ikke. Hun avskydde keiserdømmets tyning av åndsfriheten, og skrev pamfletten Daniella, trykket som føljetong i avisen La Presse, som med nød unngikk å bli stengt. Ironisk nok: i sin mellomstilling mellom folket og makten bad Sand keiserinnen gripe inn og hindre stengingen!

De siste ti årene av livet levde George Sand i harmoni med sønnen Maurice, hans kone og tre skjønne barnebarn på slottet i Nohant, etter at den femten år yngre elskeren Manceau døde av tuberkulose. Hun skrev – hun reiste – og etter et besøk hos forfatterkollega Gustave Flaubert skriver hun til ham:

”I mine ben kribler reiselysten bestandig. Det gjør den ikke i dine. Du tilbringer livet i en slåbrok, og slåbroken er frihetens og virksomhetens fiende. Jeg blir alltid like forbauset over at arbeidet koster deg så mye slit. Gjør du deg ikke litt til? Det merkes da så lite! Hva stilen angår, tar jeg den mindre høytidelig enn du. Jeg lar vinden spille som den vil på min gamle harpe.”

Dessverre er finnes lite av George Sand på norsk – men dansk og engelsk kan være et alternativ hvis man ikke kan lese henne på originalspråket. Barnehjemsgutten (Francois, le champi) kom på norsk i 1916, En vinter på Mallorca finnes både på svensk og dansk, og Indiana ble utgitt på dansk så sent som i 1984 (Hønsetryk). Valentine finnes også på dansk fra 1876.

I 1907 kom brevvekslingen mellom Sand og Musset på dansk. I boken Mor og Medusa – portrett av den moderne kunstneren av Sissel Lie, skriver hun om George Sand i kapitlet ”Kunstneren som kjønnsløs eller moderlig mann – George Sand.” Dessuten har André Maurois skrevet en underholdende Sand-biografi som er oversatt til norsk (Gyldendal, Oslo 1955 ).

En fyldig George Sand-side på fransk her,
og en noe mindre innholdsrik på engelsk her. Begge laget av privatpersoner.

Sånn er livet, NRK P2, 24. januar 2000






LENKER
  • En fyldig George Sand-side på fransk  
  • Og en George Sand -side på engelsk 


  •  
     
    SØK

    boks_topp_transparent.gif
    PORTRETTER
    boks_bunn_transparent.gif
    10 SISTE NYHETER

    Copyright NRK © 2001   -  Telefon: 815 65 900  -   E-post: info@nrk.no   -   02.01.2009 21:02