skilleBanner kroningsjubileet skille_slutt
bakgrunn_3_1_banner
Her er du: NRK.no > Nyheter > Bakgrunn Sist oppdatert 13:20
NRK Nyheter
Tlf: 23 04 80 00
Faks: 23 04 71 77
nettnyheter­@nrk.no
Adresse: 0340 Oslo

Publikumsservice
Tlf: 815 65 900
info@nrk.no


Nyhetsredaktør:
Rune Nøstvik
Ansvarlig redaktør NRK.no: Are Nundal

Tips NRK Nyheter:
nyheter@nrk.no
Tips alle nyhets­redaksjonene
Tlf: 23 04 80 00

 

Veien til fugleinfluensa

Begynner fugleinfluensaen å smitte fra menneske til menneske, kan den gi opphavet til en ny, farlig epidemi. Hvordan blir slike faranger til? Og hva kan vi lære av historien?

Publisert 17.03.2006 06:14.
LYD OG VIDEO  Lyd Video
Hjelp | Mer lyd og video
Av veterinær og forsker dr.med.vet. Bergljot Børresen
Tilrettelagt av Eva Stabell

- Fortsetter vi å produsere egg, melk og kjøtt slik vi gjør i dag, vil vi dele skjebne med steinaldermenneskene: Vi kan leve godt mellom slagene – men slagene vil komme.

Veterinær og forsker Bergljot Børresen. (Foto: Knut Falch, Scanpix)
"Slagene" har navn som aids, SARS, E.coli, kugalskap og fugleinfluensa.

Menneskenes måter å omgås dyr på gjennom tidene, har utviklet en rekke infeksjonssykdommer som startet hos dyr og spredte seg til mennesker – det vitenskapen kaller zoonoser.

Men dagens forskere har innsett at det er feil å stemple alle mikrober som fiender og potensielle sykdomsskapere, for langt de fleste av dem har viktige roller i naturen, blant annet i fordøyelse og immunsystem.

Kroppen består av milliarder av celler, men i mage-tarm-kanalen vår finnes det ti ganger flere bakterieceller enn vi har kroppsceller. Mikrobene er så små at disse titalls milliardene likevel bare veier en drøy kilo til sammen.

Disse – for enkelthets skyld kalt de ”gode” mikrobene – har en mangfoldig sammensetning som er særegen for hver enkelt dyreart, avhengig av dyrets spiseseddel og levemåte.

Drøvtyggervomma er for eksempel en komplett mikrobefabrikk for nedbrytning av cellulose, mens andre gressetere som hest og kanin har sine stråfordøyende mikrober i tykktarm og svære blindtarmer. Rovdyr, derimot, klarer seg med kortere tarmkanal til sin enkle meny, og har helt andre mikrober til å håndtere kjøtt, knokler, sener og fett.

Altetende

Vi som er altetere sammen med for eksempel gris, bjørn og rotte, trenger en tarmflora med stor bredde og fleksibilitet, for disse mikrobene må kunne hanskes med både plantefiber, fruktsukker, fett og kjøtt. Forskerne regner at tarmfloraen øker utnyttelsen av maten vår med rundt 30 prosent – og mye mer hos rene planteetere.

I tillegg er tarmfloraen viktig for å utvikle et sunt immunapparat. Derfor har naturen sørget for at pattedyrunger møter morens tarmbakterier allerede under fødselen. I timene etterpå koloniseres den nyfødtes tarm av tusen ulike bakteriearter, samtidig som den første supen morsmelk skaffer immunstoffer til å leve fredelig med akkurat denne floraen.

Åtte dager gamle barn har en komplett tarmflora. (Ill. foto: Heiko Junge, Scanpix)
Åtte dager gamle barn født under "primitive" forhold, har alt en komplett, "voksen" tarmflora. Men blir de født på moderne sykehus, har renslighet og eventuell antibiotika gjort at tarmfloraen i beste fall er ufullstendig og gir mindre beskyttelse mot sykdom.

En forsvinnende liten fraksjon av mikrobene har spesialisert seg på livet som parasitter, det vil si de lever høyt på verten uten å gi annet enn problemer tilbake. De er patogener, sykdomsskapere. I tillegg til patogene bakterier finnes det både encellede og flercellede dyr som er parasitter, pluss noen nakne molekyler av arvestoff, det vi kaller virus.

Hvert individ, dyr eller menneske, er altså et vandrende økosystem for tusenvis av bakteriearter, pluss sopp, virus og diverse en- og flercellede parasitter. Hver dyreart lever i fredelig sameksistens med sine ”innbyggere” i et dynamisk samspill mellom dem og immunsystemet, utviklet gjennom millioner av år.

Men når to fjerntstående dyrearter begynner å leve tett sammen, blir økosystemene deres blandet. Da kan for eksempel mennesker smittes med en infeksjonssykdom fra dyr: Det oppstår en zoonose.

Tar vi en rask reise gjennom menneskehetens utviklingshistoriske hovedepoker, får vi se hvordan zoonosene oppstår og sprer seg i tråd med endringer i samspill mellom dyr og mennesker.

Alle var ville

Første epoke er Jegersteinalderen, som varte fra menneskenes spede begynnelse frem til for rundt 10.000 år siden. Alle mennesker var jegere og sankere, og alle dyr var ”ville”. Nærkontakt med andre dyr hadde folk stort sett bare når de jaktet, slaktet og spiste dem. Byttets lus, lopper og ulike innvollsparasitter og mikrober kunne i sjeldne tilfeller skape problemer som mage-tarm-infeksjoner eller for eksempel miltbrann og stivkrampe når folk slaktet syke eller selvdøde dyr.

I tillegg hadde jegerfolkene ofte selskapsdyr, en skikk som kanskje er en halv million år gammel. Enkeltindivider som ulvunger, apeunger, diverse fugler, grisunger og rådyrkalver bodde hos folk kortere eller lengre tid, og ble ammet av kvinnene når det trengtes. For eksempel finner forskerne at visse virus som bare kan overføres ved nært samliv, har hoppet fra aper til mennesker i Sør-Amerika allerede for mellom 15.000 og 30.000 år siden.

Neste epoke, Bondesteinalderen, startet for drøyt 10.000 år siden, da folk ble bofaste jordbrukere etter istiden. Mange av de tidligere selskapsdyr-artene ble til nyttedyr, husdyr. Dette innebar en helt ny måte å leve med dyr på. Folk levde nå tett sammen med ulike arter tamdyr, stabilt gjennom hundrevis av år, og de forskjellige husdyrartene levde dessuten tett sammen innbyrdes.

Samlivet medførte også systematisk utveksling av kroppsvæsker: Husdyr ble regelmessig tappet for blod til mat og styrkedrikk. Menneskebarn drakk melk fra sau og geit, og kvinnene ammet rutinemessig speddyr når det trengtes.

Ettersom råmelk inneholder store mengder levende, hvite blodlegemer, og tarmen hos nyfødte slipper slike celler igjennom veggen, kan man si at verdens første cellulære xenotransplantasjoner oppsto her.

Mikrobiologisk samrøre

Deltakerne i dette mikrobiologiske samrøret var hund og mennesker, gris, sau, geit, kyr, gjess og senere høns. På de oversvømte rismarkene i øst kom ender og vannbøfler til, og i Nildalen deltok et utall eksotiske arter tamme hobbydyr i tillegg til de vanlige husdyrartene. Slik ble jordbruksrevolusjonen i høy grad også en mikrobe-revolusjon.

Nå kunne "sinte" mutasjoner av smittestoffene spre seg i de tette miljøene, og gi støtet til spredning av alvorlig sykdom. Patogenene vandret fra ku til sau, fra gris eller hund til menneske, og endret seg på veien. De nye vertsartene som ikke hadde mange tusen års motstandskraft, kunne bli en perfekt oppvekstplass for helt nye sykdommer.

Slik oppsto med tiden meslinger fra valpesyke og kvegpest, forkjølelse og influensa fra ender, gris og hest, mens kukopper ble til menneskehetens store svøpe, kopper. Dette var nye zoonoser, sykdommer menneskeheten aldri før hadde sett.

Bondesteinalderens folk levde i små landsbysamfunn, etter hvert også i regulære byer med noen tusen innbyggere. I starten kunne de nye sykdommene drepe opptil 80-90 prosent av befolkningen i et samfunn. De som hadde det mest robuste immunapparatet, overlevde. Bare de som var født etter at sykdommen herjet sist, ble syke neste gang den dukket opp. På denne måten utviklet det seg en serie ”barnesykdommer” som meslinger, kusma og røde hunder. Hvert lokalsamfunn utviklet kanskje bare én slik sykdom, og manglet immunitet mot nabosamfunnenes smittestoffer.

Tilsvarende katastrofer rammet også dyrene med jevne mellomrom. Langsomt ble kvegflokkene i ett distrikt immune mot sine faste sykdommer, mens nabolandets kveg kunne dø som fluer når to flokker møttes.

Etter 5000 år på denne måten, begynte den urolige Bronsealderen, preget av lange tørkeperioder der kvegeiere dro ut på vandring etter nye beitemarker, og kriget mot fastboende der de kom. Kvegnomadene brøt isolasjonen mellom de spredte jordbrukssamfunnene, og brakte smitte til nye grupper uten immunitet. For eksempel kan Det gamle testamente leses som en katalog over smitteutløste katastrofer under Midtøstens bronsealder.

Kvegnomadene spredte smitten mellom folkegrupper. (Ill.foto: K.Prinsloo, AP)


Kong David

Kong David opplevde å se sin fryktede fiende, den assyriske hæren, bli slått med sykdom, og 185.000 mann døde over natten. En annen gang rammet pesten 70.000 av Davids eget folk.

En katastrofe må jo ha en årsak, og kong David kunne ikke finne noen annen grunn enn at han selv, som folkets leder, måtte ha gjort noe galt da han i strid med Moseloven nylig beordret en folketelling.

Årsaken lå ganske riktig i folketellingen. David hadde sendt sin hærfører Joab med en gruppe soldater på rundreise i landet for å telle alle våpenføre menn blant Israels stammefolk. Disse levde ganske spredt og isolert fra hverandre. Joabs menn må ha dratt med seg smitte fra det tett befolkede Jerusalem, en sykdom de selv var immune mot. Men de smittet folk over alt der de kom, og hver gang de hadde dratt videre til neste stamme, lå folk og døde etter dem.

Mange stammefolk opplevde samme dilemma. Hettitter på felttog til Egypt tok med seg krigsfanger hjem til Lille-Asia. Egypterne, som levde tett på ulike dyrearter, hadde hatt rikelig anledning til å utvikle stedegne sykdommer. Noen av de utmattede krigsfangene ble syke på vandringen, smittet sine ubeskyttede voktere, og med en gang de kom hjem til Hattiland, begynte folk å dø.

Hør: Hettittenes prest ber til sin tordengud

Sykdommen som la dette samfunnet øde, har kanskje vært tuberkulose, for denne bakterien kan gi både akutte og mer kroniske forløp, og holde seg i en mindre befolkning i generasjoner. Forskerne mener tuberkulosen beveget seg fra drøvtyggere til menneske nettopp i egyptisk Bondesteinalder, og den spredte seg langt under Bronsealderen. Det er funnet spor av tuberkulose i Nubia fra 3700 år tilbake, og i Danmark for 2500 år siden.

En annen av de langsomme zoonosene er rabies, hundegalskap, som ble beskrevet i Babylon for 4000 år siden.

Det ser altså ut til at zoonosenes smittestoffer ble utviklet i det tette samlivet mellom ulike arter som oppsto i Bondesteinalderen, mens Bronsealderens vandringer av tamdyr og mennesker blandet, spredte og videreutviklet dem.

Som ulmebranner

Perioden fra Antikken til Opplysningstiden ble preget av katastrofale massesykdommer, for byene ble større og befolkningen økte. Aggressive virusinfeksjoner hadde tidligere vært en slags selvbegrensende steppebranner som feide over en liten flokk på kort tid, og så døde ut. Nå kunne patogene virus sirkulere i større menneskegrupper, som en ulmebrann som blaffer opp med jevne mellomrom.

Først var virusinfeksjonene som selvbegrensende steppebranner. (Ill.foto: G. Broome, AP)


For to og et halvt tusen år siden rapporterte Hioppokrates virussykdommer som kusma og influensa/forkjølelse i tillegg til parasittsykdommen malaria, og bakteriesykdommene difteri og tuberkulose. Men kopper og meslinger ble ikke faste følgesvenner før befolkningene ble enda større.

De som overlevde i byene, ble immune, og de stasjonære farangene ble "barnesykdommer". Men ute på landsbygda, der folk levde spredt, kunne det gå generasjoner mellom hver gang enkelte av virus-smittestoffene var innom. Helt opp til 1900-tallet døde sterke, velfødde bondesoldater av de småvokste byrekruttenes barnesykdommer. Og vi kjenner til hvordan våre vanlige forkjølelser og barnesykdommer utryddet hele befolkninger uten immunitet på Grønland, Island og i Amerika.

En følge av dyrehold

Tilfellet Amerika viser at massesykdommer ikke er en uunngåelig konsekvens av befolkningskonsentrasjoner, men er direkte knyttet til dyrehold: På 1400-tallet, før Colombus, hadde det amerikanske dobbeltkontinentet verdens største befolkningskonsentrasjoner, men var fri for massesykdommer. Indianernes eneste tamdyr var kalkun og lama, som levde nokså fritt og ikke ga opphav til zoonoser, og marsvin, som via lus smittet folk med et par sykdommer.

Men den rike produksjonen av matplanter ga grunnlag for store befolkningskonsentrasjoner. Området rundt dagens Mexico By hadde verdens største by med en halv million innbyggere, og et oppland på halvannen million bønder. Her var verdens største menneskemasser på 1400-tallet, men de var uten massesykdommer inntil malaria, meslinger, kopper og tyfus kom over Atlanteren med Colombus.

Nå var også byene i Europa store nok til å holde liv i influensa, som siden har kommet regelmessig med nye virus-varianter fra Kinas jordbruksland. Genetiske studier viser at grisen i Sør-Kina ofte fungerer som blandekar for en toveis utveksling av influensavirus mellom fjærkre og menneske.

Tidens helter

Med Opplysningstiden og industrisamfunnet vokste byene, og farangene var mange og plagsomme. Naturvitenskapen oppdaget endelig at det fantes mikrober, og at de var skyld i massesykdommene. Folk behøvde ikke lenger konsultere prester og sibyller når pesten rammet. Tidens helter var bakteriologene Pasteur, Lister, Koch og Armauer-Hansen, med funn som skulle temme hundegalskap, spedalskhet og tuberkulose.

Vitenskapen lærte seg mikrobeverdenens spilleregler, og tok i bruk streng hygiene, isolasjon og vaksine for både mennesker og husdyr. I hundreåret mellom 1850 og 1950 skaffet menneskeheten seg på denne måten for første gang i historien overtaket på en lang rekke smittestoffer, til og med de fryktede koppene. De første antibiotika, sulfa og penicillin, ble nye våpen mot bakterieinfeksjoner.

Etter 10.000 års tett samliv med husdyr, hadde vi endelig kontrollen på zoonosene.

Ny mikroberevolusjon

Men vi kunne ikke puste ut, for mikrobene hadde mye større evne til genetiske endringer enn forskerne hadde tenkt seg. Snart trivdes mange patogener uanfektet midt i penicillin-miljøet. Stadig nye antibiotika måtte til for å gjenvinne overtaket.

Etter siste verdenskrig begynte vi dessuten systematisk å bryte de mikrobelovene vi nettopp hadde lært å mestre: Vi gjorde husdyrholdet til fabrikkindustri, og satte dermed i gang en like dramatisk mikrobe-revolusjon som for 10.000 år siden.

I den nye revolusjonen er dyrene ikke lenger husdyr, men produksjonsdyr, som lever i monokulturer med titusener individer av én art på ett sted. Her får virus og bakterier mulighet til å sirkulere uhindret i svære populasjoner mens de utvikler nye og farligere varianter.

Under slike forhold blir det umulig å holde infeksjoner i sjakk uten bruk av vaksiner og antibiotika i stor skala. Dette svekker den "gode" bakteriefloraen, og ansporer dessuten både bakterier og virus til å utvikle resistens. I Canada oppsto for eksempel en spesielt aggressiv svineinfluensa i store grisefabrikker, etter at man hadde vaksinert systematisk mot den vanlige sorten i flere sesonger. Det ser altså ut til at vaksinering er et tveegget sverd under visse forhold.

E.coli

Mage-tarmsykdommer fra bakterier som salmonella og coli øker også. De dødelige E.coli-infeksjonene som rammet skolebarn i Japan og Sverige, og aldershjem i Skottland, er eksempler på nye zoonoser, altså sykdommer som starter i dyreverdenen og sprer seg til mennesker.

Det begynte med endringer i tarmfloraen til kyr, fordi disse drøvtyggerne nå står inne og spiser korn, i stedet for å gå ute og spise gress. Kumøkk, som har vært trygg gjødsel i 10.000 år, er blitt farlig.

Dyretransport over grensene er økonomisk lønnsomt, men ikke nødvendigvis sundt. (Foto: D. Garcia, AFP)
I tillegg sprer zoonosene seg raskt i et globalt marked for levende dyr. I dag er det økonomisk premiering av dyretransport over grenser som tidligere var stengt nettopp for å holde kontroll med zoonoser.

Kugalskap

Dessuten har de-regulering av kontroll og forbud, nye fôrmidler, nye fôrproduksjons-rutiner og nye fôringsrutiner avdekket en tidligere ukjent molekylær parasitt: Prioner, med kugalskap som sprer seg til både mennesker og andre dyrearter. Forskerne mener nå at disse prionene opprinnelig kommer fra menneske, fra kroppsdeler etter likbrenning, plukket opp fra Ganges og solgt sammen med dyrekadavre til produsenter av proteinkraftfôr.

Den nye virussykdommen SARS skrev seg fra villmarken, som krymper over hele kloden. Smitten kom til folk som spiste kinesisk snikekatt, som i sin tur hadde den fra flaggermus. Tidligere ville et slikt sykdomsutbrudd vært et lokalt problem. Men i dag flytter mennesker på seg som aldri før. En syk lege på et fly var nok til å spre den nye sykdommen over hele kloden på noen uker.

Aids-katastrofen startet så smått tidlig på 1900-tallet, med smitte fra aper som ble jaget og spist. Men den har fulgt kommunikasjonsveiene, og eksploderte med de siste tiårenes turisme og grenseløshet. Mennesker forflytter seg nå over kloden med en fart som, selv om vi er flere enn noen gang, har gjort oss til én global landsby immunologisk sett.

Fugleinfluensa

I dag er det fugleinfluensaen som uroer oss. Den begynte som en av de vanlige influensa-farangene blant tamender og gjess i Sørøst-Asia, men denne gangen fikk den fotfeste i de nye, gigantiske hønsefabrikkene i Kina. Viruset fikk sjansen til å endres og utvikle seg og bli mer patogent i de unaturlig store flokkene, og endte med å smitte folk som spiste eller håndterte smittede høns. Senere er villfugler blitt smittet, og drar viruset med seg langs trekkrutene over kloden.

I beste fall brenner det hele ut, men i verste fall lærer viruset å smitte direkte fra menneske til menneske, og vi kan få en ny epidemi lik 1900-tallets spanskesyke, som forskerne nå vet var en fugleinfluensa.

Årvisse influensasykdommer, de fleste milde, men noen farligere, har vært prisen vi betalte for egg, kjøtt og flesk helt siden folk begynte å leve tett med griser og andefugler under den første jordbruksrevolusjonen.

Nå når ikke bare vi i Vesten, men all verdens folk lager fabrikkindustri av dyreholdet sitt, må vi regne med at prisen kan blir vanskeligere å betale.

For uansett hvor teknologisk velutstyrte vi blir, er det fortsatt mikrobene som bærer og nærer hele biosfæren. De bestemmer fremdeles spillereglene. Spiller vi på lag med mikrobeverdenen, kan den bli vår forbundsfelle i bestrebelsene på å unngå zoonoser.

Følger vi ikke spillereglene, vil vi fortsatt dele skjebne med steinaldermenneskene: Vi kan leve godt mellom slagene, men slagene vil komme.

(NRK)

Innholdet i denne artikkelen er tidligere sendt på radio i P2-akademiet.

LENKER

 
Podkast. Ta med deg programmet
10 SISTE NYHETER
5 SISTE INNENRIKS
Copyright NRK © 2009  -  Telefon: 815 65 900  -  E-post: info@nrk.no